Anmeldt av Susanne Moen Stephansen
Et oransjerutet millimeterark med forfatternavnet og den lokkende tittelen satt opp som et regnestykke i overdrevet rotete sprittusj-skrift med to streker under svaret, utgjør coveret på samfunnsøkonom og Morgenbladet-journalist Maria Reinertsens bok med undertittelen ”Tallene, tankene og tilfeldighetene bak den rådende økonomiske fornuft”.
At det er en leken og lett ironisk tekst om økonomi vi har foran oss, er dermed varslet. Om den også framstår som kunnskapsrik og er opplysende og overbevisende - slik vi jo håper - får vi 200 sider på å avgjøre.
De 200 sidene, som for øvrig ser ut til å ha blitt forlagenes standard sidetall for denne typen sakprosabøker, er morsomt inndelt i fem deler, hver med sitt begrep fra matematikken som overskrift: Tall, Mengde, Funksjoner, Setninger og Intervaller.
Hver del er igjen delt inn i kapitler hvor Reinertsen tar for seg økonomiske størrelser eller fenomener mange vil kjenne igjen fra samfunnsdebatten.
Reinertsen går for eksempel grundig inn i regjeringens handlingsregel for bruk av oljepenger, som i 2001 ble satt til fire prosent. Hvor kom egentlig det tallet fra? undrer hun seg på, og bruker kapittelet til å finne det ut ved å foreta en essayistisk reise med satirisk snert, hvor hun blant annet drar tilbake i tid til studenten Jens Stoltenbergs hovedfagsstudier. Hun er innom en rekke offentlige dokumenter og utspill fra talerstolen på Stortinget, noen økonomifaglige artikler, og sveiper over Machiavellis klassiker Fyrsten.
Konklusjonen er at de fire prosentene, som siden 2001 har styrt norsk økonomi og vært en naturlig og tatt for gitt del av den politiske debatten, er et tilfeldig tall, valgt fordi fire prosent av oljefondet utgjorde et passe stort tilskudd til statsbudsjettet det året handlingsregelen ble innført.
Begreper og tall som tas for gitt
Reinertsen behandler en rekke lignende tatt-for-gitt-tall og -begreper på samme måte:
100 milliarder dollar - som verdens fattige etter sigende taper på de rike landenes handelsrestriksjoner-, ”det frie markedet” - som Reinertsen viser at absolutt ikke er det, samt idéen om ”middelklassen” og ”de rike”.
Vi får vite at mens politikerne forsøker å vinne middelklassen, tar de rike diskret en stadig større del av kaka, formelen for den gode skole – og for lykke, hvor vi får vite at det faktisk finnes en ligning for lykke, hvor noen forsøker å beregne hva slags stimuli som fremmer lykkefølelse og hvordan penger spiller inn i det.
Det er også en ligning for hvordan handel med klimakvoter fungerer, gransker Reinertsen, før hun går løs på ”den voldsomme veksten i uføre”, ”det operative målet for pengepolitikken” og finanskrisen vi nylig har vært vitne til.
Ikke redd for å harselere
Kapittelet om klimakvoter som virkemiddel i arbeidet med å redusere verdens klimagassutslipp, er for øvrig skrevet som et filmmanus med Jens Stoltenberg som helt. Dette blir et høydepunkt i Reinertsens bok, i alle fall når det kommer til satire og crazy harselering med gjeldende makthavere, som den 30 år gamle, relativt nyutdannede samfunnsøkonomen ikke er det minste redd for. Det står det respekt av.
Så framstår også Reinertsen som særdeles oppegående og med et overlegent overblikk over verden, både intellektuelt (originale tanker og en rekke henvisninger til verdenslitteraturen), faglig (hun refererer faglige debatter og nye og gamle teoretikere) og språklig (leker med klang, tider, metaforer, rytme og sjangre). Maken til overskuddshorn av en bok, er det lenge siden denne anmelderen har lest.
Fort i svingene
Men: Har jeg blitt mer dreven i samfunnsøkonomi og ”blitt bedre i stand til å vurdere fornuften” i ”gitte” økonomiske setninger, slik Reinertsens mål med boka er? Både ja og nei.
Både i Morgenbladets spalter og i denne boka, tar Reinertsen mål av seg å skulle skrive om økonomiske temaer for folk som ikke nødvendigvis er interessert i økonomi, og dermed (får vi anta) for folk som ikke kjenner det økonomiske språket og termene så godt.
Dette greier hun rimelig godt, men langt fra alltid. Reinertsen flyr framover i teksten som en ivrig geitekilling som kan telle til ti, mens jeg – leseren - noen ganger står igjen som den dumme kua som synes det går for fort i svingene og lurer på om jeg ble talt nå.
Jeg har for så vidt lært å være kritisk til samfunnsøkonomiske ”sannheter”, men føler meg kanskje fremdeles litt på gyngende grunn når det gjelder grunnleggende samfunnsøkonomiske begreper. Det er mulig det sier mer om anmelderen enn om boka, men det er vel ikke helt usannsynlig at dette kan gjelde flere lesere.
Overbeviser Reinertsen oss om at hennes syn er riktig og gir oss en idé om hvordan politikk ellers burde utformes, om ikke med gitte tallmål? Her blir det mer problematisk. Reinertsens gjennomgang har vært morsom og ofte tankevekkende og lærerik, men det blir med det. Jeg stoler ikke helt på at tallene det styres etter i dag, er rene tilfeldigheter, og tror kanskje andre regnestykker enn Reinertsens ville greie å vise noe annet.
Hva tallmålene skulle erstattes med, er også uklart, for mens Reinertsen stiller mange spørsmål, gir hun ikke så mange tydelige svar.
Hovedpoenget hennes er å vise at ikke alt kan måles og regnes på, og det alltid vil være noe som ikke får plass i ligningen – som for eksempel den for lykke. Men det visste vi kanskje fra før?