Anmeldt av Marit Grøtta
Med diktsamlingene «Solaris korrigert» (2004), «Herbarium» (2008) og «Jimmen» (2011) har Øyvind Rimbereid skapt et vannskille i norsk lyrikk.
Orgelet er instrumentet for de store følelser, og det er bygget for å skape mektig musikk når anledningen krever det: Belgen pumper luften inn i metallpipene og frembringer kraftfulle, melodier, som fyller tilhørerne totalt. I Orgelsjøen blir orgelet et bilde på teknologiens virkning på våre sjeler. Sanselighet, teknologi og historie er tett forbundet i det universet Rimbereid skriver frem. Det er stort tenkt, storslått skrevet, og lesningen gjør meg ganske så høystemt.
Den perfekte stat
Orgelsjøen fremstår nesten som et totalverk om orgelet, der Rimbereid snart beskriver nåden som fyller en når en hører Bachs orgelmusikk, snart beretter om orgelbyggeren Gottfried Heinrich Gloger og hans iherdige kamp mot pengeproblemer. Beskrivelsene av orgelet er svært konkrete, men de har også en metaforisk side. En prolog beskriver selve belgen som pumper luft inn i instrumentet og gir det liv, som i en slags musikkens og poesiens opphavshistorie: Alt oppstår av pust. Så følger en barokk hyllest til den perfekte musikken som gjennomstrømmer orgelets reisverk. Orgelet beskrives som en barokk maktdemonstrasjon som hensetter tilhørerne i en tilstand av ydmykhet. I Rimbereids dikt blir det klart at orgelet er makten og herlighetens instrument: «For orgelet feirer staten […] for under konserten / har staten alt vokst seg større.»
Men koblingen mellom orgelet og politikken stopper ikke der, for snart sammenlignes orgelhuset med den perfekte staten, den som filosofen Georg W. F. Hegel drømte om. Med ett er ikke instrumentet bare et instrument, men et bilde på et perfekt system frembrakt av historiens rasjonalitet. Med ett er det den tyske idealismen som klinger i Rimbereids orgel.
En ny natur
Ganske nennsomt beveger Rimbereid seg inn i moderne tid og beskriver et annet spekter av «usynlige» teknologier som former menneskenes liv. For eksempel skildrer han hva som skjer når telefonen oppfinnes gjennom et praktfullt bilde – en hånd som griper telefonrøret og plutselig er forbundet med menneskeheten på en ny måte: «[D]ette røret / som jo mest er som en totalhånd / som skal redde deg / fra å falle ned / eller fra å falle ut / av selve menneskeheten. // Og du har løftet det: / Over hele verden / har en ny konsert / allerede begynt.» Et annet dikt forteller om Niels Bohr, som splitter atomet og skaper nye betingelser for menneskeheten. Der formuleres følgende spørsmål: «Er det derfor det høres ut /som det er en ny natur / som spiller her?»
I slike passasjer blir det store temaet i Rimbereids forfatterskap tydelig: Han dikter om menneskets forhold til teknologien, og han viser hvordan en ny tone klinger i menneskenes kropper i teknologiens æra. Diktene uttrykker en konstant undring over teknologiens vesen og de legger for dagen en utstrakt omsorg for menneskene. Flere av dem rommer en tydelig modernitetskritikk, men den er aldri ensidig eller påståelig.
Tenker i bilder
I Orgelsjøen demonstrerer Rimbereid nok en gang sin evne til å tenke i bilder. Når han beskriver orgelet eller telefonen eller atomet, gjør han det svært så sanselig, samtidig som han åpner opp store historiske og filosofiske perspektiver. Det gjør at horisonten stadig forflyttes og lesningen stadig utvides. Og når jeg ser tilbake på hans tidligere diktsamlinger – Jimmen, Herbarium, Solaris korrigert – står det klart for meg at ingen i Norge skriver dikt med samme sanselighet og historiske kraft som Øyvind Rimbereid. Jeg er ikke i tvil om at han hører hjemme blant våre aller beste forfattere, uansett genre.
- Hør også: