Det er håp for «Hazard»

– Må vi avlive han?

Tanken slo Marianne Nordhov. Hun har hatt ti hunder opp gjennom livet sitt. For et drøyt år siden bestemte familien på fire i Tromsø seg for å skaffe seg en ny, etter nøye vurderinger. Valget falt på en schæfer.

De hadde eid to tisper tidligere, fantastiske familiehunder som ble med dem overalt. Valpen de kjøpte ble oppkalt etter Chelsea-spilleren Eden Hazard, og driblet seg rett inn i den lille familien.

De tok ham på tur i vinterlig marsvær, han ble med på hytta, på joggetur i lysløypa, og han likte seg i armkroken. Alt tydet på at familien hadde fått nok en drømmehund.

Sommeren kom, og familien tilbrakte mye tid på hytta i Olsborg i Midt-Troms. «Hazard» var som vanlig med. Stallen hvor de hadde hestene sine lå også her.

En fin sommerdag satt Marianne og mannen Knut i solveggen utenfor stallen og nøt været. Skoeren var akkurat ferdig med hestene, og «Hazard» tasset bort for å hilse på, da hunden plutselig skjøt bust.

– Vi forsto ingenting da han reagerte så voldsomt som han gjorde. Han hadde vært en fantastisk hund som ikke var fiendtlig mot noen. Men fra den dagen endret han bare adferd. Han trakk seg veldig opp mot folk vi møtte, for det meste mot fremmede, slo bust og bjeffet, sier Marianne.

– Vi forsto ingenting. Han hadde ingen negative erfaringer med folk og han var godt sosialisert. Vi skjønte raskt at vi trengte hjelp til å håndtere ham, forteller Marianne.

Ingen hunder er like

Ifølge Norsk Kennel Klub blir mellom hver fjerde og hver femte hund som avlives tatt av dage på grunn av adferdsproblemer.

• Les også: Mattilsynet vil frata eiere retten til å avlive dyrene sine

– Slike problemer hos hunder er et utfordrende felt. Det avhenger av mange ting, som rase, gener og arv, og det handler om eierne og miljøet rundt hunden, sier veterinær og daglig leder ved Tromsø veterinærsenter, Marit Vader.

Veterinærene følger gjerne hundene hele livet gjennom. Når det oppstår utfordringer med hundenes lynne er som regel veterinærene de første som bli involvert, for å prøve å avdekke om adferden skyldes fysiske problemer, eller om det ligger mentalt.

– Det er også viktig å huske at hunder er hunder. Det vi reagerer på ved hundenes adferd, kan ofte være naturlig oppførsel for en hund, sier Vader.

– Vel så ofte som at det er noe «galt» med hunden, er det kanskje eiers måte å takle hunden på som er årsak til at det oppstår en konflikt, eller at et dårlig mønster får utviklet seg i feil retning. Derfor oppfatter ofte eier at den negative spiralen de er kommet inn i skyldes at hunden har et adferdsproblem, forklarer Vader.

I Tromsø ble situasjonen vanskeligere for Marianne Nordhov og familien. De følte de hadde god kunnskap om hunder generelt, og schæfer-rasen spesielt, da de kjøpte «Hazard». Men den lille, lekne valpen ble en utfordring.

Når han møtte nye mennesker og andre hunder trakk han seg fort opp, flekket tenner, bjeffet. Kunne problemene ha noe med hormoner og alder å gjøre? Veterinæren deres ga dem et par råd på ting de kunne prøve selv, men ingen av dem virket.

– Vi vurderte ikke avliving med det første, men vi kom inn i en ond sirkel, og ble veldig rådville, forteller Marianne.

Beit på første møte

Redningen ble Marita Holm. Hun vokste opp med en engelsk setter i huset, og alle naboenes hunder i bånd. Da hun startet sin masteroppgave som fiskerikandidat ved Fiskerihøgskolen i Tromsø, handlet oppgaven om marine næringsmidler til bruk i hundefôr.

På fritiden drev hun oppdrett på dobermann og whippet, tok utdanning innen hundefag, og i 2008 startet hun hundeskolen Hundevis. Fem år seinere utvidet hun geskjeften til også å bli en hundebarnehage i en gammel bruktbutikk på Kvaløya i Tromsø.

Skiltet på ytterdøra ber besøkende om å ringe Marita på mobilen før de går inn, slik at hun er sikker på at det er trygt å komme inn. Daglig har de mellom 25 og 30 hunder her, noen av dem litt vanskeligere å håndtere enn andre.

Gulvet, som før var fylt med gamle møbler, er nå dekket med gammelt kunstgress. Langs den ene veggen står en svart skinnsofa, som bruktbutikken i sin tid aldri ville fått mye for. Kloremerkene er for dype.

Det var september da Marita møtte «Hazard» for første gang. Schæferen reiste bust med en gang han satte potene på den grove grusen på parkeringsplassen utenfor hundebarnehagen. Bevegelsene hans var stive og langsomme, midt mellom flukt og angrep. Da Marita stakk frem hånden mot hunden, beit den.

– Jeg hadde pratet med Marianne på forhånd, så jeg visste en del, og da jeg stakk frem hånden hadde jeg allerede sett 15 tegn til at han kom til å bite, men jeg måtte prøve. Det var viktig for meg å få en finne ut hva dette var, og jeg forsto fort at «Hazard» rett og slett er en redd hund. Han er redd for fremmede folk og situasjoner, og han var redd for fremmede underlag, forteller hun.

Det er slik hun jobber for å få en oversikt over problemet og hvor dypt det stikker. Marita setter hundene i ulike situasjoner for å se hvordan de reagerer. Adferdskonsultasjon heter det. Helt risikofritt er det ikke.

– Men det skal sies at jeg var utstyrt med klær som beskytter meg. I tillegg er sjansene for et reelt bitt fra en hund relativt små. Fra de er små og lekeslåss lærer de å kontrollere bittet sitt. I noen situasjoner er det hundenes måte å si fra på at de trenger større sosial avstand. Et bitt er ofte det siste etter mange andre signaler i forkant. De mener ikke nødvendigvis alltid å skade oss når de biter heller, sier Marita.

Mange råd og muligheter

Norge fikk sin første hundebarnehage i 2006. Siden den tid har antallet vokst jevnt og trutt. Tromsø, Steinkjer, Sarpsborg, Asker og Oslo, for å nevne noen. På Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT) kan du ta 15 studiepoeng i hundefag.

Gry Løberg står bak studiet, og har satt sine spor på hele studietilbudet for husdyr og hund på HINT. Hun mener det er flere årsaker til at behovet for hundepass har vokst i Norge.

– En av årsakene er at vi har fått flere hunder her til lands. I dag er det rundt 500 000, mens det i 2001 var 414 000. En annen årsak er at folk jobber mer enn tidligere, og de jobber ikke like mye hjemme. For noen hunder kan dagene alene hjemme bli veldig lange, og da er det nok mange eiere som letter på samvittigheten med å ordne dem hundepass, sier Løberg.

Også hun har hatt dyr i livet sitt siden hun var liten. En oppvekst på gård med hester sauer og en boardercollie, aktiv rytter og jobb som budeie. I voksen alder kjøpte hun egne sauer bare for å trene i gjeterhundsport.

– Annet forhold til hunder nå

Hvor mye vi bruker på kjæledyrene våre har også økt de siste årene. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at hver nordmann brukte gjennomsnitlig 2124 kroner på kjæledyrene våre ved siste måling, i 2012.

– Tallene gjelder for alle husholdninger, uavhengig av om de faktisk har kjæledyr eller ikke. Det er derfor all mulig grunn til å tro at de reelle tallene for hver dyreeier er betydelig større, sier Jon Olav Folsland i SSB.

– Vi har nok lagt mer menneskelige følelser til hundene. I tillegg har vi et annet forhold til hundene nå enn tidligere, for eksempel ved at de skal integreres mye mer inn i familien. Vi har større interesse for dyrene, mener veterinær Marit Vader.

I tillegg får vi tettere bånd til dem, og vil gjerne gjøre alt vi kan for å beholde dem. Kombinert med voksende kunnskap, mer penger og flere medisinske muligheter, resulterer dette i at vi bruker mer penger på dyrene våre, sier Vader.

Dobling i salg av antidepressiva for hunder

Som en følge av dette bruker vi også mer penger på medisinering av husdyr. Det finnes for eksempel en egen antidepressiva for hunder, med navn Clomicalm. Salget av Clomicalm har doblet seg mellom 2010 og 2014.

– Antidepressive midler til hund er som regel siste utvei i behandlingen. Medisinene vi skriver ut fungerer ikke som en lykkepille, men er ment som en del av opptreningen. De er blant annet med på å dempe hunden noe så den er mer mottagelig for atferdstrening, og skal kun brukes i en begrenset behandlingsperiode, sier veterinær Marit Vader.

Mer penger, flere hunder, og flere hundeeiere med dårligere tid. I tillegg mener ekspertene at noe har skjedd med kunnskapen og forventningene vi har til hunder.

– Før i tiden var det hundefolk som hadde hund, folk som var interessert i bruksområde til hunden og hadde dyrene til arbeid. Nå er det for det meste familiefolk. Mange hundeeiere mangler kunnskap om egenskapene til den rasen de kjøper. Vi har hatt henvendelser fra folk med raser som er kjent for å ha svært lav terskel for å bjeffe, som er overrasket over at hundene lager mye lyd, forteller Marita Holm.

Krever mye innsats de første tre årene

Hun liker å sammenligne det å ha hund med en bachelorgrad: Du er nødt til å legge ned mye innsats i de tre første årene, så får du forhåpentligvis en velfungerende hund i ti år.

– Det er viktig å ligge i forkant og lære hunden hvordan den skal oppføre seg. Hvis de ikke får beskjed om hva som er rett og galt, og styres av mennesker gjennom god trening, vil de kunne utvikle problematferd, sier hun.

Dette gjelder alle hunder, og selv de hundene med god genetikk trenger mye oppfølging. For hunder med mye genetiske svakheter og redsel kommer eventuelle andre utfordringer i tillegg, sier Holm.

Ifølge tall fra Norsk Kennel Klub er schæfer den fjerde mest populære hunderasen i Norge. Blant egenskapene skal den være modig og ha egenskaper som er passende en vakt- og beskyttelseshund.

– Vi opplever at folk legger svært varierende kriterier til grunn når de skal bestemme seg for hunderase. Noen har kanskje vokst opp med en bestemt hunderase, andre har kanskje falt for en rase de har blitt kjent med av venner eller bekjente, mens andre igjen har bestemt seg for rase utelukkende på bakgrunn av utseende. Det siste kan i enkelte tilfeller føre til utfordringer i hundeholdet, sier Kristin H. Aukrust, avlskonsulent og veterinær i Norsk Kennel Klub.

– Generelt er folk flinkere til å tenke på fysiske faktorer som pelsstell og størrelse enn mentale egenskaper og behov, sier Aukrust.

– Det beste utgangspunktet for et harmonisk hundehold er å ha et bevisst forhold til rasens bruksegenskaper. Hundens egenskaper bør passe med det du som eier har å tilby, fortsetter hun.

– Han må innse at mennesker er snille

– Vi burde vært sponset av en eller annen pølseprodusent, sier Marita Holm, og slenger et halvkilo kjøttpølser på bordet. Hun skjærer kjøttpølsene i småbiter og fyller lommene. Pølsebitene er hennes hemmelige våpen for å få «Hazard» til å gjøre som hun vil.

– De fleste hunder trenger mye sosialisering og miljøtrening for å tilpasse seg det samfunnet vi krever at de skal leve i. Hunder har et genetisk utgangspunkt, og en del hunder er disponert for ulike typer redsler. Det kan være sosial redsel for mennesker, lyder, underlag eller andre ting i miljø, sier hun.

– Da er det viktig at de håndteres og trenes rett på akkurat de områdene, for å prøve å gjøre hundene trygge. «Hazard» er rett og slett en redd hund. På grensen til paranoid, sier Holm.

Også andre gang hun møtte «Hazard» beit han. Da prøvde nemlig Marita å ta han med seg i bånd. Nå er han i barnehagen tre ganger i uka. Ute på kunstgresset ser han på Marita. Det kortet kneppet hun lager med en klikker skjærer lufta. «Hazard» vet at det betyr pølse. Han vet at han har gjort noe riktig. Akkurat nå får han belønning fordi han ikke har latt seg stresse av de fremmede i rommet.

– Vi måtte få han til å innse at mennesker er snille, med én person om gangen, forteller Marita. Nytt knepp, ny pølsebit.

Det finnes mange forskjellige måter å dressere dyr på. Marita Holm benytter seg av en teknikk som kalles positiv forsterkning. Det handler om å belønne dyrene når de oppfører seg slik vi ønsker.

Metoden er brukt av blant andre det amerikanske forsvaret, og av personalet i Denver Zoo, som har brukt metoden på hyener.

Også matmor Marianne Nordhov har pølsebitene klare når hun henter «Hazard» ut av bilens bagasjerom en grå søndag i Tromsø. Den store schæferen beveger seg rolig igjen. Kanskje litt for rolig hvis man har historien om det første møtet med Marita Holm i minnet.

Inne i buret sitt er han trygg, men ute på glattisen, i det nærmeste vi kommer vårvær i Tromsø denne helga, er «Hazard» på uvant grunn. Schæferen stirrer.

– Du bør helst se på meg, og ikke direkte på «Hazard», sier Marianne.

Hunden oppfører seg fortsatt ikke slik mange forventer at en hund skal gjøre. Marianne holder lenka stram. Har alltid seg selv mellom «Hazard» og menneskene de møter, schæferen ved sin venstre fot.

– Han har en klar grense for hva som er greit, og viser det på sin måte. Folk kan ikke komme bort og hilse. Gjør de det, må jeg stoppe dem. Det er litt rart. Folk tror liksom at hunder er allemannseie, og at de kan hilse på alle hundene de møter. Det er de som reagere litt når jeg sier at de ikke kan hilse på han.

Med feil eier kunne livet til «Hazard» endt fort

– Så flink du er, sier Marianne og henter frem en ny pølsebit til «Hazard». Hunden ser på henne med store øyne og rumpa plantet på hålka. Livet sammen med den store schæferen vil aldri bli det samme for familien Nordhov.

Det vil heller ikke bli slik de kanskje så for seg da den lille valpen kom hjem for første gang i mars i fjor.

Men treningen ser ut til å virke. Når det nærmer seg sommer, og hålka er erstattet med søledammer og hestehov som prøver å strekke seg, lar Marita Holm den store schæferen strekke lenka litt når de er ute på tur.

«Hazard» er fortsatt ikke helt tilfreds når hun klapper ham på hodet. Ørene legger seg bakover, noe som ikke nødvendigvis er et godt tegn. Men han lar henne gjøre det. For hunden føler seg likevel trygg sammen med Marita. Og han får pølse.

– «Hazard» er blitt mye flinkere. Han stoler på flere folk, har lært seg å fungere ute blant andre dyr og mennesker, men han er en hund som ikke skal settes i situasjoner han vil reagere i, sier Marita.

– Marianne og hennes familie har hatt to schæfere tidligere. De har store barn, og kan håndtere en hund som «Hazard» med mye trening og mye forebygging. Hadde det vært en førstegangskjøper med småbarn, kunne vi aldri tatt dette videre. Da hadde jeg nok anbefalt avliving, sier hun.

Tett inntil matmor Marianne flekker ikke «Hazard» tenner eller skyter bust. Ei småfrekk kråke flakser rundt de to gode vennene. Kanskje er den interessert i pølsebitene i lomma til Marianne. «Hazard» er mer interessert i kråka enn menneskene han passerer.

– Jeg mener at også hunder fortjener en sjanse, selv om de har adferdsproblemer. «Hazard» er «Hazard», en engstelig sjel i en stor innpakning. Takket være hjelpen vi har fått, satser vi på å ha glede av ham i mange år fremover, sier Marianne Nordhov.