Espen var ekstremt sjenert og flau

Espen Larsen står foran speilet og gjør seg klar til noe han aldri i sine villeste fantasier hadde trodd han ville tørre å gjøre. Langt mindre ønske å gjøre.

Han har på seg en hvit skjorte, svart dress og slips. Om noen få minutter skal han gå ut, helt edru, til en gjeng bursdagsbrisne damer. Han skal gi jubilanten hennes livs overraskelse. Espen skal danse rundt henne, dra slipset langsomt ut av kragen og riste på rumpa foran henne.

Han slipper å ta av seg mer enn skjorta, heldigvis, men i noen minutter skal han være den eneste som danser. Med alle blikkene på seg.

Dette er samme gutten som alltid gikk kledd i svarte joggebukser og hettegensere. Han som kjente kinnene brenne og svetten klamme til i dirrende hender, bare han skulle snakke foran klassen sin.

Det er ikke det at han har blitt stripper, han har aldri gjort dette før. Han gjør det bare fordi det er en utfordring.

– Det knyter seg i magen like før, og jeg lurer på «tør jeg å gjøre dette? Hvordan kommer det til å gå?» Men samtidig liker jeg at det kribler, sier Espen.

– Det er ved å pushe meg selv ut av komfortsonen min, sakte men sikkert, litt og litt. Det er sånn jeg blir bedre.

Espen er 24 år gammel og sitter på sofaen hjemme i Sandnes med en haug selvhjelpsbøker. Bøkene handler om mental trening, gode vaner og meditasjon.

Bildene fra fire år tilbake viser en helt utrolig fysisk forvandling. Den bleke og utrente kroppen er borte. Den er erstattet med biceps, triceps, kvadriceps og synlige blodårer. Den største forandringen er likevel ikke kroppen, men holdningen.

En utrolig forvandling

Gutten på de gamle bildene smiler nervøst, ser ned og rødmer. På de nyeste bildene tar Espen selfies mens han smiler bredt. På en video han har lagt ut på nettet, står han foran speilet og flekser muskler til teknobeats.

– Det var langt utenfor min komfortsone! sier Espen.

– På en skala fra en til ti kunne jeg være utadvendt og sosial... toppen en firer. I dag er jeg på ni, ofte ti. Det er ikke vanskelig for meg å møte nye folk nå.

Det handler om mer enn en vanlig modningsprosess. Han har aktivt måtte jobbe med seg selv for å komme dit han er i dag. Helt til han ble 20 år trivdes Espen best i sitt eget selskap, eller sammen med noen få, nære venner.

– Jeg spilte mye dataspill og var med på LAN. Jeg hang med vennene mine også, men jeg hadde venner over hele verden gjennom dataspillene.

Mens de andre guttene dro på fest og var opptatt av å treffe damer, holdt Espen seg mye for seg selv.

– Jeg var veldig innesluttet. Når nye folk kom inn i vennegjengen, tenkte jeg ikke at det kunne være gøy å være sammen med dem, nødvendigvis. Jeg visste at jeg trivdes godt i mitt eget selskap. Så jeg følte ikke at jeg trengte noe mer enn det.

Selv når Espen hadde lyst til å bli kjent med folk, slet han med å vise det. Han sier han tenkte veldig mye, og levde inne i sitt eget hode. I møte med nye mennesker, tenkte han mye på hva han måtte si. På hva de kom til å tenke om ham.

– Hvis jeg skulle på butikken for eksempel, så tenkte jeg ikke bare på hva jeg skulle kjøpe. Jeg tenkte på hva jeg måtte gjøre, hvem jeg kunne møte på og hva jeg i såfall skulle si, forklarer Espen.

– Bare det å skulle spørre ansatte om noe var litt ekkelt. Hvis jeg måtte ha en samtale i ett minutt eller to, så kunne det bli ganske pinlig...

– Sjenerte sammen

Moren hans truet noen ganger med å ta datamaskinen hans og kaste den ut av stuevinduet. Hun husker at han hadde noen nære venner, og at han var sosial i noen rammer. Likevel var hun bekymret for sønnen, fordi han satt alltid på rommet sitt.

– Dere var jo på LAN sammen, så det var jo noe sosialt. Men dere traff jo ikke de vennene ute. Dere traff de jo bare på nettet, sier Marianne Helland, Espens mor.

– Jeg var redd for at du var trist og lei deg. At du ikke hadde venner, og var ensom og deprimert. Det vet jeg ikke om du var så mye, men jeg tentke mye på det.

Der Espens søsken var sosiale og utadvendte, virket han lite interessert i omverdenen. Hun visste ikke om det var selvvalgt, eller om gutten holdt noe hemmelig. Nå tenker hun at hun ikke hadde trengt å uroe seg.

– Det ble jo helt totalt motsatt! Nå er du vel den av sønnene mine som er mest sosialt anlagt tror jeg.

En av Espens beste venner fra ungdommen, Tord Slaake, sier han ikke skjønte at Espen var sjenert eller innesluttet den gangen.

– Han var jo ikke det sammen med oss i vennegjengen. Vi var vel sjenert sammen, sier Tord.

Hvis Espen gikk på fest, var det gjerne sammen med et trekløver, som Tord var en del av.

– Det var meg, deg og "Toggien". Vi satt og snakket sammen, og vi snakket ikke med noen andre. Det var bare oss.

Espen beskriver det å være innadvendt som å være unormal, mens sosial og utadvendt er normen.

– Jeg tenkte ikke så mye på det selv, men jeg tror nok andre så på meg som unormal fordi jeg ikke var med på ting, sier Espen.

– Man kan ta steg

Professor Svenn Torgersen ved Universitetet i Oslo er ekspert på personlighetspsykologi.

– Presset om å være utadvendt er størst blant de unge, uten tvil, sier professoren.

Han har forsket på ensomhet, og hvordan genetikk kan gjøre noen mer utsatt for ensomhet enn andre. Det Espen beskriver som å «bo i sitt eget hode» og tenke for mye, er klassiske trekk ved en introvert person, ifølge forskeren.

– De tenker nøyere gjennom alt. Alle valg, hva andre tenker, de er veldig selvbevisst. De ekstroverte har en tendens til å være tankeløse. Det skjer ting med dem hele tiden og de skjønner aldri hvorfor, sier professoren.

Han har selv sett opp til og identifisert seg med de introverte, de stille tenkerne. Derfor fikk han seg en overraskelse da han oppdaget at han likte å undervise. Han satte pris på oppmerksomheten han fikk, noe som er mer typisk for de ekstroverte. Derfor er han selv et eksempel på at de fleste har personlighetstrekk fra begge sider. Likevel er nordmenn generelt, ganske utpreget introverte.

– Ingen er helt introvert eller helt ekstrovert, men de aller fleste nordmenn er definitivt på den introverte siden. Alle de nordiske landene regnes som innadvendte.

Norge er verdens nest mest innadvendte land, bare slått av Finland.

Likevel er det i skrivende stund 1652 stillinger på jobbmarkedet til Finn.no, som søker etter utadvendte og sosiale personer. Svært mange av annonsene nevner det i tittel, før beskrivelsen av stillingen. Deriblant en «utadvendt person som ønsker en karriere innen forskning».

Ifølge professoren kan man bli mer eller mindre utadvendt, ved å gå inn for det.

– Det jeg vil råde folk å gjøre, er å ta en personlighetstest for å finne ut hvor introvert eller ekstrovert de er. Så kan de velge om de vil ta steg for å nærme seg gjennomsnittet.

Testene finnes tilgjengelig på nettet. Han råder imot å spille noe man ikke er. Det kan føre til at du mister selvfølelsen. Dersom ingen av vennene dine kjenner deg som den du er, får du heller ikke en følelse av at noen er glad i deg, som du er.

– Det trenger ikke å skje noe dramatisk, men du kan føle deg veldig isolert. Du kan bli ulykkelig av det. Fordi ingen kjenner deg som du er, og du får ingen bekreftelse fra andre. Det går ut over selvet, og det er ikke bra.

• Les også: Ta testen, er du innadvendt?

– Her har dere gjort en feil

Professorens advarsel skulle Ingrid Erevik Jøransen ønske at hun hadde hørt for noen år siden. Hun var åpen og utadvendt, men ble syk og sliten. Uten å vite hvorfor.

– Jeg gikk på legevakten flere ganger, for å finne ut om noe var fysisk galt. Jeg var så sliten og ble ofte syk.

En psykolog ga henne en omfattende personlighetstest. Det var ett funn som overrasket både henne og familien hennes.

– Jeg fikk åtte av ti på introvert. Jeg sa «dere må ha gjort en feil!» Jeg var jo Ingrid, den utadvendte. Det hadde jeg jo alltid vært, og det var noe jeg følte veldig sterkt.

Hun fortalte det til familie og venner, men ingen trodde henne. Ingrid var en av dem som alle visste hvem var. Hun var en høylytt siddis på en liten videregående skole for flinke piker og gutter.

– Jeg kunne ikke skjønne det. Hvis jeg ikke var den utadvendte jenta, hvem var jeg da liksom? Jeg hadde gått rundt og trodd det hele livet. Plutselig får jeg vite at det ikke stemmer.

Samtidig var det en grunn til at hun hadde gått til psykolog. Ingrid hadde utviklet angst.

Sykt sosial

Ingrid begynte på journalistikkstudiet i Volda i 2008. Bygdebyen har 8 909 innbyggere, men 3 900 studenter.

Når studenter hvert år pakker sammen banankasser med alle eiendelene sine og flytter fra Volda, har de gjerne med seg tre ting de ikke kom dit med. En bachelorgrad, et nytt forhold til fjell, og et drøss nye vennskap.

– På journalistikkstudiet skulle alle være så sosiale hele tiden. Det var en veldig utadvendt «vibe» blant studentene. Det satt 50 stykker oppå hverandre og så på film, sier Ingrid.

Kampen om oppmerksomhet var stor og støyete for Ingrid. På vors og fest i små leiligheter, var hele klassen på 60 studenter alltid samlet. Hun trodde det ville ta slutt etter fadderuken, men ingen viste tegn til å ville skru ned på det sosiale volumet.

– Altså, det var überslitsomt! Alle skulle være med på alt. Vi kunne ikke gå på kino uten at minst åtte skulle være med. Det ga meg fnatt!

Ingrid begynte å isolere seg mer i hybelen, og sluttet etter hvert å gå på forelesninger. Mens de andre la ut bilder på sosiale media, fra fester og vors med opptil 100 festdeltakere i små leiligheter.

– Jeg hadde valget mellom å være helt ensom, eller å jage etter å være sosial. Kontrasten var så enorm. Jeg tror det var det som fikk det til å bikke over.

Hun begynte å bli redd, og låste seg mer og mer inne. Symptomene på angst ble tydelige. Til slutt sluttet hun på studiet og flyttet tilbake til Stavanger.

– Det føltes som at jeg ikke hadde en eneste venn som virkelig kjente meg, og likte meg for den jeg var. Bare fordi jeg hadde «spilt» en annen personlighet.

Etter at Ingrid fikk se testresultatene fra psykologen, bestemte hun seg for å prøve ut den «nye» personligheten, introvert. Hun gikk fortsatt ut på fester, men fant små rom hun følte seg komfortabel i. Ingrid gikk aktivt inn for å bli veggpryd.

– Jeg møter venner to og to, det blir mange kafébesøk. På fest kan jeg finne meg en sofa og bare fokusere på de som sitter der. Jeg har bare sluttet å konkurrere om oppmerksomhet.

Hun beskriver det som å skru på lyset. Energien kom tilbake, hun var ikke lenger utslitt. Nå er hun ikke lenger i tvil om at hun er introvert. Da er det provoserende for henne at omgivelsene forventer noe annet av henne.

– Folk overser at innadvendte personer har mange gode sider som utadvendte ikke har i like stor grad. Jeg syns det blir helt feil hvis at innadvendte må forandre seg for å passe inn.

«Yes, dette klarer jeg»

Espen Larsen har nesten ingen bilder fra tiden etter videregående skole, fram til han begynte på sitt store prosjekt. Som 20 år gammel student i Kristiansand bestemte han seg at det var på tide med endringer.

Han begynte å spise sunt og trene. Først gikk han ned mye i vekt, så begynte han å bygge muskler. Selv om det ga ham selvtillit, tror han ikke treningen har vært det viktigste for de psykiske endringene.

– Den fysiske forandringen var grei. Jeg likte endringene jeg så i speilet og det ga meg motivasjon til å fortsette, sier Espen.

– Den psykiske forandringen er en helt annen verden.

Likevel brukte han samme metode for å bli mer sosial. Han trente på å være åpen mot fremmede. Hver uke eller måned satte han nye mål for seg selv. Det kunne være å snakke med tre nye personer den dagen, eller gjøre noe han syns var ukomfortabelt.

– Det handlet om å ta utfordringer og dytte meg selv ut av komfortsonen. Men det var ikke hver dag det gikk. Noen ganger kunne jeg få til en samtale, men så ville jeg trekke meg tilbake etter bare et par minutter.

Forandringen kom ikke i lange steg, men i ørsmå skritt. Flere år som ekstremt selvbevisst tenåring, blir ikke borte på en dag.

Den sjenerte gutten måtte utsette seg selv for situasjoner som fikk han til å rødme fra føttene opp til ørene. Det var den eneste måten han kunne vise seg selv, at det ikke er farlig å bli flau.

– Viljestyrke er en slags indre styrke, som du og må bygge opp. Det er det samme hva du skal gjøre, bli fysisk sterkere eller bli mer sosial. Du må tørre å pushe deg selv. Begge deler får deg til å føle at «yes, dette klarer jeg!»

Ingen utfordringer var for store eller for små. Han har hoppet i fallskjerm og i strikk, og deltatt i styrkekonkurranser.

Verst var likevel strippingen. Lenger unna komfort kan han ikke komme.

På bursdagsfesten strippet Espen av seg den hvite skjorten. Under hadde han en t-skjorte med teksten «personlig trener» over ryggen.

Gaven til bursdagsbarnet var treningstimer, og strippingen var et påfunn for å gi gaven på en kreativ måte. Espen ble spurt, fordi alle visste at han ikke kunne si nei til en utfordring.

– Jeg hadde aldri gjort noe sånt før, ikke noe som lignet! Jeg vurderte å ikke stille opp. Men så tenkte jeg at dette måtte jeg bare gjøre, sier Espen.

Lærte å skru av tankene

I tillegg til å trene på å være sosial, ville Espen lære seg å skru av den overaktive hjernen hans. Han leste en bok om meditasjon og begynte å meditere 10-20 minutter hver dag.

– Det første som skjedde var at jeg tenkte, «dette er veldig kjedelig. Hva driver du med nå? Dette er ti minutter du aldri får tilbake», sier Espen.

Litt etter litt klarte han å finne roen. Målet hans var å lære å la de negative tankene komme, men ikke fokusere på dem.

– Det er veldig lett å tenke negativt. For meg var det viktig å lære at jeg er ikke tankene mine. Jeg kan velge om jeg vil fokusere på de negative tankene eller ikke.

Det tok noen dager før han klarte det, men for ham har det betydd en helt ny hverdag. Han beskriver det som å føle seg helt fri.

– Før hadde jeg en klar tanke i bakhodet som sa «dette klarer du ikke, dette får du ikke til». Den stemmen var klar og tydelig, men jeg hører den ikke lenger nå. Nå føler jeg at alt er mulig.

Du var ikke ulykkelig før. Du hadde venner og trivdes i ditt eget selskap. Hvorfor måtte du bli sosial og utadvendt?

– Jeg hadde bygd opp en slags mur som jeg holdt meg bak, og det føltes trygt. Men det er veldig begrensende. Du går glipp av opplevelser og glipp av folk. Som alle andre, bestemte jeg meg for at jeg ville ha endring.

– La nerder være nerder

Ett eksempel på at det kan lønne seg å være datanerd, er historien til Björn Myreze. Oppvokst i Åsane, satt han timesvis foran dataskjermen hver dag, og putlet med avansert grafikk. Det har han gjort til en karriere i dag.

– Moren min var redd for at jeg ikke var nok med venner. Hun kunne finne på å slippe jenter inn på rommet mitt, og bare la de sitte og se på at jeg jobbet på datamaskinen, sier Björn.

Han fikk sin første jobb i TV2, bare 18 år gammel. Siden har han regissert musikkvideoer og jobbet med den norske stjerneregissøren RayKay. Selskapet han jobber i, heter Myreze AS. Nylig lanserte han et nytt musikkmagasin og reisemagasin, med Charlotte Thorstvedt som en av partnerne.

Store deler av jobben er avhengig av at han klarer å selge seg selv og produktet sitt.

– Jeg måtte lære meg å være sosial og åpen med arbeidsgivere. Ellers hadde det ikke gått, sier Myreze.

– Likevel kan jeg fortsatt låse meg inne på et hotellrom og jobbe 30 dager i strekk uten å se et annet menneske. Det gjør meg ingenting.

Den ekstremt fokuserte delen av personligheten hans, er noe han ikke ville ha forandret. Derfor har han blitt en slags ambassadør for innesluttet ungdom, som jobber hardt og trives godt med et mindre sosialt nettverk.

Han skulle ønske foreldre og lærere kunne slutte å mase på tenåringer som ham, og ikke tvinge dem med på fotballag eller revyer.

– Skolesystemet og samfunnet i dag krever at alle skal være like. Alle skal spille fotball. Jeg syns ikke det er farlig å la nerder få gjøre det de er gode på, så lenge det ikke er dataspill. Det er sånn de blir eksepsjonelt gode, og kan skape en karriere for seg selv.

– La nerdene være nerder, slutt å bekymre dere for oss.