García Márquez fikk nobelprisen i litteratur i 1982. Han regnes som en av grunnleggerne av den magiske realismen, der forfatterne kombinerer realistiske og fantastiske elementer for å beskrive den latinamerikanske virkeligheten.
Gabriel García Márquez ble født i fattige kår i Aracataca i Columbia i 1928, og tilbrakte de første barneårene hos sine besteforeldre på morssiden. Hans bestemors historier, blandet med fri fantasi, var med på å forme den framtidige forfatterens sinn.
Inspirert av hjembyen
– Når man vokser opp, er sinnet mer opptatt av fremtiden enn av fortiden, så mine minner om hjembyen ble ikke overskygget av nostalgi. Jeg husker stedet som det var: Et godt sted å være, der alle kjente hverandre, skriver han i sin selvbiografi «Leve, for å fortelle», som kom ut i 2002.
Fødebyen Aracataca var inspirasjonen til García Marquez' store gjennombrudd «Hundre års ensomhet» i 1967. Det er en storstilet saga over slekten Buendía, fra grunnleggelsen til tilintetgjørelsen av landsbyen Macondo.
Boken er solgt i 30 millioner eksemplarer verden rundt, og «Kjærlighet i koleraens tid», som kom ut i 1985, ligger ikke langt unna.
Les hans nobelforedrag: The Solitude of Latin America
Politisk engasjement
García Márquez er ikke bare romanforfatter. I 1988 debuterte han som dramatiker, og han er også kjent for sine journalistiske reportasjer. Flere av dem er utgitt i bokform.
I tillegg til forfattergjerningen var García Márquez også sterkt politisk engasjert på den latinamerikanske venstresiden. Han var en nær venn av Cubas president Fidel Castro, noe som førte til dypt uvennskap med den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa, som også vant nobelprisen.
García Márquez bodde de siste drøyt 30 årene av sitt liv i Mexico by. I 2012 kom meldingen om at han var rammet av demens. Hans siste bok kom ut i 2004.