Bromantikk på glattisen

Han kalles «dragen fra Hamar», Patrick Thoresen, kjent for brutale taklinger på isen.

I 2009 sitter han i garderoben i den russiske byen Ufa, omringet av 20 russere og østeuropeere. De hånflirer og sender rundt en mobil med en tekstmelding. Mobilen sendes forbi ham, men ingen viser den til ham. Patrick følger med, men forstår ingenting. Alt foregår på russisk. Han vil spørre «hva ler dere av?», men nå er han lei av å spørre.

Dragen er ensom.

– Du føler deg utenfor fordi du ikke får være med på det som skjer. Samme hva det er, om det er sladder eller historien om dama en av gutta hadde med seg hjem i helgen. Du er ikke en del av det, sier Patrick.

Garderobekulturen i ishockey er noe for seg selv. Spillerne kan bli værende i garderoben i over en time etter treninger og bare prate. Det var en del av livet for Patrick. Det var i garderoben han fikk nye venner. Tapet av den sosiale siden ved sporten hans gikk inn på ham.

– Jeg mistet en del av meg. Det er den garderobekulturen jeg liker med idretten min. Uten å få den tiden hver dag, var jeg ikke en del av noe. Jeg var ensom. Det var ikke en god følelse.

Noen ganger pirket han borti en medspiller og spurte om han kunne forklare hva de snakket om, hva som var så morsomt. Medspilleren forklarte i korte trekk, men skulle Patrick følge med på samtalen videre, måtte han spørre igjen. Han forsøkte å bli kjent med de andre ved å stille dem spørsmål, men det var ingen som spurte om noe tilbake.

– Det var alltid jeg som måtte ta initiativ til alle samtaler. Det er grenser for hvor lenge du orker å spørre.

Fra ishockeyens ødeland

Samtidig gjorde russerne det veldig klart at han hadde mye å bevise. I 2009 var det ingen andre nordmenn i russisk ishockey.

– De sa ofte «what are you doing here?» og «hei hei, du må roe deg litt ned nå, Du er bare en nordmann». De hadde ikke hørt om at en nordmann skulle være god i hockey.

Laget Salavat Yulaev i verdens nest tøffeste hockeyliga, KHL, hadde tatt sjansen på en nordmann. I den russiske ligaen spiller de hockey med finesse, det skal være pent å se på. Presset om å prestere veide tungt. Han følte det var et spørsmål om tid før klubbens eiere ville miste tålmodigheten.

– De betaler dyrt for spillerne og forventer at vi skal levere fra dag én. Jeg klarte å skaffe noen få poeng på isen, sånn at det gikk tålelig greit. Men jeg presterte langt fra det jeg hadde håpet på. Det var heller ikke godt nok for russerne.

Nesten hver dag startet med lange treningsøkter på opptil tre timer om morgenen. Mens de andre slo ihjel tid i garderoben med prat, hadde han valget mellom å forsøke å henge med eller gå hjem. Der la han en utslitt kropp ned på sofaen i en tom leilighet på 150 kvadratmeter.

Ufa ligger nærmere Kasakhstan enn hovedstaden Moskva. Byen har en million innbyggere i sentrumsområdet. For innbyggerne var ishockey alt. Utenom det lokale laget fantes ingenting. I hvertfall for en nordmann som ikke snakket språket.

Patrick fikk tiden til å gå med å se filmer og tv-serier. Han ringte ofte hjem, til kompisene og familien i Norge. Han skulle fortelle dem hvordan det gikk med nordmannen på grensen til Sibir. Presset om å prestere og følelsen av å være ensom var ikke lett å leve med. Drømmen om proffkarrieren hang så høyt. Dette ville bli en lang sesong.

En kveld satt han og snakket med barndomskompisen Kim Frydenberg. Patrick husker ikke hvem som slang ut idéen først, men plutselig var den der. Hva hvis Kim bare flyttet bort til Russland?

Fortrolige venner

For Patrick Thoresen ble ensomhet og savn av en nær venn så stort, at han følte det gikk ut over mulighetene hans for å lykkes.

Ensomhet blir kalt den nye folkesykdommen i media med jevne mellomrom, men ifølge Statistisk Sentralbyrå er det en helt annen trend som har overrasket.

De siste 20 til 30 årene har flere nordmenn fått nære venner. På 80-tallet svarte hver fjerde nordmann at de manglet en fortrolig venn. I de siste undersøkelsene svarer bare fem prosent det samme.

På den samme tiden har antallet nordmenn som forteller at de plages av ensomhet vært svært stabilt. Til tross for at flere skilles og at flere bor alene enn tidligere.

– Den største endringen de siste årene er helt klart at flere har fortrolige venner, sier forsker Anders Barstad i SSB.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) forsker på nordmenns sosiale vaner og kontakt i levekårsundersøkelsen.

– I tillegg legger folk mer vekt på kvaliteten i vennskapsforholdet. Flere har venner de sier de kan fortelle alt til, eller stole på i en krise.

De mindre stabile familieforholdene og tapet av den gamle storfamilien er årsaken til at mange frykter flere blir ensomme. Samtidig har nordmenn viste seg gode til å tilpasse seg. At vennskap har blitt viktigere for nordmenn er en del av tilpasningen, mener forskeren.

– Vennskap er mer fleksibelt og passer sånn sett bedre inn i vår nye hverdag. Venner noe du velger, mens familie blir man tildelt. Det passer bedre inn i vårt mer individfokuserte samfunn.

For Patrick Thoresen var det faktisk familien som var skyld i at han ble venn med Kim Frydenberg. Foreldrene til Patrick og Kim var også bestevenner.

Les også:

Forsker: - Ensomhet er ingen folkesykdom

Kim til unnsetning

De har kjent hverandre siden de gikk i bleier. Selv da Patrick og familien flyttet fra Oslo til Hamar, fortsatte de to familiene å reise på ferier sammen om sommeren og påsken. Det var ingen andre enn Kim Frydenberg som kunne satt livet på vent i Oslo for å hjelpe Patrick.

– Patrick er min beste kamerat. En jeg kan si alt mulig til, som jeg stoler hundre prosent på. Han er morsom og en kul fyr jeg ler mye av, sier Kim.

Planen var at han skulle flytte til Ufa i en måneds tid og se hvordan det gikk. Det ble ganske tidlig klart at Kim ikke kunne dra noe sted.

Kim ble Patricks «plus one». På lagmiddager tok de andre spillerne med seg konene sine, men ved siden av Patrick satt Kim.

– Med en gang Kim var på plass, skjedde det noe. Jeg fikk en slags gnist, jeg ble en gladere mann, sier Patrick.

Han kan ikke sette fingeren på hva det var, men han hadde en person som ventet på ham hjemme. En han kunne spise middag og lønsj med. En han kunne snakke med om de andre på laget, for Kim var den eneste av vennene hans som visste hvem de andre spillerne var.

Med en kompis i hans hjørne ble det lettere å bli kjent med andre. Han trengte ikke å bli underholdt hele tiden, eller få alle samtaler oversatt til engelsk.

– Det er lettere å få flere inn i vennegjengen når man er to enn når man er én. Jeg slappet mer av. Jeg tror det gjorde det enklere for andre å forholde seg til meg også.

På isen begynte Patrick å score mål og sanke poeng for laget. Bedre resultater på isen betydde også at han møtte mer positivitet i garderoben og blant eierne. Siden hockey betyr så mye for innbyggerne, fikk han mannen i gata med seg.

En lønnet venn

Det var klart at dette ikke skulle koste Kim noe, han som hadde satt livet på vent og var der for Patrick. Den økonomiske ordningen var ikke formalisert i noen kontrakt, men fungerte basert på tillit.

– Jeg hadde en slags sokkeskuff med kontanter i, som Kim kunne forsyne seg av hvis han trengte noe. Han er en smart mann også, og visste hvor grensa gikk. Derfor ble det aldri noe problem.

Avtalen var også at Kim skulle få betaling når oppholdet var over, men de kaller det en kompensasjon. En godtgjørelse for at Kim ikke hadde mulighet til å legge seg opp penger eller ta fatt på egen karriere. I tillegg betalte Patrick alle flybillettene for Kim. Annenhver uke spilte Patrick bortekamp. Han kunne bli borte i en uke av gangen. Da var Kim enten alene i Ufa eller dro hjem til Norge.

Men det dukket opp et nytt og uventet problem.

Den utradisjonelle ordningen på hjemmebane vekket oppsikt blant de russiske kjempene på laget. Russland er landet som har vedtatt en lov mot å si noe positivt om homofili. Her hadde den norske spilleren fått seg mannlig romkamerat.

Det tok ikke lang tid før mistenksomheten bredde om seg i garderoben.

– De forsto ikke helt det her med at Kim skulle bo hjemme hos meg. De spurte om det mange ganger. Jeg skjønte jo først ikke hva de mente. «Han er kompisen min, skulle han bo på hotell liksom? Det går ikke» svarte jeg.

Kim fikk aldri høre spørsmålene, men fikk med seg noe av oppstyret.

– Jeg husker at jeg kunne sitte ved bordet på en lagmiddag. Lenger borte satt det noen og sendte noen veldig rare blikk, sier Kim.

Patrick måtte forklare det i klartekst.

– Jeg måtte gjenta det mange ganger, at «vi liker damer vi. Vi er ikke kjærester, vi er bare venner. Kim skal bare holde meg med selskap og vi skal ha det kult sammen». Det tok lang tid før de slapp den mistanken der.

«Zucca» og Glenn

Mens Patrick opplevde suksess i Russland, var landslagskollega Mats Zuccarello Aasen begynt å bli urolig i NHL. Han fikk ikke den tilliten han trengte på New York Rangers. Han ble flyttet på og var ikke sikret en plass på laget.

NHL er regnet som den tøffeste liagen i verden. Han visste at det ville komme muligheter for ham i den russiske ligaen. Flere lag i KHL hadde luftet sin interesse. Siden Mats kjente Patrick fra det norske landslaget, spurte han om råd.

– Bare kom til Russland, sa Patrick.

– Men du gjør det lettere for deg selv hvis du tar med en kompis.

Mats trengte ikke tenke lenge på hvem det skulle være. Han ringte til Glenn Jensen før han hadde et konkret tilbud på bordet. «Du må være med du, Glenn. Du vet det, sant?», sa Mats.

– Han visste at jeg ikke kunne si nei, sier Glenn. Reservemålvakten på Vålerenga ishockeyklubb elsker hockey.

Da sesongen i USA var over og spillersalgene var i gang, kom tilbudet fra Metallurg Magnitogorsk. Mats visste ingenting om stedet da han sa ja til klubben, men han visste at Glenn skulle bli med ham.

Sommeren 2012 flyttet Mats til den lille industribyen Magnitogorsk. Før sesongen startet, skulle laget ha en innkjøringsfase med et vanvittig treningsopplegg. Den måneden bodde Mats alene. Han bevegde seg stort sett ikke utenom ishockeyhallen, leilighetsblokken, og den eneste butikken med importerte matvarer. Varene der var de eneste med merkelapper han kunne kjenne igjen.

– Det ble veldig mye tid for meg selv. Det var godt å få en kompis ned dit, sier Mats.

Glenn pakket sammen studiebøkene fra BI og satte seg på flyet. Det landet midt på natten. Han måtte vente til daggry før han fikk se hva han hadde sagt ja til.

Liten og sliten

Magnitogorsk, en liten og sliten by. Hver eneste kveld teppelegges byen med en tung tåke fra fabrikkpipene. Glenn låner et snev av utenrikskorrespondent Hans Wilhelm Steinfeld når han beskriver stedet.

– Magnitogorsk, en industriby ved bunnen av Uralfjellene. I Sør-Sibir, nesten på grensen til Kasakhstahn. Det er veldig langt hjemmefra.

Da det ble lyst ville han utforske byen. Til tross for alt han hadde hørt om Russland, kom virkeligheten som et sjokk. Leilighetsblokkene var høyreiste grå betongblokker i lange rekker. Bygninger og fasader preget av at ingen hadde hatt penger til å reparere det som gikk i stykker.

– De så ut som de ble bygd en gang på 30-tallet og ikke rørt siden. Folk bar ned slitne sofaer og satt på plenen utenfor bygget vårt og drakk. Gjerne midt på dagen.

Sofasliterne var fulle og tørste. Hver dag ropte de til de to nordmennene, og spurte om de kanskje kunne få litt penger til øl. Mens Glenn følte han var i et eventyr, hadde Mats fokus på ishockey.

– Glenn ble bedre kjent i byen på en uke enn jeg ble på den første måneden. Men det er sånn han er. Jeg aner ikke hvordan han gjør det! sier Mats.

Glenn har alltid vært den i vennegjengen i Norge som guttene stolte på, hvis det var behov for sosial teft. Skulle de få jenter bort til bordet sitt på en uteplass, var det Glenn som ble sendt i bresjen.

– Han får nye venner bare han går på butikken. Jeg er mer tilbaketrukken kanskje. Jeg liker jo å være sosial og være midtpunktet blant venner, men med folk jeg ikke kjenner blir jeg litt sjenert, sier Mats.

De to ble kjent med to kanadiske spillere på laget. Av og til kom det også venner på besøk fra Norge. Ellers var det bare Glenn og Mats. Byen hadde tre restauranter med engelsk meny, og det endte med at de tre gikk på rundgang. Dagene ellers gikk med til tv-spill og tv-serier, filmer og veddemål. I bokhylla sto åtte sesonger med «One Tree Hill», en tv-serie om oppvekstsdrama og tenåringsangst. De har sett alle episodene.

– Det var trist da vi så siste episode og visste at det var slutt. Skikkelig vemodig faktisk. Serien var blitt en viktig del av livet vårt en periode, sier Mats, bare delvis ironisk.

Busstur til besvær

Selv for den sosiale blomsten Glenn ble det tøft å bo i et land der ingen snakket et språk han kunne forstå. Han opplevde russere som lite åpne, mest opptatt av sitt og sine. Han fikk et sjellsettende møte med språkbarrieren på en busstur langs Uralfjellene.

Laget til Mats skulle spille kamp i nabobyen. En buss med Metallurgfans skulle kjøre til kampen, og manageren spurte om Glenn ville være med.

– Lokalderbyet var et hatoppgjør, sier Glenn. Derfor var det litt ekstra interessant.

– Hvor langt er det? spurte jeg. «Bare tre timer eller noe», svarte Mats. Så da sa jeg ja, forteller Glenn.

Det ble de lengste 8,5 timene i hans liv.

En gjeng gladfulle russiske fans hadde fått med seg at han var kompis med Mats. De ville gjerne prate litt med nordmannen, på russisk. Glenn kunne bare nikke og smile, uten at det fikk fansen til å gi opp. Han måtte vente på at de skulle skjønne at han ikke kom til å lære seg russisk i løpet av bussturen.

Det skulle ta lang tid før han ble med på en bortekamp igjen.

Mats sier de av og til kunne hate hverandre, men Glenn kan ikke huske at de noen gang kranglet. Bortsett fra hver gang Mats jukset for å vinne veddemål.

– Vi kjenner hverandre såpass godt at jeg kjenner ham igjen på humøret. Vi skjønner når vi skal skygge litt unna og sånt, så det gikk helt fint, sier Glenn.

– Glenn og jeg kan være sammen en hel dag uten å snakke sammen. Det er sånn du vet at vi er gode kompiser. Hvis vi hadde måtte underholde hverandre hele tiden, hadde det blitt for slitsomt. Det hadde ikke gått, sier Mats.

Mats vil ikke si noe om hvordan økonomien fungerte. Han spøker med at Glenn fikk nøye seg med kost og losji.

Hvordan hadde det vært uten Glenn?

– Jeg gjør det bedre på isen når jeg har det bra utenfor også, sier Mats.

Tilbake til New York

Suksess i Russland på dette tidspunktet i karrieren, var så viktig for framtidige muligheter, at Mats hadde neppe flyttet dit uten Glenn. Den ene sesongen i Metallurg Magnitogorsk ga ham så mye spilletid at han ble en bedre spiller.

– Det var veldig viktig å få en kompis med meg. Glenn var den perfekte kompis å ha med. Det setter jeg veldig stor pris på, sier Mats.

Etter sesongen signerte han for New York Rangers igjen. Han flyttet tilbake til storbyen og hadde en fantastiske sesong. Den endte med at han fikk en ærespris for å være spilleren som bidro med det lille ekstra for laget. «Han er liten mann, med et stort spill», sa politimannen som delte ut prisen.

– Jeg har prøvd å si det til Glenn, men jeg sier det kanskje ikke ofte nok. At jeg er veldig glad for at han ble med meg.

Norge ble plutselig interessert i hockey da Mats var med på å ta laget til sluttspillet i amerikansk liga. Nå har han signert en ny ettårskontrakt med Rangers og er i gang med sesongen. Glenn var med ham til å begynne med, men bor nå i Oslo hvor han er reservekeeper for Vålerenga.

– Det har vært gøy å være med på Mats sin karriere, han inkluderer kompisene sine veldig og vi føler at vi er liksom med på reisen.

Du har fulgt Mats fra dere spilte hockey sammen. Har du noen gang ønsket at det var deg på isen?

– Jeg ble tidlig klar over at Mats var en bedre spiller enn meg. Det er ikke noe jeg er bitter for. Jeg er bare glad på Mats sine vegne.

I beste fall en hjernerystelse

Patrick Thoresen har barbert av seg de blonde krøllene som gjorde at fansen av og til kalte ham en jeansmodell. Nå har han tredagerskjegg, men todagers hår.

– Kim og Glenn har noe til felles. De er begge to sånn skrudd sammen at de alltid glir inn i et miljø. De tilpasser seg omgivelsene veldig lett.

Da russerne ble kjent med Kim tok de ham raskt inn i varmen. Han ble en del av «familien». Radarparet lagde seg noen nye rutiner. Hver gang Patrick hadde spilt kamp, gikk de på favorittrestauranten Larouche, drevet av franskmannen Sebastian. Han ble en venn som slo seg ned ved bordet etter at gjestene hadde gått.

Patrick bestilte alltid det samme. Pepperstek.

– Altså, den peppersteken er den beste jeg har spist! Og jeg har spist mye pepperstek, på veldig mange restauranter etter hvert, sier Patrick.

– Det er ikke det at vi fant på så utrolig mye sammen, vi bare hang og slappa av. Prata om alt og ingenting. Om de der hjemme eller russerne på laget.

Hjemme i Norge satt kona Monica og deres to barn, på seks og fire år. Patrick og Monica har vært sammen siden de var tenåringer. Noen kvelder med mer øl enn pepperstek, kunne Patrick finne fram telefonen og ringe hjem, gråtkvalt.

– Å forlate barna og Monica er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gikk glipp av to år med en ganske morsom fase med barna, det ville jeg aldri gjort igjen. Samtidig følte jeg at jeg ofret det for å sikre vår felles framtid, sier Patrick.

Karrieren i Russland skjøt fart. Han vant ligaen to ganger med Salavat Yulaev og ble den første nordmannen som kunne kalle seg en russisk mester. I avisene skrev de at Patrick startet den første sesongen med slapt spill og få poeng. Han endte sesongen med å sette flere rekorder i KHL.

Utenom isen var dagene ganske like. Han hadde flere timer med trening om morgenen. Resten av dagen handlet mest om å restituere, og ikke provosere de verkende musklene for mye. Valget falt derfor ofte på film eller TV i sofaen. Sammen med Kim.

– Han var en slags husfar, sier Patrick og ler.

Kim endte opp med å være husfar i Ufa i nesten to år.

Å betale en venn

Samtidig ble Patrick kanskje Norges best betalte idrettsutøver, med 20 millioner kroner i inntekt i 2012. Etter at Kim flyttet tilbake til Norge, har han fått betalt for oppholdet i Russland. Men ingen av dem vil gå i detalj om avtalen.

– Det jeg kan si er at han fikk en hyggelig kompensasjon. Jeg vil ikke gå inn på det, men vi løste det på en sånn måte at begge var fornøyde. Begge følte at det var god avtale, sier Patrick.

Etter de to sesongene i klubben kunne Patrick velge hvor han skulle gå videre. Både Moskva og St. Petersburg var aktuelt, Patrick valgte det sistnevnte. Familien har nå flyttet over til Russland. Han har fått et kjent navn i Russland og ansiktet hans henger på store plakater rundt om i byen. Det takker han Kim for.

– Russisk liga er tøft. Hvis ikke du leverer får du ikke så mange nye sjanser. Jeg hadde få mål før Kim kom til Russland. Spørsmålet er hvor lenge russerne hadde hatt tålmodighet med meg, hvis jeg ikke hadde begynt å score, sier Patrick.

– Jeg bruker å si at dette var noe vi fikk til sammen. Jeg leverte på isen, og vi hadde det gøy utenom isen. Han var med på å holde humøret oppe, sier Patrick.

Kim er takknemlig, men ikke helt enig.

– Det er jo kult sagt av han da. Han har sagt det til meg flere ganger også, men jeg tror jo at han hadde fått det til uansett, sier Kim.

– Han er en sånn kar som biter tennene sammen og jobber seg gjennom det. Så jeg vil ikke ta noe av æren fra ham.

Glenn Jensen bodde hos Mats Zuccarello Aasen i åtte måneder. Etter sesongen dro Mats tilbake til New York, og Glenn ble med ham i begynnelsen. Mats hevder Glenn ikke fikk betalt i det hele tatt, men spøker litt med det også.

– Nei, han fikk ingenting. Det er sånn jeg er det. Han fikk kost og losji, det får holde, sier Mats.

– Må du spørre om dét i det hele tatt? konfronterer Glenn.

– Jeg ble med for å hjelpe Mats. Han hadde en unik mulighet. Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle hjelpe ham.