Serum.Placeholder.Image /
Inge Morild og Trygve Hillestad kikker opp på Ulriksbanen - TILBAKE: Trygve Hillestad og Inge Morild var begge med i redningsarbeidet etter dødsulykken på Ulriksbanen. NRK ble med dem tilbake til stedet for første gang på de 40 årene siden. - Foto: Sindre Helgheim / NRK

TILBAKE: Trygve Hillestad og Inge Morild var begge med i redningsarbeidet etter dødsulykken på Ulriksbanen. NRK ble med dem tilbake til stedet for første gang på de 40 årene siden.

Foto: Sindre Helgheim / NRK

Ulykken som ingen trodde kunne skje

Fire døde i den verste taubaneulykken som har skjedd i Norge i nyere tid. 40 år etter ulykken ble vi med tilbake til ulykkesstedet med to av redningsmennene.

– Hver gang jeg tar banen opp her, tenker jeg tilbake på ulykken, sier Inge Morild.

Ulriksbanen vugger sakte oppover fjellsiden på det høyeste av Bergens syv fjell. Den røde smale vognen er nesten ved slutten av ferden på 1120 meter fra bunn til topp.

Under oss er det flust av folk i turløypene. I de samme løypene løp Morild oppover det han kunne for 40 år siden. Med hendene fulle av førstehjelpsutstyr måtte han komme seg til fots til skadestedet på toppen av fjellet.

Akkurat i det vognen tipper over den øverste masten på taubanen ser vi ned på plassen der Ulriksbanen lå knust den dagen. Kabelen hadde løsnet på øverste stasjon, og vognen raste nedover linjen, vippet av ved masten og traff bakken på ett av de bratteste stedene i traseen.

Rundt vraket lå åtte mennesker, hardt skadd. Fire av dem dør den dagen, fire kommer fra det uten varige skader. Tilfeldigheter avgjør hvem som overlever. En åtte år gammel gutt overlever nesten uten skramme fordi han lander mykt. Begge besteforeldrene dør i ulykken.

Nede i Bergen visste få hva som akkurat hadde skjedd på toppen av byfjellet. Kort tid etter var den største redningsaksjonen siden krigen i gang i byen.

Ulriksbanen på toppen - I DAG: Her, ved Ulrikens øvre stasjon, skjedde ulykken for 40 år siden. - Foto: Sindre Helgheim / NRK

I DAG: Her, ved Ulrikens øvre stasjon, skjedde ulykken for 40 år siden.

Foto: Sindre Helgheim / NRK

– Dem som var uheldig og traff hardt underlag, ble hardt skadd og døde. Men fire landet på mykere underlag og kom lettere fra det, forteller Trygve Hillestad. Han var pressefotograf i Bergensavisen og blant de første på stedet sammen med Morild.

Tre gutter opplevde ulykken

Det var 9. juli 1974. Fotball-VM var akkurat over, og i Vest-Tyskland hadde man i to dager feiret etter seieren i finalen mot Nederland.

I Bergen var det en av de varmeste og flotteste sommerdagene i byen det året. Det ble samtidig en dag det sies at alle bergensere husker hvor de var. Da Ulriksbanen falt ned fikk byen et nytt stort sår, et sår sammenlignet med bybrannen i 1916 og eksplosjonen på Vågen i 1944.

Morild og Hillestad blir sentrale i redningsaksjonen. Tre gutter, ti og 16 år opplever ulykken på nært hold, fra hvert sitt ståsted.

Litt etter klokken 11.00 lukker vognføreren døren på gondolen på nederste stasjon. Syv passasjerer er med på turen.

Blant dem en åtte år gammel gutt fra Bergen, som skal ta banen til topps med sine to besteforeldre. 31 år gamle Rosemarie fra Tyskland er på vei for å se utsikten fra toppen, sammen med sin far Heinz.

To kanadiske venninner er også med. Den ene av dem er en anerkjent professor ved universitetet i Toronto.

Alle i Bergen husker hvor de var da Ulriksbanen falt ned.

Inge Morild

Syv minutter senere er vognen på vei inn på øverste stasjon. Vognføreren er i ferd med å åpne dørene. Det er bare snakk om sekunder før vognen ville vært tom idet ene kabelen på vognen ryker. Vognføreren blir kastet bak i vognen, og rekker derfor ikke nødbremsen. Ulriksbanen med åtte personer sklir i full fart ned samme vei den kom opp.

16-åring fløy over ulykken

En av dem som ser det som skjer først, er Jostein Nerhus. 16-åringen fra Røldal satt i et minifly fra Fonnafly som tilfeldigvis passerte over Ulriksbanen akkurat i det ulykken skjer.

Sjøflyet er på vei til landing i Sandviken fra Hardanger da 16-åringen ser ned mot toppen av Ulriken.

– Jeg så den røde vognen gå oppover og den gule nedover. Den røde gikk inn på stasjonen. Så gikk det noen sekunder, før den kom ut og gikk raskt nedover igjen. Da reagerte jeg, for jeg visste det ikke var slik det skulle være, sier Nerhus.

Den dag i dag husker han fremdeles synet av vognen som fikk høyere og høyere fart, før den passerte den øverste masten. Da gondolvognen forsvant over den bratte fjellknausen vet Jostein ennå ikke hva han vært vitne til.

– Jeg var fryktelig usikker på hva jeg hadde sett. Jeg så ikke akkurat hva som skjedde, men jeg syns jeg skimtet noe rødt nede i lien etterpå, sier Nerhus.

– Hørte en høy skjærende lyd

Ulriken og ulykken i 1974 - DEN GANG: På en av de flotteste sommerdagene i 1974 skjer det utenkelige på Ulrikens topp. Byens ikon, Ulriksbanen, faller ned. Her ligger vraket vel 100 meter nedenfor øvre stasjon. Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv

DEN GANG: På en av de flotteste sommerdagene i 1974 skjer det utenkelige på Ulrikens topp. Byens ikon, Ulriksbanen, faller ned. Her ligger vraket vel 100 meter nedenfor øvre stasjon.

Foto: Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv

Ti år gamle Anders og foreldrene hans er noen av mange som er på toppen av Ulriken denne dagen. Østlandsfamilien er på ferie på Vestlandet, skal ta Ulriksbanen og fikk tips om en snarvei som gjør at de rekker vognen som går før ulykkesvognen.

De møter den røde vognen i det den er på vei ned. Da ser alt normalt ut.

Tiåringen og foreldrene kommer i prat med en person på utkikkspunktet på toppen. De har ryggen til i det ulykken skjer.

– En skarp, skjærende lyd. Det er slik jeg husker det vi hørte bak oss. Vi snudde oss og så vognen komme fykende ut. Den må ha vært nesten helt inne, og jeg husker jeg syns det gikk fortere enn da vi vugget oppover.

Ulriksbanen drives av to taulinjer. Mens banen hviler og ruller på bæretauet, blir den trukket opp og ned av trekktauet. Det er trekktauet som ryker. En av to – og dermed suser vognen av gårde på linjen den ruller på.

– Vognen vippet av ved første masten og falt ned. På grunn av fjellskrenten så vi ikke hvordan det gikk. Men vi skjønte med en gang at det var alvorlig.

Overlevde mirakuløst

Faksimile av VG 10. juli 1974

Inne i vognen må de syv passasjerene akkurat ha gjort seg klar til å gå ut, i det ulykken inntraff. Helt hjelpeløse ble de i stedet med gondolvognens ferd når kabalen ryker.

Den åtte år gamle gutten fra Bergen mister begge besteforeldrene i det vognen vipper av på masten og krasjer i fjellsiden. I dag gjenforteller han det han husker, men ønsker å forbli anonym.

– Det siste jeg husker i dag er at vognen er kommet opp til det bratte henget. Etter det husker jeg ikke mer. Jeg mener at jeg holdt meg fast, men har ikke noe bilde av det i hodet lenger.

Vi har alltid hørt at disse gondolbanene skal være 100 prosent sikre og her røk alt som kunne ryke på en gang. Slik formulerte i går kveld en av etterforskerne ved kriminalavdelingen i Bergen sine inntrykk, og han har dermed satt fingeren rett på alle de spørsmål et skrekkslagent Bergen stiller seg.

VG, 10. juli 1974

Åtteåringen intervjues i Bergens Tidende to dager etter ulykken, fra sykesengen og mirakuløst nok med bare to kutt og noen skrammer. Da husker den åtte år gamle gutten mer. Faren forteller at sønnen holdt seg fast i midtstangen i gondolen, og trolig derfor overlevde.

Gutten skildret smellet i det gondolen treffer bakken. Han forteller at den ene siden av vognen treffer en stein, mens han selv var i andre enden av vognen. Etter krasjet krabber gutten ut av vognen og vekk fra vraket.

Utrolig nok har støtet ikke påført ham et eneste benbrudd, ikke engang en finger har kommet til skade, sier faren til avisen i 1974.

– Jeg var våken der oppe, og ett av bildene fra avisene viser en mann med ganske kraftig skjegg som tar seg av meg, sier den i dag 48 år gamle mannen.

Grafikk: Slik skjedde ulykken:

placeholderImage

Alarmen går

Jeg husker at redaksjonssekretæren la fra seg snadden han alltid hadde i munnen da telefonen kom. Det var da jeg skjønte at det var en alvorlig melding. Vi trodde begge først det var en spøk. Men så hørte vi alle utrykningskjøretøyene utenfor.

BA-fotograf Steinar Døsvik

Nede i byen går alarmen. Brannvesen, politi og ambulanser rykker etter hvert ut. Avisene ringes ned. Ingen kan tro meldingen som kommer inn: «Ulriksbanen har falt ned!»

Ettermiddags-BT Ulriksbanen NYNY

De som reagerer aller først er ansatte på Haukeland sykehus, som ligger rett nedenfor Ulriksbanen. Leger og sykepleiere står ute og røyker, enkelte har tatt lunsj. Flere ser det som skjer med egne øyne fra bunnen av Ulriken. Leger i tresko og hvite frakker tar bena fatt og løper til fots opp fjellet.

Medisinstudent Inge Morild er 23 år gammel og med som tredjemann i bilen på en ambulanse i det alarmen går. De er den første utrykningsbilen som ankommer nedre stasjon, der alle regner med ulykken har skjedd.

– Da vi kom frem så vi vognen på stasjonen og alt så normalt ut. Men det sto en mann der og pekte oppover og ropte «Der oppe! Der oppe!», sier Morild.

Ambulansen kjører videre oppover så langt de kan. Samtidig får de varslet kolleger, og setter dermed i gang hele redningsaksjonen.

– Ingen tenkte at noe slikt kunne ha skjedd, og ikke på toppen, sier Trygve Hillestad.

Hør NRKs rapport på fra ulykkesdagen på radio 9. juli 1974:

Alarmen gikk like etter også i redaksjonen til Bergensavisen. 25 år gamle Trygve Hillestad blir sendt ut som fotograf, like bak kollega Steinar Døsvik.

Morild og Hillestad kjenner hverandre godt i dag. I 1974 var de ferske i sitt fag og blant de første som rykket ut til ulykken. Den uerfarne legestudenten ble sluppet av ambulansen med to førstehjelpskofferter, den unge fotografen fikk sitte på med en politimann. Hver for seg la de i vei opp i den trykkende varmen.

– Den strabasiøse ferden er det jeg husker best. Jeg fikk to tunge kofferter og beskjeden om at jeg bare måtte komme meg opp, sier Morild.

– Jeg begynte ferden kun med et lite kamera. Men jeg tok raskt igjen en brannmann som gikk og bar på to bårer, og slet veldig med det. Så det ble til at jeg tok en båre. Det var varmt og vanskelig å puste. Og så var det fluer over alt, forteller Hillestad.

Vognen ikke til å kjenne igjen

Mens Morild er på vei opp fjellet og Hillestad blir sendt ut, er Tormod Bjerkeset den første legen som kommer opp til skadestedet. Kirurgen løp under banetraseen for å komme dit, 600 meter nesten rett opp. Samtidig har vitner kommet løpende ned fra toppen av Ulriken, blant dem faren til Anders Taxt.

Blant fjellknausene er vognen nesten ikke til å kjenne igjen. Det røde taket og takkonstruksjonen med tauhjulene er alt som minner om Ulriksbanen, resten er forvrengt metall.

I skråningen like ved ligger den åtte år gamle gutten, nesten uskadet. Han får raskt hjelp av de første som kommer til fra toppen, og oppgir navn, adresse og foreldrenes telefonnummer.

Etter hvert kommer flere til, Morild med førstehjelpskoffertene, og etter hvert Hillestad med kamera og båre. De husker skadestedet som først kaotisk og etter hvert preget av en stille arbeidsro.

– Banen lå helt knust utover. Vi som kom frem kom i gang med en slags redningsaksjon og spredde oss til de skadde. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, sier Morild.

– Det var ikke mulig å kjenne igjen Ulriksbanen. Hadde man ikke kjent igjen fargen og enkeltdeler hadde man ikke kunne sett hva det var, sier han.

Det var så bratt at redningsmannskapene måtte støtte seg på hverandre. Førstehjelpskoffertene som medisinstudenten hadde med seg var ikke beregnet for slikt terreng. I det folk la dem fra seg seilet de ned over fjellsiden.

– I det jeg la dem fra meg, seilet de ned over fjellsiden og forsvant.

BA: Ulriksbanen og ulykken - ALLE HJALP TIL: Frivillige, leger, sykepleiere og pressefolk hjalp til med de åtte skadde. Nede i bakken ser du Trygve Hillestad, som lot kameraet ligge og hjalp til i aksjonen. Avdelingssykepleier Roald Atle Furre tok dette bildet med Hillestads kamera. Bergensavisen

ALLE HJALP TIL: Frivillige, leger, sykepleiere og pressefolk hjalp til med de åtte skadde. Nede i bakken ser du Trygve Hillestad, som lot kameraet ligge og hjalp til i aksjonen. Avdelingssykepleier Roald Atle Furre tok dette bildet med Hillestads kamera.

Foto: Bergensavisen

BA-fotograf Trygve Hillestad var med i Røde Kors på fritiden. Han la fra seg jobben og kameraet.

– Med de førstehjelpskunnskapene jeg hadde, følte jeg at jeg heller måtte hjelpe til. Det ble til at jeg hjalp vognføreren, som hadde skader i en fot. Han ville helst komme seg hjem og fortelle at han var i live.

– Det ble litt veksling mellom å ta bilder og hjelpe. Den trangen til å hjelpe er iboende. Du gjør det du kan og det du har lært.

I år, 40 år etter, er det første gang de er tilbake til området akkurat der banen falt ned. Se intervjuet og møtet med stedet:

Trygve Hillestad og Inge Morild er tilbake der Ulriksbanen falt ned 9. juli 1974.

Største siden krigen

Fra byen er redningsaksjonen etter hvert i full gang. Det er den største katastrofen som rammer Bergen siden eksplosjonen på Vågen 30 år tidligere.

Leger, sykepleiere, politifolk og Røde Kors er på vei opp fjellet. I en tid lenge før luftambulansen blir private helikopter rekvirert. Fra Voss sendes en Jet Ranger, mens et Bell 205-helikopter må avbryte en løftejobb for kraftselskapet BKK i Nordhordland for å hjelpe til.

Brannvesenet rykker ut til Nymark for å skumlegge fotballbanene der. Etter en lang finværsperiode er man redd støv fra grusbanen skal ødelegge helikoptermotorene.

Sjøflyet med 16-åringen Nerhus har så vidt landet, før journalister og fotografer tar kontakt for å få sitte på og fly over skadestedet.

– Da skjønte jeg hva det var og det skvatt ut av meg: «Det der så jeg jo», husker Nerhus.

Ti år gamle Anders og moren ble stående på toppen av Ulriken mens faren og andre frivillige deltok i redningsaksjonen.

– Etter hvert kom han opp igjen og fortalte hva han hadde sett. Det ble mye oppstyr. Det var ikke langt unna Haukeland, det var store hjelpemannskap og etter hvert kom helikoptrene, forteller han.

Fire dør i løpet av dagen

Hillestad ser utover fjellsiden under Ulriken - VEKKER MINNER: – På grunn av all vegetasjonen er ulykkesstedet nesten ikke til å kjenne igjen i dag, sier Trygve Hillestad. Her står han rett under masten der Ulriksbanen falt av. - Foto: Sindre Helgheim / NRK

VEKKER MINNER: – På grunn av all vegetasjonen er ulykkesstedet nesten ikke til å kjenne igjen i dag, sier Trygve Hillestad. Her står han rett under masten der Ulriksbanen falt av.

Foto: Sindre Helgheim / NRK

Etter en kaotisk førstefase begynner aksjonen etter hvert å ta form. Anestesilegene som kom til og kunne prioritere pasienter, hjalp sterkt. Overlege Signe Gullestad og Tormod Bjerkeseth trekkes frem som hovedpersonene i en aksjon man aldri hadde kunne øvd på.

BT skildrer: «(Bjerkeset) tok seg øyeblikkelig av de hardest skadete, og et kvarter senere landet et helikopter med flere leger, sykesøstre, medisinsk utstyr og annet redningsmateriell.»

– De to gjorde en fantastisk jobb. Jeg husker at Gullestad kom opp i tresko, og at hun mistet den ene. Til slutt kastet hun den andre, forteller Hillestad.

– Det var en veldig spesiell stemning. Stillheten som råder er et minne som er fremtredende. Det var lite snakking, ingen pasienter som roper på deg og folk var rolige. Alle gjorde det man kunne og det var ingen hysteriske tilstander.

Helikoptrene kommer etter hvert i gang med transport av passasjerer. De flys over taket på Haukeland sykehus og ned på grusen ved Brann stadion. Der venter ambulansene som kjører dem opp igjen til foten av Ulriken til sykehuset.

Åtteåringen som overlevde krasjen er blant de første som fraktes vekk.

– I dag husker jeg turen i ambulansen og at vi kjørte gjennom noen gater, sier han til NRK i dag.

Tilfeldigheten er nådeløse. Fire av dem som var om bord blir kastet ut av vognen og treffer steinknauser og hardt underlag. En av dem blir konstatert død på stedet, de tre andre i løpet av timene som kommer.

De fire som lander på gresset i skråningen overlever.

– Jeg husker at jeg så en av dem som omkom. Selv om jeg var litt trent, var det et ganske sterkt syn. Det var store skader.

Se Anders Taxt fortelle om ulykken på Ulriksbanen:

Anders Taxt fra Skedsmo var øyenvitne til ulykken på Ulriksbanen i 1974. Hør ham fortelle det han husker fra ulykken.

Hvordan kunne kabelen ryke?

På noen timer er fjellsiden etter hvert ryddet for skadde, og redningsaksjonen er i ferd med å avsluttes. Vraket ligger igjen i julisolen, slik det blir i mange måneder etter ulykken.

Leger, sykepleier og journalist må gå ned for egen maskin. Det samme gjelder alle turistene som var kommet til toppen.

– Jeg husker spesielt en eldre dame som hadde tatt banen opp i stiletthæler. Hun var ikke helt forberedt på å gå ned bratte fjellstier. Vi måtte hjelpe henne ned, sier Anders Taxt.

Ingen kommer seg opp til Ulrikens topp med banen på fem år. I disse årene går spekulasjonen på hvordan ulykken kunne skje. Både avisene og bergenspressen har en lang rekke artikler med samme ordlyd: «Hvordan kunne wiren ryke?»

Ulykkesrapportene klarer ikke å peke på én enkelt årsak til hvorfor den utenkelige ulykken skjer (se faktaboks).

Hør NRKs reportasje om den foreløpige ulykkesrapporten fra seks dager etter ulykken (reporter Erik Brekke):

Dem som vil ha svar eller gi noen skylden, får aldri det. «Intet som tyder på menneskelig svikt», «personellet kan ikke klandres» og «ingen kritikkverdige forhold» blir de eneste konklusjonene som blir stående for ettertiden.

Men ulykken førte likevel til nye forskrifter for taubaner, og forskriftene hadde flere endringer direkte knyttet til feilene på Ulriksbanen.

Erik Brekke - RYKKET FOR NRK: Mangeårig NRK-journalist Erik Brekke dekket saken for NRK. – Jeg husker godt den dagen. Det var første dagen jeg var fast ansatt i NRK. Vi tok med oss den første mobiltelefonen i NRK, og leverte den første rapporten på den. Ulykken var et sjokk for hele Bergen, sier han i dag. - Foto: Magnus Aamo Holte / NRK /

RYKKET FOR NRK: Mangeårig NRK-journalist Erik Brekke dekket saken for NRK. – Jeg husker godt den dagen. Det var første dagen jeg var fast ansatt i NRK. Vi tok med oss den første mobiltelefonen i NRK, og leverte den første rapporten på den. Ulykken var et sjokk for hele Bergen, sier han i dag.

Foto: Magnus Aamo Holte / NRK

Åpent sår i flere år

Banen sto i mange år, og linjene blir lenge stående stille, som et arr etter byens store sår. I fem år handler det om økonomisk usikkerhet og mange erstatningssaker for Ulriksbanen.

Ektemannen til den ene kanadiske kvinnen som omkommer har det største kravet. Han hevdet konen var hovedforsørger i familien og saksøker driftsselskapet for 500.000 kroner. Ulriksbanen blir dømt til å betale 300.000 kroner, den samme summen som forsikringen for slike ulykker dekker.

Banen blir liggende i fjellsiden under øverste mast i lang tid. Når Dagsrevyen lager reportasje vinteren 1975, ligger vrakhaugen fremdeles som den gjorde på ulykkesdagen.

For små gutter i Bergen var det i lang tid spennende å klatre opp på fjellet og ned til ulykkesstedet for å smugkikke på restene av Ulriksbanen.

Først i november 1979 åpner Ulriksbanen på ny. Med korpsmusikk og taler er det en forfrossen gjeng som møter opp til åpningen. Alt er nytt på Ulriksbanen. Men det tar mange år før bergenserne igjen blir trofaste passasjerer på banen og driften kan gå i pluss.

Se Dagsrevyens reportasje fra vinteren 1975 om ulykkesrapporten. Da ligger vraket fremdeles i terrenget:

Se Dagsrevyens reportasje om ulykken på Ulriksbanen fra 1975.

Fremdeles preget

Jeg tenker ikke på det daglig. Men det har ikke vært lett. Det har alltid vært der.

Bergenser (48) som overlevde ulykken

Dødsulykken har satt ulike spor hos dem som opplevde den denne dagen for 40 år siden.

– For min del forsvant den fort fra bevisstheten. Det er blitt mer en historie jeg kan fortelle, at jeg kan vet litt om den og kan fortelle om det. Det var en alvorlig ulykke, men heldigvis ikke noe som berørte meg, sier Anders Taxt.

Rettsmedisiner Morild og beredskapsekspert Hillestad har klart å holde en profesjonell avstand til det de var med på den dagen. De har opplevd mange ulykker og sett mange døde personer, men innrømmer at minnene fra Ulrikens sitter ekstra godt.

– Det er en erfaring og et minne som står prentet inn i en for all fremtid. Men jeg kan ikke si den har preget meg sterkt. Men jeg tar den ofte, og jeg tenker alltid tilbake på den gangen. Alle vet hvor de var den dagen Ulriksbanen datt ned, sier Inge Morild.

– Jeg lærte tidlig å kaste bort ting mentalt, slik at det ikke samlet seg opp. Det har heldigvis ikke gått altfor nært inn på meg personlig, sier Hillestad.

Den 48 år gamle bergenseren som overlevde var oppe på Ulriken for første gang i 2004, rundt årsdagen 30 år etter ulykken.

– Jeg tenker ikke på det daglig. Men det har ikke vært lett. Det har alltid vært der, sier mannen som mistet to besteforeldrene i ulykken.

– Det var tøft da jeg dro opp igjen. Men det var derfor jeg gjorde det. Jeg har vært på toppen, men aldri tatt banen igjen.

Trygve Hillestad og Inge Morild - ERFARNE MED ULYKKER: Trygve Hillestad (t.v.) har jobbet i pressen, i politiet og jobber i dag med beredskap. Inge Morild er professor i rettsmedisin. De forteller at de begge har klart å holde de verste bildene fra ulykkesdagen på en profesjonell avstand. - Foto: Sindre Helgheim / NRK

ERFARNE MED ULYKKER: Trygve Hillestad (t.v.) har jobbet i pressen, i politiet og jobber i dag med beredskap. Inge Morild er professor i rettsmedisin. De forteller at de begge har klart å holde de verste bildene fra ulykkesdagen på en profesjonell avstand.

Foto: Sindre Helgheim / NRK