Ibsen var en av 1800-tallets mest sentral dramatikere som kombinerte en ny moralsk samfunnsanalyse med en svært realistisk middelklasse-bakgrunn.
Ung opprører
Ungdomsårene var preget av fyll, gambling og sex, inkludert farskapet til et barn utenfor ekteskap når han var 18. På denne tiden, da Norge nettopp var blitt uavhengig, lot den unge Ibsen seg inspirere av den nasjonalpatriotiske stemningen til både å dikte og engasjere seg politisk. Ibsen skrev sitt første stykke Catilina mens han drev med forberedende studier til universitetet. Han skuffet imidlertid både med stykket og eksamen, og sluttet seg til en hemmelig revolusjonær gruppe som ble brutt opp av regjeringen. Dette førte til at han distanserte seg fra organisert politisk arbeid for resten av livet.
Han forsatte imidlertid å skrive, og flyttet i 1850 til Kristiania hvor han etterhvert fikk innpass i byens litterære miljø. Undertiden jobbet han som teaterinstruktør, direktør og dikter både i Bergen og på Det Norske Teater i Kristiania. I 1858 giftet han seg med Susanna Thoresen, og fikk en sønn.
Teaterkonkurs og arbeidsledighet
Stykkene han skrev ble ansett som mislykkede, deriblant også Kjærlighetens Komedie (1862) og Kongsemnerne (1863) hvor han portretterte de uhåndgripelige indre egenskapene som gjør en mann til en mann, en konge, eller en dramatiker. Kongsemnerne var det nasjonaldramaet Ibsen hadde strevet med så lenge, og som han etterhvert skulle få anerkjennelse for. Men stykket kom for sent, og til tross for dets kvaliteter kunne det ikke redde Det Norske Teater fra konkurs. Ibsens karriere som dramatiker var tilsynelatende over. Dikteren vendte seg i fortvilelsen til alkoholen.
Tre tiår i utlandet
Til tross for suksess med Kongsemnerne var han skuffet og desillusjonert over sin arbeidsløshet og Norges manglende krigsstøtte til danskene. Dette førte til at han forlot Norge og reiste til Europa hvor han levde de neste tredve årene. I sine senere år ble Ibsen stadig mer reservert og tilbaketrukket. Han viste seg sjeldent sosialt og prioriterte ikke sine venner, som han anså som en dyrebar luksus. I 1891, 63 år gammel, returnerte han til Norge og ble mottatt som nasjonalhelt. Stykkene fra denne tiden avslører anger over at han ofret sine personlige relasjoner for kunsten. Han fikk slag i 1901 og var indisponert i de neste fem årene frem til sin død i 1906.
Provoserte og ble kjent
Mens han bodde i Italia skrev Ibsen Brand, som ble en slik suksess at regjeringen tilgodeså ham med en liten diktergasje for resten av livet. Etter dette produserte Ibsen heftig, og mange av stykkene ble skrevet for lesing og ikke nødvendigvis oppføring på teater. Anseelsen økte til tross for hans fravær hjemme i Norge, og hans berømmelse spredte seg etterhvert utover Europa ettersom han provoserte datidens konservative med å skrive om temaer som kjønnssykdommer og kvinners rettigheter.
Ibsen utga til sammen 26 dramaer og en diktsamling. Hans verk deles gjerne inn i fire deler. Den første delen er de nasjonal-romantiske og historiske dramaene fra Catilina til Kongs-emnerne. Idè-dramaet Kjærlighedens komedie innleder den andre delen, som også inneholder bl.a. Brand og Peer Gynt. Den tredje delen utgjøres bl.a. av de realistiske samtidsdramaene Samfundets støtter og Et dukkehjem. Herunder hører også Genganger og En folkefiende. Den siste delen av Ibsens verk kalles de psykologiske og symbolske dramaer, som er alle skrevet etter 1884.
Inspirasjon
Ibsen var bl.a. påvirket av Strindberg og Bibelen, og påvirket i sin tur Kafka, Beckett, og faktisk også Strindberg. Han var opptatt av temaer som rettferdighet og middelklassens falske sosiale konvensjoner og deres hemmeligheter og mørke sider. Stilen var tidlig preget av symbolisme og religiøse aspekter, mens hans senere - og mer berømte stykker - er karakterisert av en realistisk/naturalistisk fremstilling av datidens samfunn. Ibsen skrev dype psykologiske karakter- og handlingsskildringer der plotet ofte tiltok i dramatisk intensitet.
Bibliografi
1849 CATILINA (drama)
1850 KÆMPEHØJEN fremført (dramatisk dikt)
1853 SANCTHANSNATTEN fremført
1856 GILDET PAA SOLHOUG (skuespill)
1857 FRU INGER TIL ØSTERAAD (skuespill,fremført 1855)
1857 OLAF LILJEKRANS fremført
1858 HÆRMÆNDENE PÅ HELGELAND (skuespill)
1859 Diktet ”Paa Vidderne” og diktsyklusen ”I billedgalleriet”
1861 Diktet ”Terje Vigen”
1862 KJÆRLIGHETENS KOMEDIE (komedie)
1863 KONGSEMNERNE (historisk skuespill) og diktet ”En broder i nød”
1866 BRAND (dramatisk dikt)
1867 PEER GYNT (dramatisk dikt)
1869 DE UNGES FORBUND (lystspill)
1870 Diktet ”Ballongbrev til en svensk dame”
1871 Diktsamlingen Digte
1873 KEJSER OG GALILÆER (verdenshistorisk skuespill)
1875 Diktet ”Et rimbrev”
1877 SAMFUNDETS STØTTER (skuespill)
1879 ET DUKKEHJEM (skuespill)
1881 GENGANGERE (familiedrama)
1882 EN FOLKEFIENDE (skuespill)
1884 VILANDEN (skuespill)
1886 ROSMERSHOLM (skuespill)
1888 FRUEN FRA HAVET (skuespill)
1890 HEDDA GABLER (skuespill)
1892 BYGMESTER SOLNESS (skuespill)
1894 LILLE EYOLF (skuespill)
1896 JOHN GABRIEL BORKMAN (skuespill)
1899 NÅR VI DØDE VÅGNER (dramatisk epilog)
Les Mer
Erik Henning Edvardsen Ibsen om seg selv (2001), er det nærmeste vi kan komme en selvbiografi, skrevet av Ibsen-museets faglige leder basert på Ibsens selvbiografiske skisser.
James McFarlane (ed.) The Cambridge Companion to Ibsen (1994) er en samling kritiske essay av norske og utenlandske Ibsen-autoriteter.
Georg Brandes Henrik Ibsen (1906) Kritisk biografi fra samtidens største kritiker.
Horst Bien Henrik Ibsens realisme (1973) er en samling essay om bl.a. Et Dukkehjem og Gengangere sett fra en realistisk synsvinkel.
Merete Morken Andersen Ibsen-håndboken (1995) inneholder analyser av hvert stykke, rolleoversikt, konfliktakser og bakgrunnsinformasjon. I tillegg også en oversikt over Ibsens dramatiske landskap med en fyldig litteraturliste.
av Rune Henriksen
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon