Av Dag Kjørholt, NTB.
Mandag gir bandet ut «Endless Wire», en typisk Who-plate med saftig rock og litterære ambisjoner. Halve albumet er en rockeopera som bygger på en miniroman Townshend skrev og distribuerte på internett.
Med sanger som «My Generation», «Behind Blue Eyes», «Won't Get Fooled Again» og «Who Are You» er det ikke småtteri de må strekke seg etter.
Townshend har alltid ment at konsertene har vært en like viktig del av The Who som platene, og bandet har da også opptrådt sporadisk bade før og etter bassisten John Entwistle sin død i 2002. Han sier han aldri ville gitt ut en plate som han ikke var sikker på holdt mål, og det kan han ikke si om de to foregående, inkludert «It's Hard» fra 1982.
Ventet lenge
- Jeg har bare ventet, som en 60 år gammel kvinne på at vitenskapen skulle ta over og gi meg en ny baby, og plutselig er den der og det føles godt. Jeg tror det er en god plate. Det føles som et album jeg kunne ha laget for lenge siden, i 1968 eller 1970, sier han til nyhetsbyrået AP.
Ventingen har nok slitt mest på bandets vokalist Roger Daltrey (61), som alltid har vært utålmodig etter å få nye Townshend-sanger å synge.
- Roger kunne si: «Alt vi behøver å gjøre er å komme oss inn i studioet og spille og så kommer musikken av seg selv» og jeg måtte si: «Nei, Roger, det gjør den ikke». Så prøvde vi det da, og musikken kom ikke og han sa til pressen at han hadde skrevet fire sanger og jeg sa: «Kan jeg få høre dem?»
Mens vokalisten måtte innrømme at sangene ikke var ferdig, kunne Entwistle på sin side hevdet han hadde skrevet hundrevis av sanger. Problemet var at bassisten ikke ville spille dem for Daltrey.
- Jeg spurte hvorfor og han svarte at Roger alltid pelte sangene hans fra hverandre og sa de ikke var like gode som mine.
Ny musikk viktig
John Entwistle døde rett før en kort Who-turne i USA. Turneen var hovedsakelig organisert for å skaffe penger til bassisten som gjerne ville opprettholde rockestjernelivet han var vant til, ifølge Townshend.
Gitaristen lå en hel natt og plaget seg selv med om de skulle avlyse turneen for å ære Entwistle, eller om han og Daltrey skulle gjennomføre den. Han konkluderte med at han pliktet å fortsette av hensyn til de andre involverte, staben, arrangørene og fansen. Den første opptredenen var i Hollywood Bowl.
- Selvfølgelig savnet vi John, men vi klarte å gå ut på scenen uten ham. Jeg tenkte: - Søren heller, folk dør, ting endrer seg og sånn er det. Der og da visste jeg at jeg ville lage en ny Who-plate.
Han liker gruppas gamle slagere, men kunne ikke utstå tanken på en ny turne uten ny musikk. Bandet la nylig ut på en 15 måneder lang verdensturné, den største i The Whos 42 år lange karriere.
Bortsett fra det kjente synet av Daltreys mikrofonstativjonglering og Townshends vindmøllegitaranslag, har de med seg Ringo Starrs sønn Zak Starkey, som lenge har erstattet gruppas originale trommeslager Keith Moon som døde i september 1978, Townshends bror Simon på gitar, bassisten Pino Palladino og John «Rabitt» Bundrick på keyboards.
Roger og Pete
Forholdet mellom Townshend og Daltrey, som ikke alltid har kommet like godt overens, har endret seg.
- Jeg tror jeg har forandret meg i løpet av de siste 12 årene. Jeg er mye mer fornøyd og føler mye mindre press på meg. Roger ser på seg selv som senteret i et stort mystisk sirkus og nyter det. Han skjønner ikke at du må skrive hver dag og plutselig dukker det opp noe som er bra.
- Han har en tendens til å beskrive ting som magisk. Han skulle bare ha visst. Jeg tror vi har funnet en god tone og det er veldig godt å arbeide med ham igjen. Han gjør en fantastisk innsats, sier Townshend om sin gamle venn og kollega.
Selv sier Daltrey at mye forandret seg da Entwistle døde.
- Det endret balansen i bandet. Pete og jeg er på to motsatte steder av kloden og John var ekvator. Det som skjedde skjerpet oss.
Aldrende rocker
Daltrey skal ikke ha vært særlig entusiastisk da Townshend ga ham en kopi av boka si, «The Boy Who Heard Music,» men omfavnet den senere da den ble brukt som rammen rundt halvparten av det nye albumet.
Den handler om en aldrende rocker fra 60-årene, Ray High, som bor på et hjem og ser ungene i nabolaget starte et band. Han følger suksessen deres slik han selv opplevde en gang.
- På en måte er det den samme gamle visa. Jeg har egentlig ikke forandret tonen min på mange, mange år, sier Pete Townshend.
