Frivillig tvang

Abubakar Hussain (27), også kjent som Abu, er født i Norge og har stor suksess som komiker og skuespiller. I 2012 valgte han å gifte seg med en jente fra foreldrenes landsby, slik moren så gjerne ønsket.

Han føler seg hjemme i Norge, og kunne aldri tenke seg å bo noe annet sted. Familien har bodd i Norge i siden 70-tallet.

– Jeg ville gifte meg med noen herfra, mens moren min ville at jeg skulle finne en jente fra Pakistan. Hun mener at norsk-pakistanske jenter ikke er like hjelpsomme, sier Abu.

Abu møtte sin nåværende kone på ferie i Pakistan, og ble betatt av henne. Han sa ja til en forlovelse, og senere et ekteskap. I ettertid har han både forsvart ekteskapet, og fortalt at han angrer.

Nå er han mest opptatt av å få ekteskapet til å fungere, ikke minst av hensyn til den lille datteren de fikk i mars.

– Jeg sier ofte imot familien min, så jeg føler ikke at jeg ble manipulert. Men jeg tror de brukte samvittigheten min. De tvang meg aldri. Men de sa at jeg burde gifte meg med en pakistansk jente, forteller Abu.

– Ideelt sett skulle jeg ønske at jeg forelsket meg før jeg giftet meg. Da hadde det vært opp til oss to å få ekteskapet til å fungere. Nå kan vi lett skylde på foreldrene våre, sier Abu.

– Vil ikke sende foreldrene på gamlehjem
Hassan er 18 år og drømmer om å bli megler. Han sier det ikke er så farlig hvem han skal gifte seg med, bare hun er villig til å pleie foreldrene hans når de blir gamle.

– Jeg skal bare ha en kone som passer på mine foreldre. Det spiller ingen rolle hvem hun er, så lenge hun er muslim, pakistaner, og vet hva som er riktig og galt, sier Hassan i Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang».

I dokumentaren besøker han et sykehjem, og snakker med norske eldre som bor der. Selv om de forteller at de er der av eget ønske, sier han at det burde være en ære å ta vare på sine gamle foreldre.

– Jeg kunne aldri puttet foreldrene mine i et hjem der andre skal ta vare på dem. Jeg synes ikke det er bra. Barna burde ta vare på de eldre, det er noe hvite ikke gjør, sier han.

Daglig leder på Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter, Arlid Fossli, forteller at det er er få norsk-pakistanere som bor på sykehjemmet, fordi familien i stedet tar vare på de eldre. Han ser verdien i den pakistanske kulturen.

– Det er en god del ensomme gamle på sykehjem, sier Fossli.

– Men du ønsker å bli megler, det kan bli mye jobb. Hvordan skal du klare det?
– Jeg tenker at kona mi kan gjøre det. Jeg må finne en kone fra Pakistan. Norske og norsk-pakistanske jenter vil ikke det, sier Hassan.

Respekterer foreldrene, tar egne valg
Atiqa (17) ønsker å respektere sine foreldres kultur. Samtidig er hun opptatt av å ta egne valg. Som de fleste norsk-pakistanske jentene er hun opptatt av å få seg en høyere utdanning.

– Jeg føler meg mest norsk, jeg er født og oppvokst her. Samtidig er det pakistanske en del av meg. For meg er respekt å høre på foreldrene sine, og ikke gjøre det de mener er galt, sier Atiqa.

Hun sier at respekten for foreldrene gjøre at hun ikke har kjæreste, ikke røyker og ikke drikker. Men hun kan absolutt ikke tenke seg å bli hjemmeværende husmor:

– Jeg hadde ikke likt å sitte hjemme og ikke gjøre noe annet enn å passe barna og svigerforeldrene. Jeg vil ha en jobb og ta del i samfunnet, sier hun.

De aller fleste norsk-pakistanerne kommer opprinnelig fra Punjab-provinsen. Der er samfunnet organisert i klaner, storfamilier som opptrer som små stater i staten.

Klanen tar vare på barn som har mistet foreldrene sine og de som har blitt for gamle til å jobbe. Programskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen beskriver i dokumentaren «Frivillig tvang» klanen som NAV, barnehage og gamlehjem. Klanen har laget regler og normer for ungdommers bevegelsesfrihet, for å sikre at jenter ikke blir gravide utenfor klanen.

Anam (16) forteller at hun aldri kan gjøre noe av eget ønske. Hun får ikke lov til å gå på skole, men må være hjemme for å stelle bestemoren og hjelpe til med husarbeid.

– Jeg har veldig lyst til å gå på skole. Å lese og bli utdannet. Alle ønsker å bli et stort menneske, sier hun.

– Lærer å frykte norsk-pakistanske jenter
Tall fra SSB viser at det fremdeles er en stor andel norsk-pakistanske ungdommer som velger å hente ektefelle i Pakistan når de gifter seg, men at antallet faller.

Forsker Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning sier mange familier har negative erfaringer med henteekteskap, og foretrekker at barna velger seg en ektefelle i det norsk-pakistanske miljøet.

– Det er en nedgang i andel henteekteskap, men hovedtendensen at stadig flere utsetter ekteskapet. Vi vet at det er en sammenheng mellom det å gifte seg ung, og å gifte seg tradisjonelt. Derfor må vi forvente at de som gifter seg senere i større grad vil velge seg en partner fra Norge, forteller Bredal.

Bredal bekrefter samtidig at historiene til Hassan og Abu er en del av den norske virkeligheten.

– Kjønnskonservatisme er utbredt i visse miljøer, og gjerne mer blant gutter enn jenter. Mange gutter lærer å frykte norsk-pakistanske jenter av moren sin. De er redde for å bli bossa rundt, bedratt og forlatt. Det har mamma tutet ørene deres fulle av, fordi hun vil bestemme hvem de skal gifte seg med, sier Bredal.

Å sikre sin egen alderdom er en viktig motivasjonsfaktor for dem som ønsker at barna skal gifte seg tradisjonelt.

– Mange foreldre er redde for hva som skal skje når de blir gamle. De har vokst opp i en storfamilie der det er vanlig at eldre blir tatt vare på av eldste sønn, det er én av grunnene til at mødre ønsker å påvirke sønnens valg. Men mange blir overrasket over at ikke alle svigerdøtre fra Pakistan ønsker å ha den rollen, samtidig som en del norsk-pakistanske unge kvinner ser det som viktig å være med å ta vare på de eldre, forteller Bredal.

– Lettere for hver generasjon
Ifølge Bredal er det mange utviklingstrekk som peker i retning av at norsk-pakistanske ungdommer får mer innflytelse på partnervalgene sine.

– Giftealder går opp i alle grupper. Det foregår en individualisering, der barna får mer å si og foreldrene tenker mer på hvem som passer for barna, forteller hun.

Hassan derimot, ønsker at hans fremtidige barn skal føle seg som pakistanere:

– Jeg skal ha kontroll på mine barn. Jeg vil ikke at mine barn snuser, røyker, drikker eller går på fester. Jeg vil at de skal være i islam, sier Hassan.

– Og så vil du at de skal passe på deg når gammel?
– Ja, bekrefter Hassan.

Men for Abubakar «Abu» Hussain er det utenkelig at hans lille datter en dag skal gifte seg gjennom et arrangert ekteskap.

– Jeg ofra en liten del av livet mitt til familien min, for å holde oss sammen. Jeg vil ikke miste familien. Vi er veldig sammensveiset, vi gikk gjennom mye dritt i barndommen, men holdt oss sammen og har klart oss bra.

– Jeg kan ikke gå vekk fra de pakistanske røttene mine. Men det forandrer seg; jeg kommer aldri til å gifte bort datteren min, hun kommer til å ta egne valg. Jeg er andregenerasjon og måtte følge noen få regler. Neste gang blir det mindre regler, og neste gang der igjen er sannsynligvis de dårlige delene av den pakistanske kulturen borte, sier Abu.