Grøt, sprit og tre liter øl daglig

Butikker som bugner over av matvarer fra hele verden. Kortreist, langreist, økologisk, ferdiglaget, råvarer og hurtigmat. Det er noe vi tar som en selvfølge i Norge i 2015. Men slik var det ikke i for 2-300 år siden.

Deltakerne i Anno skal leve som de gjorde i 1764, og maten er ganske langt unna det de er vant med. Den er smakløs, fargeløs og med lite næring.

– De fattigste, både i by og på landet, spiste stort sett mat laget på korn. Vassgraut og flatbrød, hele året. Når de hadde melk fikk de også i seg det, smør og ost, sier Ragnhild Hutchison.

Hun er historiker, og førsteamanuensis på Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling. Hun har blant annet forsket på nye matvaner på 1700-tallet.

• LES MER: Oppskrifter på 1700-tallsmat fra Anno

Detaljøkonomi

De fleste i Norge kan kjøpe det de har lyst på, når de vil. Økonomisk anbefales det å sette opp en matplan og budsjett, men det er langt fra noe nytt fenomen. For familiene som levde på 1700-tallet var nemlig helt avhengig av å gjøre dette for å overleve. Matrasjoner for et helt år fram i tid ble nøyaktig regnet ut, og kvinnene i familien hadde full oversikt over hver minste desiliter mel.

– Det kunne gå mange uker eller måneder mellom hver gang man kom seg til en varehandel for påfyll av mat, så kvinnene hadde full kontroll på matrasjonene, sier Hutchison.

Da den britiske samfunnsforskeren Thomas Malthus kom til Norge og skulle reise fra Oslo til Trondheim, fikk han selv merke hvor viktig disse regnestykkene var for folk.

Han skulle reise i 3–4 uker gjennom Østerdalen, og ville derfor ha med seg mat og smør på turen. Problemet var at ingen ville selge han smøret, for det var nøye utregnet hvor mye som var igjen fram til neste gang det var mulig å få tak i. Malthus fikk til slutt tak i smør fra rikfolk, men ble forsinket på reisen.

– Vi snakker om en økonomi på detaljnivå, sier Hutchison.

Men selv med sirlig utregning og rasjonering var det ikke alltid maten holdt et helt år. Gjennom harde vintre sluttet sulteforede kyr å produsere melk, og det var lite korn igjen på vårparten. Da ble brødene laget på mel spedd ut med innerbark fra løvtrær slik at melet kunne var lengre.

– Under denne perioden gikk folk og var konstant sultne. Vi glemmer fort hvor tøft det var på den tiden!

• LES MER: – Smakte på urin for å stille diagnoser

Nye varer sprer seg

Men 1700-tallet var også en slags vending for matkulturen i Norge. Handelen økte, og det kom stadig nye, eksotiske varer til havnebyene. Produkter som kaffe, sukker, tobakk og krydder ble etter hvert mer vanlig.

– Vi ser jo på kaffe som noe veldig urnorsk, men egentlig er det en ganske ny tradisjon. Mange av de endringene som skjedde på 1700-tallet merker vi i dag, men vi tar de som en selvfølge, sier Hutchison.

De nye varene kom først til havnebyene, men de var svært dyre, og det var naturlig nok rikfolket som først fikk prøve det. Kaffe, som i dag er noe av det mest folkelige vi har, var forbeholdt de rikeste, og det ble sett på som dannet å drikke kaffe og å holde seg edru. Etter hvert når det ble en handelsaktivitet, ble varene også billigere, og middelklassen fikk større og større tilgang på nyhetene som spredte seg utover landet.

– Det blir jo som med sushi når det kom. Det var bare vanlig i byene først, men nå er det i hele landet. Sånn var det også på 1700-tallet, men da tok det bare lengre tid, sier Hutchison.

Julekaker og vafler

Flere av deltakerne i Anno har sagt at maten de spiste var kjedelig og veldig smakløs. Slik var det nok også for dem som faktisk levde for 250 år siden, men i løpet av 1700-tallet dukket mer og mer krydder fra eksotiske steder opp i Norge.

– Det var typisk «julekrydder» som kom først. Pepper, ingefær, nellik, kanel og allehånde. Da ble matlagingen mer spesialisert, og det forandret mattradisjonene.

Blant annet kom de første kakene til landet, og det er kaker vi kjenner godt i dag – de tradisjonelle julekakene. Krumkaker, goro og pepperkaker var holdbare lenge, og de smakte enormt mye og annerledes for dem som var vant til korn og vann.

– Det er også funnet vaffeloppskrifter og vaffeljern fra den tiden, sier Hutchison.

• Oppskrift: Vafler

Tre liter øl om dagen

Ikke bare matvanene var svært annerledes, også drikkevanene til befolkningen på 1700-tallet kan få enhver som lever i dag til å heve minst ett øyenbryn.

– Det var ikke så vanlig å drikke vann. Vannet var ofte forurenset fordi man brukte elva eller bekken til å tømme avfall i, eller også gå på do i, sier Hutchison.

Det var derfor mer vanlig å drikke alkoholholdig drikke enn vann. I dag drikker vi i gjennomsnitt 59 liter øl i året. En ganske stor forskjell fra 1700-tallet, da gjennomsnittsforbruket av øl var på hele 1095 liter per person. Altså seks halvlitere hver eneste dag!

– Også brennevin ble utbredt drikke på 1700-tallet. I London for eksempel, drakk de uante mengder gin fordi det var det billigste. Det ble mye fyll av slikt. Alternativet til drikke var myse, som var utvannet og syrnet melk som gjæret. Da ble det nok alkohol til å ta livet av en del bakterier, sier Hutchison.

I Norge var det særlig brennevin laget på korn som var vanlig. Det kom billig fra Danmark, som Norge jo var i union med. For de som hadde råd ble brennevin drukket til flere måltider, også frokost.

– Det kan godt hende de gjorde det for å føle seg litt varmere i kulda.

(Saken fortsetter etter videoen)

Skjørbuk og struma

Et kosthold som består nesten utelukkende av kornprodukter, litt melk og alkohol, førte sannsynligvis til en del helseproblemer.

– Basert på beskrivelsene av 1700-tallskosten, kan man se for seg økt risiko for flere typer mangler. De mest utsatte her er selvsagt de fattigste. Et i stor grad kornbasert kosthold øker risikoen for mangel på sink, kobber, jod og andre sporstoffer. Dette skyldes at korn inneholder et stoff som binder disse mineralene slik at opptaket minsker i tarmen, sier ernæringsfysiolog Lise von Krogh.

En av sykdommene som dominerte var struma, der skjoldbruskkjertelen er for stor. Dette var særlig vanlig på Østlandet.

– Personer som bodde i innlandet og ikke ved havet hadde også et lavt inntak av jod. Jodmangel kan føre til struma hos voksne, og hos barn redusert vekst og mental retardasjon. Før i tiden var jodmangel et problem i Norge på grunn av ulik tilgang på sjømat. I dag er tilgangen til sjømat god, samtidig som kraftfôr jodberikes og salt tilsettes jod.

– Ikke noe å trakte etter

Begrepet «fem om dagen» er innarbeidet godt i 2015, men tilgangen på frukt og grønt var svært begrenset for 2–300 år siden for de mindre bemidlede. Korn ble prioritert foran grønnsaker på dyrket mark, da det ga mer mat og var mer holdbart.

– Det lave inntaket av grønnsaker kan også ha påvirket inntaket av vitamin C. Vitamin C-mangel fører til skjørbuk, en sykdom som blant annet svekker kroppens immunforsvar og bindevev. Den er i verste fall dødelig.

Om man er 1700-tallsentusiast og vil prøve å leve som våre forfedre, er ikke kostholdet noe vi bør trakte etter skal vi tro Von Krogh. Men, det har også sine positive sider.

– I dag er kostholdet bedre sammensatt rent ernæringsmessig, og mangelsykdommer er langt sjeldnere. Men selv om det moderne kostholdet er bedre når det kommer til næringsinnhold og variasjon, så er jo heller ikke dette optimalt. Kanskje det mest positive med kostholdet fra 1700-tallet er at det er mer råvarebasert og hjemmelaget.

• Se Anno her!