Hopp til innhold

Vennskap og død

Vennskap og død er sentrale temaer i bøkene som er nominert til den aller første utgaven av Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.

Nominerte barnebøker
Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Kall det død eller overskridelse. I flere av de nominerte bøkene til Nordisk råds litteraturpris er det faktisk Døden med stor D det handler om; i andre går det mer på overskridelse, det handler om å finne sin egen identitet i en omskiftelig ungdomstid. Dette er verken nye eller originale temaer, men flere av de nominerte forfatterne, særlig av ungdomsromanene, behandler temaene på svært spennende vis.

Vennskap er et annet tema, men før jeg dykker ned i den nærmest obligatoriske disiplinen det er å lete etter fellestrekk og trender: Noen bøker skiller seg definitivt ut. Den mest oppsiktsvekkende nominasjonen kommer fra Danmark, fra forfatter Oscar K. og illustratør Dorte Karrebæk, som står bak det helt usedvalige verket "Biblia Pauperum Nova" .

Tradisjon og fornyelse i oppsiktsvekkende prosjekt

Biblia Pauperum Nova

«Biblia Pauperum Nova» er, som opphavsmennene har nedtegnet på forsiden, en "Ny bibel for de fattige i ånden". Middelalderens «Biblia Pauperum», som betyr de fattiges bibel - var ingen bibel i egentlig forstand, men en samling fortellinger fra det gamle testamentet koblet med historier fra det nye. Bøkene var rikt illustrert, man skulle nesten kunne lese bibelhistorien utifra bildene.

Oscar K. og Dorte Karrebæk har laget en bibel for de fattige i ånden. Håndverkere snekrer opp et teater, der de lar åndssvake (det er slik de beskrives i boken) sette opp ulike scener fra Bibelen. Scenene og tablåene kommenteres av sitater, som like gjerne er hentet fra Shakespeare, Søren Kierkegaard, Grundvig, Mester Eckhardt eller til og med Bill Clinton, som fra den hellige tekst!

Oscar K. har tatt vår internett-virkelighet inn over seg, der vi klipper og limer og siterer i en vill uorden. Hvilken stemme utsier sannheten?

Boken er storslått fra ende til annen; tegningene er groteske og rørende på samme tid, usedvanlig levende, med referanser både til middelalder og vår egen tid. Så kan man spørre seg: Er dette en barnebok? Kan ikke en bildebok like gjerne være for voksne?

Les anmeldelsen av "Biblia Pauperum Nova"

For å få fullt utbytte av dette verket, trengs det en del forhåndskunnskaper.

Men mens jeg skriver dette, må jeg slå meg selv på munnen. Jeg er overbevist om at barn - i alle fall ungdommer - kan få en unik kunstopplevelse gjennom "Biblia Pauperum Nova". Så får vi heller kalle det bonus, den erkjennelsen vi voksne kan få, takket være vårt bredere referansegrunnlag.

Les også: Hva vil vi med barnelitteraturen?

Historiske hekseprosesser

En annen av årets nominerte bøker, som nærmest sprenger seg ut av ungdoms-segmentet, er norske Aina Bassos «Inn i elden». Basso holder opp historien til to unge jenter, den ene vokser opp i et beskyttet og velbemidlet miljø i København, den andre må klare seg som best hun kan med en utstøtt alenemor i Finnmark. Romanen lar livsløpene til de to ungjentene krysses, den fletter sammen realisme og drøm, samtidig som den gir en levende beskrivelse av hverdag og livsvilkår i Norden på 1600-tallet.

Les anmeldelsen av "Inn i elden"

Også Basso utfordrer unge lesere, det ser jeg på som et kvalitetstegn.

Døden

"Karikko" (Blindskär) af Seita Vuorela og Jani Ikonen (ill.)
Foto: WSOY / WSOY

Døden behandles eksplisitt i denne boken, som den gjør det i den svært medrivende og spennende romanen «Karikko» (Fallgruver) av finske Seita Vuorela. En 14 år gammel gutt faller ned fra taket på en tom silo og dør. Siloen var forbudt område, han skulle aldri oppholdt seg der. Vi følger bestevennen og storebroren hans i ukene etterpå, der de bearbeider sorgen på en campingplass med moren. Storebroren føler skyld, for han fulgte etter de to kameratene og kan ha forårsaket ulykken ved overraskende å dukke opp. Men ingen ting er som de synes. Hvem er guttegjengen på stranden, hvem er jenta som beveger seg rundt i brudekjole, hvordan skal brødrene nærme seg hverandre igjen?

«Karikko» er en roman om sorg, om skyld og kanskje forsoning, en bok som bygger på dødsmyter om den siste fergeturen over elven (Styx). Den utfordrer realismen, den utfordrer leserens tanker om hva som venter etter døden. Den gåtefulle fortellingen er usedvanlig medrivende skrevet, fortalt av en tydelig 14-årig stemme, med mange tilbakeblikk på det som har hendt og som fortelles.

Bildene - svart-hvitt illustrasjoner - veksler mellom å antyde stemninger i et stort landskap og gi nære detaljer fra siloen eller campingvognen. De understreker et flytende grenseland der alt kan betraktes med nye øyne og der motpolene svart og hvitt, rett og galt, liv og død brytes opp.

Så - til mer velkjente temaer, som vennskap og ikke minst identitet:

Identitet

Jessica Schiefauer: Pojkarna

«Pojkarna» er nok en kandidat som behandler et velkjent tema med oppfinnsomhet. Identitet er et stikkord i nesten all ungdomslitteratur. Hvem er jeg? Hvordan skal jeg bli den jeg egentlig vil være?

Jessica Schiefauer skriver, tittelen tatt i betraktning, paradoksalt nok om tre venninner. Hvordan skal de forholde seg til at de begynner å bli voksne, både i kropp og sinn? Over natten er de blitt gjenstand for seksuell trakassering fra guttenes side. Schiefauer skriver sårt og gjenkjennelig om hjelpeløsheten og sårbarheten mange unge jenter kan føle, og om guttene som kan ture frem nærmest som de vil. Men så: en av venninnene har grønne fingre og har dyrket frem en sjelden og eksotisk blomst. Jentene smaker på nektaren, og vips, er de blitt til gutter! Følelsen de får av å kunne gå fullstendig fritt i byen om kvelden, uten å først bli betraktet som kjønn, burde gjøre ethvert menneske til feminist. Om dagen er de jenter igjen, men en av dem kan ikke få nok. Hun forelsker seg i det farlige og tøylesløse livet hun kan leve som gutt, blir fanget inn av en destruktiv ledertype, og nettet snører seg til.

«Pojkarna» fører tankene både til Pippi Langstrømpe og Peter Pan, det finnes nok av skikkelser i barnelitteraturen som motsetter seg å bli voksne. Men fortellingen tematiserer også en kjønnsproblematikk som er høyst reell og moderne. En skummel og suggererende roman.

Fra Færøyene er Marjun Syderø Kjelnæs nominert med romanen «Skriv i sandet». Romanen kan nesten betraktes som en novellesamling; den inneholder fortellinger om et titalls ungdommer i Torshavn gjennom en helg. Fortellingene kobles ved at ungdommene kjenner hverandre, og vi får historien - eller deler av den - gjenfortalt fra en annen vinkel i neste lille fortelling.

Forfatteren tar like godt for seg alle de temaene man kan frykte at voksne vil servere i en roman for ungdom. Forelskelse, mobbing, spisevegring, homofili, omsorgssvikt; det er ikke måte på hva de unge skal måtte kjempe seg gjennom. Men romanen blir ikke klam eller bedrevitende, Marjun Syderø Kjelnæs forteller levende og fordomsfritt. Alle ungdommene har noe de skjuler for sine jevnaldrende, og det er gjerne den delen av livet som egentlig markerer dem og gjør dem til den de er. Om ikke temaene er særlig orginale, er språket nådeløst og observasjonene av enkeltskikkelsene grundige.

Tegneserie

Inga H. Sætre: "Fallteknikk"

En kandidat som også tar for seg identitet, er Inga Sætres «Fallteknikk». Dette er en tegneserieroman om Rakel, som flytter hjemmefra for å gå siste året på videregående. Hun spiller i band, begynner med kampsport - og finner ut at hun er gravid. Faren til barnet er ikke en hun har tenkt å dele livet sitt med. Hva nå? Skal hun ta barnet bort? Er livet over?

Der Døden tematiseres i flere av de andre ungdomsbøkene, er det Livet som seirer hos Inga Sætre. Det handler om å falle og å kunne reise seg igjen. Det handler om å bli voksen og innse at livet består av vanskeligheter (noen kaller det utfordringer) som må overvinnes.

Les anmeldelsen av "Fallteknikk"

Tegneserieromanen er en relativt ny genre i Norge, men den er på full fart inn. Jeg liker at den norske nominasjonsjuryen har tatt et utradisjonelt valg. Balansen mellom det utilslørte språket og skisseaktige tegninger, balansen mellom det umiddelbare og det mer refleksive, gjør «Fallteknikk» til en verdig kandidat i klassen for barne- og ungdomslitteratur.

En bok som kan minne litt om en tegneserie, er «Hermelinen». Den er et samarbeid mellom tegner og forteller Nuka K. Godtfredsen og Martin Appelt, som står for historie og idé. Boken utmerker seg med usedvanlig flotte tegninger, de går helt tett på mennesker og dyr, ja helt inn i isbjørnens blodige bitt, og utvides til panorama-bilder om hverandre. Den storslåtte grønlandske naturen kommer til sin rett, på samme måte som dramatikken i hverdagslivet for de som bor her gjør det.

Hermelinen, eller Ukaliatsiaq, er en ung kvinne som legger ut på en lang reise og blir sjaman. Handlingen er lagt til 1100-tallet, og boken er utstyrt med en faktadel med historisk kunnskap og informasjon bakerst. Boken er andre del i en serie i et samarbeid mellom det grønlandske Ilinniusiorfik undervisningsmiddelforlag og Danmarks nasjonalmuseum. Det bærer den til en viss grad preg av. Mye faktainformasjon ligger bakerst og i forordet. Fortellingen selv kan bli litt kryptisk, mens de dramatiske tegningene veier opp for mangelen på litterære kvaliteter i teksten.

Fiksjon eller fakta

Den ålandske kandidaten «Joels farger» av Isela Valve er kanskje den av de 14 kandidatene som strekker seg lengst ut av fiksjonen. Valve har skrevet en bok om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937) . Som hun skriver i forordet er hendelser, bilder og uttrykk hentet fra Petterssons liv og kunst. Men Valve har klippet opp og omstrukturert, hennes egne strektegninger er lagt ved siden og noen ganger oppå Petterssons egne malerier. Valve tar for seg farge etter farge, og viser hvordan Joel Pettersson har brukt dem i kunsten sin. Et artig prosjekt, en didaktisk kunstformidling til barn.

Fokus er på fantasien, på Joels dyktighet i å skape sin egen verden med farger. Boken stimulerer til å fundere, først og fremst over et merkverdig kunstnerliv, men også over hvordan det er mulig å fylle sitt eget liv med farger og skaperkraft.

Vennskap

Skal jeg klistre en overordnet merkelapp på sekken av bildebøker, må det bli vennskap. Den enkleste og mest opplagte boken i så måte er Signe Iversen og Sissel Horndals «Månegutten og Heike», som er kandidat fra det samiske språkområdet.

Heike er ensom. Han bor i en liten bygd og har ingen å leke med. Men en dag hører han et dunk, og finner jerngutt utenfor vinduet sitt. Gutten trenger hjelp; Heike skrur sammen de løse delene. Gutten er interessert i alt Heike kan lære ham, han kommer langveisfra, og for ham er alt nytt. De to leker hele dagen, og Heike skjuler ham for mamma. Men kvelden kommer og månegutten - for det er det han er - blir hentet av faren sin i et romskip. Han lover å komme tilbake til Heike en annen dag.

Assosiasjonene går til filmen om E.T. Men i denne enkle historien er det ingen slemme forskere eller farlige voksne som vil skade månegutten. Kanskje trenger vi ikke mer dramatikk enn det denne fortellingen gir. Sissel Horndals realistiske illustrasjoner gir personlighet både til Heike og månegutten - fortellingen blir gjenkjennelig på et konkret plan, uten den store dramatikken eller erkjennelsen.

Birigtta Sif fra Island gjør noe av det samme. «Oliver» er en ensom gutt, han "kände sig lite annorlunda", som Sif skriver. Det fine er egentlig at hun ikke skriver at han er ensom, det er mine ord. Han klarer godt å sysselsette seg selv, men innimellom gidder ikke engang kosedyrene hans være med på leken. En dag han er ute og spiller tennis med seg selv - det mangler ikke på vennlig humor i denne fortellingen! - spretter ballen langt vekk, og ender hos Olivia. Slik slutter boken: "Oliver var lite annorlunda. Men det gjorde ingenting. Olivia var också lite annorlunda". Søtt er det. Og hyggelig. Og et stort pluss til Birgitta Sif som på sistesiden stryker ut ordet "slutt" og erstatter det med "begynnelse". Men kanskje blir det litt enkelt og velmenende? Jeg har lest og sett samme fortelling mange ganger før, i litt ulike varianter. Det er oppfinnsomheten i de litt rufsete, gammelmodige strektegningene og den lune humoren som hever boken.

Filosofi

Sara Lundberg: "Vita Streck och Ojvind"

Da er det mer schwung og løft over Sara Lundbergs

«Vita Streck och Öjvind». Dette er den andre boken om Vita Streck - en liten jente hvis livsoppgave er å male de hvite strekene i asfalten, slik at bilene skal se hvor de skal kjøre og holde seg på den oppmålte vei. Plutselig en dag dumper en gutt ned i malingspannet hennes og ødelegger den nitide streken. Det er Öjvind. Han drar dit vinden fører ham, i byks og i kast. Derfor forsvinner han før de i det hele tatt er blitt ordentlig kjent. Vita begir seg på leting, med det resultatet at den hvite streken, som før var så rett og kontrollert, beveger seg på kryss og tvers og skaper kaos for bilistene.

Men hvordan skal hun finne sin nye venn? Vita får trøst hos "Alvaro", en diger mann, nærmest en krysning mellom Gud og et troll, som beroliger henne med at kanskje er det Öjvind som finner henne.

Les anmeldelsen av "Vita Streck och Öjvind"

Tegningene er fargesterke, med en tydelig veksling i tone ettersom Vita er glad (gult og rosa) eller engstelig (sort og blått). Poesi og dramatikk alternerer både i tekst og bilder og skaper en fin dynamikk.

Også dette er en bok om vennskap, også dette en beretning med lykkelig slutt. Fortellingen har en klar filosofisk dimensjon og blir dermed større enn seg selv. Jeg innrømmer gjerne at jeg har sans for bildebøker som åpner for abstrakt tenkning og refleksjon.

Minna Lindeberg (tekst) og Linda Bondenstam (ill.): "Allan och Udo"

Jeg startet med å si at «Biblia Pauperum Nova» er et kunstverk som forbinder tradisjon og innovasjon. Det samme kan sies om bildeboken «Allan och Udo» av Minna Lindeberg og Linda Bodenstam. Med sin fortelling på rim og sine snåle figurer gir både bilder og tekst klare henvisninger til Tove Jansson og bøker som «Hvem skal trøste Knøttet» (eks. "Man kan vara två. Den ena kan förklara och den andra kan förstå varför mörkret är så stort och stjärnorna så små")

«Allan och Udo» er noe så sjeldent som en kjærlighetshistorie, rett og slett, mellom to gamle menn. Allan har passert de åtti, Udo har nok minst like mange år på baken. Det er jul, og Udo er gretten. Han føler seg gammel og ubrukelig. Ikke engang kjæresten Allan kan få ham i godt humør. I søvnen flyr de over byen og Udo blir lokket til å forlate Allan for å få skinne alene. Men mannen som lokker Udo til å gi Allan på båten er en bedrager, Udo fanges, men blir reddet av sin gamle venn.

Med ulike teknikker; oppbrettssiden er dekket av et nydelig tapetmønster, tegninger kobles med en klipp og lim-teknikk der også fotografier føres inn - skaper Linda Bodenstam et alderdommelig uttrykk; det er jo gamle herrer det dreier seg om. Fortellingen som går på rim lyder også gammeldags. Noen ganger halter rytmen lovlig mye, men spenstigheten i tekstlige bilder veier opp. Dette er en bok med høy sjarmfaktor. Og selv om den lykkelige slutten ikke kommer som noen overraskelse, er det mange overraskende detaljer å glede seg over underveis i drømmens gang.

Humor

Guettler, Helmsdal og Jonsdottir: Monsterbråk

Kalle Güettler, Rakel Helmsdal og Áslaug Jonsdottir er troikaen bak «Skrimslaejur» (Monsterbråk) fra Island. Dette er den sjuende boken i en serie om Store Monster og Jeg (som er Lille Monster). De to monstrene er venner, men det er ikke så lett å være venner alltid. Det er lett å bli nærtagende når ertingen går på identiteten løs: "Lilla bebis! Stick hem och byt blöja, hånar Stora Monster" og da mangler Lille Monster ord. Han slår. Store Monster springer storgråtende hjem. Og Lille Monster hjemsøkes av anger. Ikke får han sove heller, tenkt om Store Monster dør!


Som seg hør og bør finner de to vennene tilbake til hverandre igjen. Historien er velkjent. Albert Åberg er bare en av mange bildebok-figurer som ikke får sove fordi han engster seg for at den lille gutten han har skadet (med en fotball) skal få varige mén. Men følelsen er gjenkjennelig og evig aktuell. Monstrene skildres i viltre tegninger, sterkt dramatisert, slik teksten også iblant roper til oss med fete typer. Fargene har stor betydning; de to monstrene er begge sorte og hårete, det store har grønn nese, det lille rød. Og se om ikke de to viser hengivelse på bokens siste side, der de spiser epler, Store Monster et rødt eple og Lille Monster et grønt...

Kraftfull, morsom og godt gjennomført; det er lett å skjønne at barn kan bli glad i disse to fyrene.

Kim Fupz Aakeson og Eva Eriksson: Søndag

En annen gjenkjennelig følelse for mange små barn, og som mange voksne nok godt kan bli minnet om, er engstelsen for at mor og far skal bli mer glad i den nye babyen som kommer, enn det de er i det barnet de allerede har. Kim Fupz Aakeson er helt på plass i sin formidable turnering av dialoger mellom barn. I «Søndag» samarbeider han med den minst like erfarne illustratøren Eva Eriksson.

Torsten skal bli storebror. Hans dårligste venn Willy (som kanskje faktisk er hans eneste venn) vet beskjed: "Folk får nye babyer når deres første baby er blevet stor og grim og irriterende." Fra mandag til søndag følger vi Torstens bekymring og Willys snusfornuftige dystopier.

Bekymringene er reelle, det er mye å undre seg over for en liten kropp - og er det nå sikkert at en mann kan elske sin kone "selvom man har kaldt hende for en sur kælling." Torsten funderer og filosoferer og finner fine svar til slutt. Han har lært litt om livet, og er godt forberedt til å møte det nye mennesket han om litt skal dele kjærligheten med.

Eva Eriksson skildrer hverdagslivet med oppvaskmaskin, lego og badekar - Torstens store hode har plass til store spørsmål. Hun har en mykhet i illustrasjonene sine, en omsorg for skikkelsene som er rørende.

Også med denne boken brøyter forfatter og illustratør seg inn på allerede pløyd mark. Kanskje gjør det ikke så mye at jeg som voksenleser har vært gjennom konseptet før. Det er barnet som skal få historien, og den er utmerket fortalt. Med poesi, humor og varme.

Høy kvalitet

At Nordisk råd nå også deler ut en pris i kategorien for barne- og ungdomsbøker, er en stor glede og vil forhåpentlig gjøre en allerede god barnelitterær kontakt landene imellom ennå tettere.

Det er et faktum at nordisk barne- og ungdomslitteratur holder et høyt internasjonalt nivå. Spesielt har nordiske illustratører og bildebokskapere vist en djervhet og vilje til å eksperimentere som har vakt oppsikt. Nettopp derfor stusser jeg kanskje litt over de noe trauste valgene nominasjonskomiteene har gjort. Et snev av velmenende terapi sniker seg med i flere av bildebøkene. Bøkene er gode, det er ikke det, men litt ufarlige blir de. «Biblia Pauperum Nova» står i en særstilling som den mest ambisiøse kandidaten. Ungdomsromanene utforsker i større grad enn bildebøkene forøvrig sitt eget format, og inviterer frem overraskende følelser både gjennom tema og form.

Det skal bli spennende å se hva slags linje Nordisk råds jury vil legge seg på. Diskusjonen om hva slags bøker som passer for barn og unge blir vi jo aldri ferdig med.

LES OGSÅ: Nordic Blue. De nominerte skjønnlitterære bøkene til Nordisk Råds litteraturpris 2013

Kulturstrøm

  • Gåte er fornøyd, men spente

    Til NRK sier Gåte at de er fornøyde med plasseringen de har fått i sin semifinale, men at de samtidig er spente på stemningen i salen etter Israels opptreden.

    Tidligere tirsdag ble det kjent at Norge opptrer rett etter Israel i den andre semifinalen i Malmö 9. mai. EBU har fått kritikk fra flere hold for å la Israel delta.

    Jim Ødegård Pedersen, leder folkejuryen Adresse Malmö, tror det kommer til å gå bra. Men sier at Israels bidrag ikke er det enkleste å opptre etter i år. Også han er spent.

  • Madonna avslutter turné med stor gratiskonsert

    Madonna skal holde en enorm gratiskonsert på Copacabana i Rio de Janeiro 4. mai som avslutning på Celebration-turneen som startet i oktober.

    På Madonnas nettside omtales konserten som hennes «største show hittil». Den er en «takk til fansen for å ha feiret musikken hennes i mer enn fire tiår».

    Madonna
    Foto: Evan Agostini / AP