Forfatterstudie
Foto: Marco Vaglieri

Kan man lære å bli forfatter?

Åtte av høstens 17 skjønnlitterære debutanter har bakgrunn fra forfatterstudier.

– Jeg arbeider med en roman.

19 år gamle Karl Ove Knausgård presenterer seg for sine medstudenter på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 1988.

Den unge mannen vet at gjennomsnittsalderen for å debutere skjønnlitterært er litt over 30 år. Selv ser han for seg å være rett over 20.

Det skal vise seg å være enklere sagt enn gjort. Allerede etter første skriveoppgave må Knausgård finne seg i å bli ydmyket foran hele klassen.

En av lærerne, Jon Fosse (jepp, Jon Fosse), foretar en knusende gjennomgang av diktet Karl Ove har skrevet:

«Den første linjen er en klisjé, den kan du stryke. Den andre linjen er også en klisjé. Og den tredje og den fjerde. Det eneste av verdi i dette diktet, sa han etter å ha forkastet hver linje, er ordet widescreen-himmel. Akkurat det har jeg ikke sett før. Det kan du beholde. Og så stryke resten.
– Men da er det jo ingenting igjen av diktet, sa jeg.
– Nei, sa han.»

Min kamp 5
Forfatterstudie-illustrasjon
Foto: Marco Vaglieri

Etter hvert slutter Knausgård å se frem til undervisningen på Skrivekunstakademiet. Det går ikke en dag uten nedsettende kommentarer om tekstene han skriver. De er umodne, klisjéfylte og overfladiske.

Da hjelper det heller ikke at gjestelærer Øystein Lønn avslutter sitt kurs med å si noen velvalgte setninger om elevenes litterære prosjekter. Alle får ros, bortsett fra Knausgård, som Lønn ikke nevner med et eneste ord.

Knausgård går rasende derfra og holder seg borte fra skolen i flere uker. Det tar hele ti år før hans første roman, «Ute av verden», blir utgitt.

Anslår at i overkant av 30 prosent debuterer

Det turbulente forfatterstudie-året som blir beskrevet i «Min kamp 5» ser ikke ut til å virke avskrekkende på andre spirende forfattere. Åtte av høstens 17 skjønnlitterære debutanter har bakgrunn fra skriveskolene i Bergen, Bø og Tromsø.

Rune Christiansen, som siden 2011 har vært kunstnerisk ansvarlig ved Forfatterstudiet i Bø, forteller at de har hatt cirka 150 søkere til 16 plasser de siste fem årene.

Men kan man egentlig lære seg å bli forfatter? Man kan i hvert fall utvikle et talent, påpeker Christiansen, som forklarer at det er nettopp dette prinsippet en kunstfaglig utdanning er basert på.

Rune Christiansen

Christiansen mener at forfatterstudiene utvilsomt har vært med på å løfte norsk litteratur.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

– En skrivende med en særegen disposisjon for det man kaller «skjønnlitterær» skrift kan åpenbart fornye og forsterke dette særegne anlegget ved å få lest, diskutert, problematisert og bekreftet tekstene, forklarer Christiansen, som anslår at i overkant av 30 prosent fra hvert kull debuterer.

– Enkelte kommer med sin første bok høsten etter studiet, andre debuterer i løpet av de neste ti årene. Mange knytter seg til tidsskrifter, noen blir kunstneriske ledere ved festivaler, enkelte blir ansatt i forlag og så videre. Poenget er at de som kommer inn på et slikt studie er svært opptatt av litteratur.

– Elevmassen er konservativ og lunken

Svært mange norske forfattere har til felles at de har gått et år i Bergen, Bø eller Tromsø. Men betyr det at disse skolene skal ha noe av æren for alle de gode forfatterne som finnes i dette landet?

Absolutt ikke, mener poet Terje Dragseth.

– De gode forfatterne vi har ville vært gode uansett forfatterskolene, hever han.

Terje Dragseth

Poet Terje Dragseth mener at de gode forfatterne ville vært gode uansett forfatterstudiene.

Foto: Lars Gundersen / NTB Tema

Dragseth, som har undervist på Bø, fra 1983 av og utover på 90-tallet, og som også har vært innom Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterstudiet i Tromsø, mener disse institusjonenes verdi først og fremst ligger i kunnskapen de gir om å lese.

Men selv om Dragseth opplever at forfatterstudiene formidler denne kunnskapen, er han bekymret for det han beskriver som en konservativ og lunken elevmasse. ​

Litteraturen de skriver er ufarlig, snill, middelmådig og småborgerlig. Det er litteratur for den kjøpekraftige middelklassen, hevder han.

Dragseth mener bestemt at forfatterstudiene kunne gjort mer for å snu dette, i form av å for eksempel invitere flere radikale forfattere.

– Jeg ser jo at forfatterstudiene inviterer mange tidligere elever. Det synes jeg er en dårlig idé. Det blir loops, fordi de tidligere elevene er så fornøyde og veltilpasset i det litterære felt at de oser av suksess. Da fremstår det som en mal, en formel, på hvordan det skal gjøres, og så hermes det og etterliknes og skrives med øye for å komme gjennom hos forlagene.

Litteraturen de skriver er ufarlig, snill, middelmådig og småborgerlig. Det er litteratur for den kjøpekraftige middelklassen.

Terje Dragseth

Han nevner navn som Øyvind Berg og forfatterekteparet Thure Erik Lund og Cathrine Knudsen som folk han gjerne skulle sett som gjestelærere.

– Har vært med på å løfte norsk litteratur

Rune Christiansen er ikke spesielt imponert over Dragseths påstand om at tidligere forfatterstudenter skriver litteratur som er ufarlig, snill, middelmådig og småborgerlig.

– Terje Dragseths påstand kommenterer først og fremst sin avsenders sinnelag, sier han.

Christiansen vil heller ikke kommentere Dragseths kritikk av praksisen med å bruke tidligere elever som gjestelærere. Skrivelæreren beskriver Dragseths kommentar som en munter tirade.

Christiansen mener at forfatterstudiene utvilsomt har vært med på å løfte norsk litteratur.

– Det er bare å se på listene fra de siste 30 årene over hvem som har sin bakgrunn ved for eksempel Forfatterstudiet i Bø. Det er, uavhengig av litterær smak, oppsiktsvekkende mange betydningsfulle, forskjelligartede og markante forfatterskap.

– Boken min ville vært svakere uten forfatterstudiet i Bø

En som er ny på listen over forfattere med bakgrunn fra Forfatterstudiet i Bø, er Frederik Svindland. I høst debuterer han med romanen «Pelargonia», en bok Cappelen Damm beskriver som en oppvekstroman uten handling.

Den 31 år gamle debutanten forteller at han begynte på forfatterstudiet fordi han trengte et sted hvor han uforstyrret kunne arbeide mot målet om å gi ut bøker.

Han skjønte fort at han hadde kommet til riktig sted.

– Atmosfæren man kommer inn i der, krever at man tenker litteratur hele tiden. Der er det ingenting som er viktigere.

Det ble aldri noe bok av prosjektet Svindland skrev på i Bø, men han mener likevel at oppholdet der gjorde han til en bedre forfatter.

– Ja, men først og fremst som følge av at jeg har blitt en bedre leser, forklarer Svindland, som mener at året i Bø har gjort ham mer fintfølende i møte med språket.

Frederik Svindland

Frederik Svindland debuterer som forfatter denne høsten. Han mener at romanen hans ville vært svakere om det ikke hadde vært for alt han lærte på Forfatterstudiet i Bø.

Foto: Privat

Svindland tror debutboken hans ville sett ganske annerledes ut dersom det ikke var for alt han lærte på forfatterstudiet. Myriadene av feller han ble gjort oppmerksom på, var for tallrike til å kunne avdukes på egen hånd, reflekterer han.

– Så ja, boken min ville helt klart ha sett annerledes ut. Den ville vært svakere.

Om man ikke kan lære å bli forfatter, så kan man i hvert fall utvikle sitt litterære talent på et forfatterstudie, mener Svindland.

– Lenge hersket forståelsen om at forfatter ikke var noe man kunne bli, men noe man var født som. Det er nok ikke helt riktig. Forfatterstudiene viktige ting til rette for litterære talenter, ettersom de skaper miljøer hvor det forventes at man skal skrive og kritisere tekst. Dette er maktpåliggende for å utvikle potensialene sine. Dessuten er det ofte svært kyndige personer som inviteres til å forelese ved disse studiene, og det er noe i alle fall jeg, som spirende forfatter, dro lærdommer av, konkluderer Svindland.

Journalisten Thomas Espevik har selv gått på forfatterstudiet i Tromsø.