Hopp til innhold

Edgar ser den mørke siden av norsk eldreomsorg

«Det er et paradoks at de som har sørget for at de fleste av oss kan si at vi bor i verdens beste land, ikke gjør det selv». Slik begynner Tone Zander fortellingen om farens liv på sykehjem.

Tone Zander besøker faren Edgar på sykehjemmet
Foto: David Vojislav Krekling / NRK

Edgar er 88 år gammel. Han har en nervesykdom som lammer kroppen og de indre organene. Det siste som ryker er hjertet. Sykdommen gjør at han ikke kan snakke og ikke gå.

All mimikk er lammet. Det samme er tunga og leppene, men Edgar er klar som krystall i hodet. Og gjennom lyder, enkeltord og en kommunikator som leser opp det han trykker inn, forteller han datteren Tone mye av det han opplever når hun ikke er til stede.

Noen av opplevelsene hører med til den mørke siden av norsk eldreomsorg.

Edgar kan ikke snakke, men han forteller likevel

– Katastrofene skjer som oftest i helgen. Da er det få faste ansatte på jobb som kjenner pappa.

På dagtid er Tone Zander informasjonssjef i Fagforbundet. Resten av døgnet er hun pårørende til faren Edgar som bor på sykehjem. Hun sier at vikarene som inntar norsk eldreomsorg i helgene ofte ikke får vite nok om de gamle som de skal pleie.

– Siden pappa ikke kan snakke og ikke har mimikk så tror mange at han ikke er så klar i hodet som han er. Det gjør litt vondt, for jeg får følelsen av at de noen ganger behandler ham som at de tror han ikke kan fortelle om det etterpå.

Men Edgar forteller.

Om den søndagen da pleierne behandlet ham både bryskt og uvennlig ved toalettbesøk, ved måltider og andre ganger de var i kontakt i løpet av dagen.
Til slutt hadde pleieren henvendt seg til Edgar og sagt at han måtte å slutte å gjøre seg til for han trengte ikke hjelp.

Og han forteller om den natten ukjente pleiere skiftet bleie på ham og la ham på ryggen stikk i strid med instruksene. Edgar klarer nemlig ikke å svelge alt slimet han har i svelget og kan bli kvalt hvis han ligger på ryggen. I tillegg får han store smerter av stillingen.

Tone Zander besøker pappaen sin Edgar på sykehjem

Tone eller broren hennes besøker Edgar hver eneste dag på sykehjemmet.

Foto: David Vojislav Krekling / NRK

De slukket lyset også da de gikk. Selv om «regelen» er at Edgar alltid har leselampa på om natten.

Han kan ikke snakke, men dette fikk ham til å skrike for å påkalle oppmerksomhet. Da pleieren kom klarte han å få pleieren til å forstå at han måtte ligge på siden og at lyset skulle være på.

Så satt de opp sengehesten før de bryskt fortalte Edgar at da kunne han i hvert fall ikke komme seg ut av sengen.

Det Edgar forteller om er ikke noe unikt i norsk eldreomsorg. Sistnevnte tiltak blir nevnt i Helsetilsynets rapport fra 2013 som et eksempel på bruk av ulovlig tvang i norske sykehjem.

Se hvor det svikter i norsk eldreomsorg her!

Og dokumentasjonen stopper ikke der. I et doktorgradsarbeid ved Norges Teknisk- Vitenskapelige universitet (NTNU) fra 2013 forteller ni av ti ansatte på sykehjem at de både har sett og selv vært med på å behandle eldre på institusjon dårlig.

De mest vanlige formene var å snakke respektløst eller skjelle ut beboere, neglisjere tannpleie, ignorere beboere, ta på beboere bleie for å slippe toalettbesøk, og å ikke skifte bleien selv om man visste at det var nødvendig.

De fleste ansatte sa at hovedårsaken til at eldre ble dårlig behandlet, var at det var for få ansatte på enheten der de jobbet.

I årsrapporten til Pasient- og brukerombudene for 2013 står det blant annet:

«Tilsynssaker viser at bemanning, manglende rutiner og mange ufaglærte er en utfordring for kommunene».

– Pappa gråt da han fortalte hva som hadde skjedd

Kvelden etter episoden med sengehesten måtte 88-åringen på sykehus for å skifte sonden han får mat, vann og medisin gjennom.

– Beskjeden var at det skulle ta noen timer, så skulle han tilbake til sykehjemmet.

Det skulle ta mye lenger tid, og dagen etter fikk Tone beskjed om at Edgar fortsatt var på sykehuset. De hadde ikke satt inn sonden, og så ville de teste om sonden fungerte før de var ferdige.

Klokken tre på ettermiddagen reiste Tone til sykehuset og fikk overtalt en pleier til å gi 88-åringen næring og vann.

Da hadde han måttet klare seg uten vann og næring i nesten ett døgn.

– Pappa gråt da han fortalte hva som hadde skjedd.

Det kan høres rart ut, men Edgar er blant de heldige. Tone og broren er og besøker ham hver eneste dag. De snakker med ham, steller ham og de snakker med sykehjemsledelsen når det har skjedd noe ubehagelig.

– Hvis ikke vi hadde vært her og blandet oss så mye, så tror jeg han hadde vært død.

Tone Zander og faren Edgar Zander forteller om norsk eldreomsorg, om ønsket om ikke å havne på sykehjem og om livsgnisten som likevel er der.

Edgar har fortalt om sin erfaring med norsk eldreomsorg, men det er én ting som får ham til å ta til tårene: Tanken på oldebarnet.

Selv har hun tenkt til å si fra til sin egen familie at hun har lyst til å være kortest mulig på sykehjem når den tiden kommer.

– Jeg unner ingen å være på et slikt sted for lenge. Men man vet aldri hvordan man vil ha det når man blir gammel. Livsviljen er veldig sterk, hos pappa også. Det er masse følelser og masse livsvilje og livsgnist igjen. Når oldebarnet kommer løpende inn og kaster seg opp i fanget hans… Det er klart… Alle vil jo leve når slike episoder kommer. Da kan det hende jeg også hadde villet leve selv om jeg bodde på sykehjem.

Tone Zander sier at hennes og farens erfaringer med eldreomsorgen ikke er knyttet til det spesifikke sykehjemmet Edgar bor på, men at de peker på generelle problemer i norsk eldreomsorg. Derfor har heller ikke sykehjemmet til Edgar funnet det naturlig å kommentere intervjuet.

Nyhetstips 03030

Er du der det skjer eller vet noe vi burde vite? Ta kontakt på 915 03030 eller 03030@nrk.no