Gir ut bestefars dagbok-betroelser

Stefan Hertmans er en av de mest kjente forfatterne i hjemlandet Belgia, men det er først med romanen «Krig og terpentin» han har fått sitt internasjonale gjennombrudd – 63 år gammel.

Boken er hans første som er blitt oversatt til norsk. I boken forteller han historien til sin morfar, som var soldat under første verdenskrig.

Hertmans fikk to dagbøker av bestefaren like før han døde, men det skulle gå 30 år før han tok seg tid til å åpne dem.

– Jeg ville lese dem før 2014, fordi jeg tenkte det kunne være en historie her i forbindelse med 100-årsmarkeringen for første verdenskrig. Jeg var litt skeptisk til hva jeg skulle skrive om, siden jeg regnet med det ville komme så mange andre bøker ut om temaet, sier Stefan Hertmans.

Overrasket over bestefarens tanker

Høsten for fire år siden satte han seg ned for å les dagbøkene. Da var det som en følelsesmessig bombe eksploderte.

– Jeg var ikke forberedt på det jeg fant. Jeg var sikker på at jeg visste hva jeg kom til å finne i bøkene, men det var jeg ikke.

Han hadde tatt det for gitt at de tettsrevne dagbøkene dreide seg om historiene bestefaren allerede fortalte ham utallige ganger mens han levde. Derfor regnet han med å finne beskrivelser av de samme heltedådene fra skyttergraven og ute på slagmarken.

Overraskelsen ble derfor stor da han åpnet de to notatbøkene bestefaren hadde gitt ham. Her fantes en helt annen versjon av krigen, og innebar traumer og lidelser han hadde slitt med til lenge etter at krigen var over.

– Jeg trodde jeg visste alt om denne krigen, ut i fra historien jeg var blitt fortalt som ung. Det handlet alltid om heltedådene. Redslene og fortvilelsen over å se sin beste venn ligge hjelpeløs på slagmarken og rope «mamma, mamma, nå dør jeg», fortalte bestefar aldri til meg mens han levde. Heller ikke om kulden, sulten og sykdommene soldatene slet med.

– En tid vi ikke vet så mye om

Hertmans bok er ikke bare blitt en historien om en soldats kamp under andre verdenskrig, men også et vitnesbyrd fra en ganske nær fortid som er blitt glemt av de fleste.

Dagbok-notatene viste seg nemlig å være et stort sosiologisk dokument, over en svært fattig tid i den belgiske regionen Flandern, hvor Hertmans vokste opp.

– Vi er så rike nå, men for bare hundre år siden måtte bestefar stjele for at mor skulle ha råd til melk. Her lå det en historie som trengte å fortelles.

Det var to dagbøker, og den andre av dem bestod av notatene fra en fortvilet mann som hele livet måtte leve med savnet av sin store kjærlighet.

– Bestefars kjæreste døde ung av spanskesyken i 1919, men siden hun hadde en søster som lignet veldig av utseende, tilbød familien hennes at bestefar kunne få gifte seg med søsteren i stedet. Hun er min bestemor.

Bestefaren skrev om gamlekjæresten i dagboken da han var over 80 år gammel, i 1979. Da var det gått 60 år siden hun gikk bort. Hele sitt voksne liv, til opp i 90-årsalderen, sørget han, samtidig som han var gift med hennes søster.

– Ekteskapet var likevel ikke et ulykkelig ekteskap. Han var dypt følelsesmessig knyttet til bestemor, men det var et ekteskap uten sex. Mor sa alltid at hun mente den eneste gangen de gjorde det, var da hun ble unnfanget. Ingen ville ha orket å leve på denne måten i dag, og jeg tror det var noe med tiden de levde i som gjorde at de holdt ut slik.

– Holdt på å bli gal

Krigen gjorde bestefaren mer sentimental enn han noen gang hadde vært, og mer sårbar. Likevel var det den tapte kjærligheten som nesten tok knekken på ham.

– Han led nok en del på grunn av mangelen på fysisk kærlighet, men tok det ut i kunsten. Selv var han ingen stor kunstner, men lidenskapelig. Gjennom å male det stygge fikk han utløp for frustrasjonene. Han var nok nær ved å bli gal, hadde det ikke vært for malingen, sier Hertmans.

I boken er det en scene fra Hertmans egen barndom, der han ser bestefaren sitte og gråte foran en bilde av «Venus' fødsel».

– Den gangen da jeg var ung, kunne jeg ikke forstå at en mann kunne sitte og gråte foran en reproduksjon av en naken kvinne. Kunsten hjalp bestefar til å finne fred med seg selv, på en måte.

Likevel kom han til å trenge psykiatrisk behandling senere. I dagboknotatene har Hertmans funnet tekster hvor bestefaren forteller om hvor skrekkelig det var å få elektrosjokk.

– Han gråt i en uke etter å ha kommet hjem fra mentalsykehuset. I dag vet vi at soldater som kommer tilbake fra krig, for eksempel i Afghanistan, får en posttraumatisk stressreaksjon. Slik var det ikke den gangen.

Sjokkerte familien

– Historien min handler om hva tiden gjør med deg, og om hvordan det er å bli eldre. Dette er eksistensielt, det er mitt liv, og oppklarer for min del dessuten mye av mitt arbeid og mitt liv. Ved å jobbe med denne historien, har jeg vokst meg til å forstå mer. Vi er et resultat av det som har hendt før. Jeg tror ikke at jeg hadde vært i stand til å skrive denne boken som yngre, for man trenger en viss distanse for å forstå.

Hvorfor trenger vi denne boken?

– Litteraturen forteller noe historikere ikke kan formidle, nemlig følelsene. Historikere skriver om fakta, mens forfattere kan skrive om erfaringene som noen gjorde.

En så traumatisert mann som bestefaren, klarte seg fordi han var naiv, mener forfatteren.

– Han lærte meg at naivitet er fint så lange det ikke gjør deg dum, men optimistisk.

Hva sier familien din om boken?

– De er overrasket, for ingen hadde lest dagbøkene. Min 93 år gamle far tryglet om å få lese dem. Jeg lurer ofte på hva bestefar ville sagt dersom han kom tilbake nå. Det hadde nok vært dobbelt. Jeg tror boken ville rørt ham. Han ventet 50 år med å skrive sin, og jeg ventet i 30 år på å skrive min. Han ville også blitt sint, siden jeg skriver om ham seksuelt. Det ville han ikke tolerert. Han ville ikke vært så åpen om det, som folk er i dag.

Hva ville du spurt ham mer om nå?

– Jeg ville spurt ham om mer detaljer og anekdoter, sier Stefan Hertmans.

Hvordan var det å være hans kone?

– Mor fortalte meg at sorgen hos min bestemor var at hun ikke kunne bli det søsteren hadde vært. Hun elsket ham nok, og han elsket henne – men som gode venner. Om hun var bitter, tror jeg likevel ikke.