Iskaldt kappløp

Arne Prytz Larsen hører et smell. Det er ikke mye lyd på den isolerte polarøya Hopen, og dette høres ut som om noen står utenfor værstasjonen og skyter.

Han vet det ikke - men smellet varsler en av de farligste konfrontasjonene mellom Norge og Sovjetunionen under den kalde krigen.

For mens Arne Prytz Larsen og de tre andre besetningsmedlemmene på den norske utposten i Barentshavet spiser lunsj skjer det noe svært dramatisk oppe på fjellplatået på den lange smale øya.

Hopen sørøst for Svalbard har vært norsk siden 1920 – men i dagene som kommer skal den norske råderetten bli satt på en meget alvorlig prøve.

Det er flere på stasjonen som hører smellet. Noen lurer på om det er et tordenskrall, andre tror at et marinefartøy i nærheten har avfyrt et skudd. Rundt den isolerte stasjonen er det intet å se.

Det skal ta to dager før de finner ut hva som er i gjære. Og da er det slutt på freden.

ISKALDE VINDER

Det er 28. august 1978, og det er allerede kaldt på Hopen. Dette året blåser det også en iskald vind over forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Spesielt er spenningen høy på Svalbard der russerne flere ganger har satt den norske suvereniteten under hardt press.

To år tidligere avslørte Klassekampen at russerne hadde bygget en stor helikopterbase på Kapp Heer, litt øst for den sovjetiske bosettingen i Barentsburg. Basen var bygget uten å informere de norske myndighetene, og utstyrt med store helikoptre av militær type.

Og bare en uke før smellet på Hopen kan Tromsø-avisen Nordlys trykke bilder av en radarstasjon som russerne har satt opp på basen på Kapp Heer – nok en gang uten å informere Norge.

Begeret er fullt for mange – og spesielt i Svalbardsamfunnet. Russerne tar seg til rette og gir blaffen i norsk suverenitet, hevder de. På fastlandet krever de sikkerhetspolitiske haukene at Norge nå må sette ned foten med et smell.

Det siste den norske regjeringen og statsminister Oddvar Nordli trenger i denne situasjonen er en stor krise som setter forholdet mellom Norge og Sovjetunionen på spissen.

Men det er nettopp det de skal få.

Foreløpig er det bare de fire karene på værstasjonen på Hopen som vet at noe er i emning. Men oppe på Werenskjoldfjellet bak stasjonen ligger det noe som skal kaste Norge ut i den mest spente situasjonen på årtier.

I løpet av de neste dagene skal den norske regjeringen få oppleve grove sovjetiske trusler og et diplomatisk press nesten uten sidestykke. Bak lukkede dører skal vi oppleve å bli truet med invasjon.

Så sensitiv er denne saken at de siste dokumentene først har blitt avgradert for kort tid siden – på NRKs forespørsel. De viktigste aktørene er også løst fra sin taushetsplikt.

Nå kan vi legge de siste puslespillbrikkene - om den skjulte operasjonen for å stjele de sovjetiske hemmelighetene som styrtet på Hopen.

FUNNET PÅ WERENSKJOLDFJELLET

30. august 1978. Det har gått to dager siden Arne Prytz Larsen hørte smellet på Hopen. Nå begir han seg ut på tur, sammen med en kollega.

– Det er bursdagen min, så vi feirer med en spasertur til Sørhytta, som ligger noen kilometer sør for stasjonen. Det er tjukk tåke som ligger nesten ned i hodehøyde.

Når vi har gått noen kilometer ser vi noen dype spor i bakken. I fjellskråningen i den retningen sporene peker ser vi en mørk skygge, forteller han.

Når de to karene kommer nærmere ser de at skyggen er noen store hjul av den typen som finnes på fly. Metallet er kaldt. Ingen av de to har hørt at det skal ligge et flyvrak i dette området.

– Vi er unge og nysgjerrige så vi klatrer videre oppover. Det er bratt og glatt. Idet jeg klatrer over en bakkekam får jeg se en avrevet hånd. Fingrene er velstelte – de ser ut som om de tilhører en kvinne, sier Prytz Larsen.

På flere av metallbitene er det preget inn kyrilliske bokstaver. Det er derfor ingen tvil om hvilken nasjonalitet flyet har. Flere pistoler og bånd med ammunisjon til maskinkanoner forteller tydelig at det dreier seg om et militært fly.

Lange ruller med ueksponert film ligger slengt utover det bratte terrenget. Er det et sovjetisk spionfly det er snakk om? Hopen-mannskapet tar fatt på de fire kilometerne tilbake til stasjonen og slår alarm.

– Når vi kommer fram, melder telegrafisten at "vi har fått en ørn fra øst i hodet". Så går det bare kort tid før vi blir kontaktet av Forsvaret, som vil ha bekreftelse på at et sovjetisk fly har styrtet på Hopen, sier Arne Prytz Larsen.

Klokken halv ti om kvelden når meldingen fra Hopen fram til sekretærvakten i Utenriksdepartementet. Underdirektør Leif Meviks ordre til sekretærvakten er klar: Sovjetunionens ambassade skal ikke varsles. UD trenger all den tiden de kan få for å områ seg.

I en av de hemmelige lyttestasjonene til den norske etterretningstjenesten på Finnmarkskysten oppdager betjeningen at russerne allerede vet at noe er galt. En stor leteaksjon er i full gang.

Undrende konstaterer e-tjenesten at russerne leter helt feil - i et område langt øst for Hopen.

KATTA UT AV SEKKEN

Når utenriksminister Knut Frydenlund ser forsiden på VG på vei til jobben dagen etter forstår han at han umiddelbart må kalle inn den sovjetiske ambassadøren.

Katten er ute av sekken – og som en ekstra påminnelse om hvilken hodepine myndighetene nå har fått, handler den andre oppslagssaken om den ulovlige sovjetiske radaren på Kapp Heer.

Et sovjetisk spionfly har altså styrtet på Hopen. Det er mange omkomne. Det er grunn til å tro at flyet kan inneholde mange hemmeligheter. Ingen vet for eksempel ennå hvilken flytype det er snakk om.

Et sovjetisk fly som styrter i et NATO-land under den kalde krigen er en ren gavepakke for både norsk og vestlig etterretning. De vil strekke seg langt for å få kloa i hemmelighetene.

Og russerne vil strekke seg langt for å beskytte dem.

I tillegg er det store spørsmålet: Hva gjorde det store sovjetiske flyet over Hopen? Var det ute på spiontokt? Dreier det seg om en bevisst provokasjon for nok en gang å utfordre norsk suverenitet på Svalbard?

Eller er det bare et uhell?

Alt nå får utenriksminister Knut Frydenlund informasjon som skal bli svært viktig for hvilken linje han legger seg på i forhold til sovjetrusserne.

Den militære etterretningstjenesten har nemlig allerede oppdaget at den sovjetiske leteaksjonen foregår i feil område. Det betyr at russerne selv ikke vet hvor flyet er. Hvis det hadde hatt ordre om å overfly Hopen ville de ikke ha lett etter det et helt annet sted.

Frydenlund har nære kontakter i etterretningstjenesten. Gjennom dem får han denne vitale informasjonen: Alt tyder på at det sovjetiske flyet har feilnavigert.

KAPPLØP I TÅKA

I Arktis er nå et dramatisk kappløp i gang. Sysselmannen på Svalbard, den tidligere offiseren Jan Grøndahl, har vært på sydenferie. Med en gang han kommer ned flytrappa i Longyearbyen får han melding om hva som har skjedd.

– Jeg skjønner at det er av aller største betydning å komme først fram til flyvraket. Hvis russerne kommer først er det ikke godt å si hva som vil skje, sier han.

For Grøndahl dreier det seg om mer enn militære hemmeligheter. Hopen er en del av Svalbard og Norge – og med russernes bulldozervirksomhet der den siste tiden, er det store sjanser for at de vil prøve å ta seg til rette igjen.

Det er bare kort tid siden de har hentet et styrtet russisk helikopter på sørspissen av Svalbard uten å si et ord til sysselmannen.

Dersom de prøver noe lignende nå – i fullt internasjonalt flomlys – vil det undergrave Norges suverenitetshevdelse på Svalbard fullstendig.

Det som kanskje er det verste for Arbeiderpartiregjeringen til Oddvar Nordli er presset fra sikkerhetspolitiske hauker – både i Norge og i utlandet.

Regjeringen har allerede fått sterk kritikk for å være for ettergivende overfor russerne. Nå leter kritikerne med finkam etter tegn på at Nordli igjen bøyer nakken for dypt.

Og på den andre siden står altså den mektige Sovjetunionen. Situasjonen setter nesten umenneskelige krav til fingerspitz-håndtering.

FØRST TIL HAVARISTEDET

Allerede litt før midnatt den 30. august – mer enn 12 timer før russerne varsles om havariet – letter et militært Sea King-helikopter fra Banak flyplass i Finnmark. Ordren er å fly til Hornsund på sydspissen av Svalbard, plukke opp sysselmannen, og fly ham til Hopen.

Sysselmannen på sin side flyr ned til Hornsund fra Longyearbyen i sitt eget lette helikopter.

Men kort etter avgang, oppstår det tekniske problemer med Sea King-helikopteret. Det må lande på Bjørnøya og kommer ikke videre.

Sysselmann Jan Grøndahl har mottatt flere illevarslende rapporter om russiske flåtebevegelser i Barentshavet.

Han begynner å bli rastløs.

– I tillegg regner jeg med at russerne har snappet opp hva som har skjedd ved å avlytte det åpne sambandet vårt. Ingenting er kodet – alt går ut i klartekst, forteller han.

Grøndahl bestemmer seg derfor for å gjøre et forsøk på å nå Hopen i sysselmannens lette helikopter. Det er en hasardiøs beslutning. Været er dårlig og å fly direkte er ikke mulig. Han gir ordre til piloten om å følge kystlinjen nordøstover langs Edgeøya, og så forsøke å ”hoppe over” til Hopen.

Men rett sør for Isbukta blir tåken for tett, og Grøndahl må gjøre vendereis. Tiden går.

Når det lysner dagen etter gjør han et nytt forsøk. Denne gangen går det bra. I Luftforsvarets Sea King lander Grøndahl og tre av hans betjenter på ulykkesstedet klokken 1230 den 31.august.

GRUFULL OPPLEVELSE

Synet som møter dem er grufullt. Likene etter besetningen på det sovjetiske militærflyet ble ille tilredt i kollisjonen med Werenskjoldfjellet. Nå har måkene hatt tre dager på seg, og de har spredd likdelene ut i terrenget.

Arbeidet med å registrere og fotografere ulykkesstedet er tøft, både fysisk og psykisk.

Når arbeidet med de omkomne er avsluttet begynner Grøndahl og hans folk en virksomhet som skal gjøre russerne rasende når de får vite om den:

Over hele havariområdet ligger det nemlig store mengder gjennombløtt papir. Det er kart og dokumenter som besetningen har hatt i cockpiten. Mye av dette er topphemmelig informasjon av stor interesse for norsk og vestlig etterretning.

Allerede den dagen de fant flyet samlet Arne Prytz Larsen og hans kollega inn papirer fra krasjstedet.

– Vi tenkte at papirene måtte være interessante for forsvaret. Vi fant flere ark der det var plottet inn kurser og posisjoner, så vi pakket dem i sekken og tok dem med til stasjonen, sier han.

Grøndahl vurderer om han skal legge alle dokumentene til tørk i værstasjonen på Hopen.

– Men jeg finner ut at det beste nok vil være å sende dem tilbake til Longyearbyen før russerne kommer. Det vil nok gjøre det mye tryggere på Hopen, smiler han.

PRESSET BEGYNNER

Omtrent samtidig som Grøndahl lander på Hopen, møter Sovjetunionens ambassadør Jurij Kiritsjenko på kontoret til utenriksråd Georg Kristiansen i Utenriksdepartementet i Oslo.

Kristiansen orienterer om hva som har skjedd. Kiritsjenko takker for informasjonen men bemerker syrlig at han allerede kjenner til ulykken gjennom media.

Han gir også en illevarslende beskjed om at "Sovjetunionen vil holde på sin rett til å ta de nødvendige skritt i saken”.

I dagene som kommer skal Kiritsjenko benytte denne retten til fulle.

Bak kulissene i statsapparatet hersker det nå nesten kaos. Fire departementer, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet arbeider hver for seg med saken.

Koordineringen er dårlig og det skaper frustrasjon. Pressetalsmannen i Forsvaret gir en uttalelse til NRK om ulykken til tross for at policyen nå er å holde tett.

Men man er enige om å sende en flyhavarikommisjon til Hopen så raskt som overhode mulig. Det russiske flyet har styrtet på norsk område. Da skal ulykken granskes av en norsk kommisjon.

Dette er helt sentralt – på dette punktet kan ikke Norge fire en millimeter.

Den sovjetiske ambassaden får tilbud om å sende med observatører. Ambassaden takker ja, og konsul Sjukov og den norsktalende assisterende militærattasjen Bugakov blir utpekt.

JULEKVELDEN PÅ KJERRINGA

I etterretningstjenestens lokaler i Platous gate i Oslo jobbes det overtid. Sjefen, generalmajor Fredrik Bull-Hansen har satt ned en spesialgruppe for å jobbe med saken. En av tjenestens mest erfarne menn leder gruppen.

For etterretningsfolkene er dette en stor mulighet. Handler de raskt kan de sikre seg en nesten ufattelig skatt: Bunker med sovjetiske militære dokumenter. Kanskje til og med kodematriell som kan hjelpe til med å lese sovjetisk kryptert kommunikasjon.

De vet allerede at russerne leter etter noe - sannsynligvis et fly.

At flyet var styrtet på norsk land - på Hopen - var det ingen som visste før Arne Prytz Larsen og hans kolleger varslet. Nå må man for enhver pris få sendt etterretningsfolk til Hopen slik at de kan granske vrakdelene og plukke dokumenter før russerne ankommer.

Først trodde man at det var radarflyet TU-126 som lå på Hopen. Det ville vært rene julekvelden om så hadde vært tilfelle – dette var et fly som NATO og USA visste minimalt om.

Men denne oppfatningen var basert på tidlige rapporter fra værfolkene på Hopen, som mente de hadde sett fire flymotorer på havaristedet. Det viste seg raskt at det bare er to – og Hopen-flyet blir identifisert som et Tupolev TU-16 Badger. Dette er et betydelig eldre og mer velkjent fly.

Men potensialet for å finne svært interessant informasjon er fremdeles til stede. En lynoperasjon blir planlagt.

To etterretningsfolk blir hastesendt til Finnmark. Sysselmann Grøndahl får beskjed om å ordne med transport.

Dette irriterer Grøndahl sterkt – han mener han har nok å henge fingrene i på ulykkesstedet. Han liker heller ikke å bli involvert i en slik hemmelig operasjon når han samtidig har rollen som Norges øverste representant på Hopen.

Men han forsøker likevel å skaffe helikoptertransport til e-folkene – uten hell. Operasjonen må derfor oppgis.

Dette fører til sterke reaksjoner i etterretningstjenesten. I en hemmeligstemplet rapport skriver Grøndahl at han fikk refs fordi han ikke greide å ordne transport:

“En kveld, (jeg husker ikke nøyaktig hvilken), mottok jeg telefon på Hopen Radio fra en oberst som jeg på grunn av dårlig forbindelse ikke oppfattet navnet på. Jeg ble konfrontert med det faktum at de tekniske eksperter ikke var kommet fram til Hopen, og dette ble beklaget sterkt av vedkommende oberst. Han kunne for øvrig meddele fra generalen at denne håpet at sysselmannen hadde en meget god begrunnelse for at ekspertene ikke var kommet til Hopen. Jeg svarte at jeg ikke aktet å diskutere saken - vesentlig på grunn av det “vid”-åpne sambandet (Vardø radio)”.

Refsen gjør Grøndahl rasende. Han mener at hele operasjonen er dårlig planlagt og har satt ham i en svært vanskelig situasjon.

Men etterretningstjenestens arbeid fortsetter for fullt. Og bak kulissene skal e-tjenesten bli et av de viktigste verktøyene for Regjeringen i den videre behandlingen av saken.

NYE KRAV FRA RUSSERNE

På Hopen har sysselmannens folk avsluttet det strabasiøse arbeidet og gått til ro. Sent på kvelden ankommer sysselmannskipet ”Nordsyssel”, og mannskapet herfra holder vakt på havaristedet.

Morgenen etter kommer de første varslene om at russerne er i ankomst. Fra broen på ”Nordsyssel” blir det plutselig observert en ubåt 6-7 mil utenfor havaristedet.

Kort etter dukker det opp et skip i horisonten. Gjennom kikkerten kan folkene på land se et digert sovjetisk krigsskip, struttende av våpen og marinesoldater.

Rakettkrysseren ”Marsjal Timosjenko” er i anmarsj.

– Det er ubåtperiskoper overalt rundt øya. Og den sovjetiske krysseren er så stor at den sikkert er sendt for å skremme oss, sier Arne Prytz Larsen.

Mens rakettkrysseren manøvrerer seg i posisjon utenfor Hopen, gjør sovjetambassadør Kiritsjenko et nytt framstøt i Oslo. Russerne krever nå å få sette i land ”kompetent personell” for å ta hånd om vrakrestene og de omkomne. Dette må skje umiddelbart.

For den norske regjeringen er dette den første store testen.

Havarikommisjonen har ankommet til Hopen og er nå i gang med sitt arbeid. Etter internasjonal lov er det landet der ulykken har skjedd som har ansvaret for havariundersøkelser. Det er dette russerne nå insisterer på å overse.

Det norske svaret blir et kompromiss. Ingen russere kan komme i land før undersøkelsene er ferdige. Men undersøkelsene skal, ifølge regjeringen, være avsluttet klokken 14 den 3. september – altså om snaue to døgn.

Dette er for kort tid til å gjennomføre en forsvarlig havariundersøkelse. Det vet regjeringen – men to døgn er det man våger å presentere for russerne. Det viktigste er å markere hvem som bestemmer på Hopen.

AV MED SILKEHANSKENE

Klokken halv tolv på formiddagen den 2. september blir ambassadør Kiritsjenko kalt inn til utenriksminister Frydenlund. Utenriksministeren fastholder den norske beslutningen om at sovjetrusserne må vente til neste dag klokken 14 før de kan gå i land og hente vrakrestene.

Det blir et iskaldt møte. Kiritsjenko tar i bruk sterke virkemidler for å presse Sovjets vilje gjennom – noe det svært dramatiske møtereferatet viser tydelig:

Sovjetunionens ambassadør truer altså med å sende soldater inn på norsk territorium og hente vrakdelene med makt – mot Norges vilje.

KRANGEL PÅ HOPEN

Mens regjeringen tenker over konsekvensene av ambassadør Kiritsjenkos utilslørte trusler, oppstår det en spent situasjon mellom sysselmannen og de to russiske observatørene på havaristedet på Hopen.

Sysselmann Grøndahl har allerede måttet tåle sterk kritikk fra russerne fordi han har plukket opp og sendt vekk de hemmelige dokumentene fra det havarerte flyet. Mens havarikommisjonen utfører arbeidet sitt kommer det til flere konfrontasjoner med russerne.

En av sysselmannsbetjentene oppdager at konsul Sjukov tusler for seg selv og samler opp gjenstander og papirer han finner, og legger sakene ned i en plastpose. Formannen i havarikommisjonen stanser arbeidet og gir ordre om at alle skal samles rundt ham.

Så forlanger han at Sjukov umiddelbart gir fra seg det han har samlet opp. Men russeren nekter blankt.

Sysselmann Grøndahl blir tilkalt og må bruke grov kjeft for å få Sjukov til å levere fra seg delene. Men et av kommisjonsmedlemmene ser at russeren gjemmer unna noen dokumenter nederst i posen. Etter mer diskusjon kommer også dette fram.

KRANGEL PÅ SVALBARD

Mens sovjetrusserne og sysselmannen krangler på Hopen, skaper de to karene fra etterretningstjenesten som aldri kom seg til Hopen irritasjon i Longyearbyen, der de nå har installert seg.

Den lille gruvebyen på Svalbard svermer av pressefolk, og en fotograf fra Aftenposten har festet de to hemmelige herrene til film. Fra sysselmannens kontor sender de melding til forsvaret i Bodø om at filmen må beslaglegges når fotografen lander i byen neste dag.

Men meldingen sendes over åpent samband, og sysselmannens folk mener at tjenestemenn i etterretningstjenesten bør vite bedre.

– Jeg fant fremgangsmåten forkastelig, unødvendig og uklok, lite sikkerhetsbevisst og neppe forenlig med den ”lave profilen” jeg hadde fått forståelsen av de skulle holde, skriver en av betjentene i en illsint rapport.

Verken truslene om invasjon eller kranglingen på Hopen og Svalbard kommer allmennheten for øre. Detaljene om hva som skjer blir gradert og låst ned i arkivene.

Truslene er sannsynligvis de alvorligste Norge har mottatt siden Sovjetunionen truet med å legge Bodø i grus under U2-krisen atten år tidligere. Likevel advarer utenriksminister Frydenlund gjennom pressen mot å ”dramatisere det russiske presset”.

Men den lille informasjonen som slipper ut er nok til å skape sterke reaksjoner. Både i opposisjonen på Stortinget og i brede grupper i folket er oppfatningen at Norge har vært for ettergivende altfor lenge.

Formannen i Kristelig Folkeparti, Kåre Kristiansen, antyder at Norge bør vurdere å endre base- og atompolitikken på grunn av Sovjetunionens oppførsel. Dersom Kristiansen hadde kjent til at Sovjetunionen nettopp har truet med å invadere Hopen hadde han kanskje gått enda lenger.

Og det er ikke bare opinionen og opposisjonen som presser på. Også fra USA, Storbritannia og Sverige mottar regjeringen oppfordringer om ikke å bøye av for russerne.

KUPPET MED DOKUMENTENE

Allerede første dag samlet sysselmannens folk opp store mengder dokumenter fra det sovjetiske flyet – og sendte dem til tørking i Longyearbyen. Nå begynner ambassadør Kiritsjenko stadig mer høylytt å kreve disse papirene levert tilbake.

Han tror at papirene fremdeles er i Longyearbyen. Det er dette de norske myndighetene forteller ham. Men det er ikke sant.

I virkeligheten befinner de seg et helt annet sted. Når den norske etterretningstjenesten ikke får sine folk fram til Hopen velger de en annen strategi. De tar direkte kontakt med to av medlemmene i havarikommisjonen og får på den måten tak i førstehånds informasjon.

UD forteller ambassadør Kiritsjenko at en av sysselmannsbetjentene har fløyet dokumentene til Longyearbyen for tørking. Det de derimot ikke forteller er at den samme betjenten ikke tørker papirene i Longyearbyen.

I stedet setter han seg umiddelbart på et fly som frakter ham og dokumentene til Fornebu flyplass. Der blir han møtt av en av e-tjenestens sjefer.

De to kjører rett hjem til etterretningsmannens private adresse i Bærum, der papirene blir spredt utover gulvene for tørking og gjennomlesing av e-tjenestens eksperter.

I dokumentene finner de en viktig informasjon som hjelper regjeringen i den videre behandlingen av saken: Det finnes ingen kart eller ordre som indikerer at Sovjet-flyet har hatt ordre om å gjøre en bevisst overflyvning av norsk område. Teorien om at det dreier seg om et uhell blir dermed styrket.

Denne informasjonen blir gitt til utenriksminister Knut Frydenlund på et hemmelig møte hjemme hos etterretningsmannen.

Resten av dokumentene er svært verdifulle for etterretningstjenesten. De forteller mye om hvordan russerne legger opp sine luftoperasjoner i nordområdene.

I all hast tar e-tjenesten kopier av alle papirene.

Bare utvalgte deler av dokumentene blir levert tilbake til Sovjetunionen. Russerne kan jo ikke vite hvor mye som har blitt ødelagt i havariet – og kan dermed ikke hevde at nordmennene ikke har tilbakelevert alt.

Etter det NRK erfarer blir bare de papirene som har referanser til Norge levert tilbake. Dette er helt bevisst - en skjult melding fra e-tjenesten til Sovjetunionen om at vi vet hva de skriver om oss.

NY KRISE OM FERDSKRIVEREN

Krangelen om de hemmelige dokumentene er likevel bare en mild bris sammenlignet med det neste store stridsspørsmålet: Ferdskriveren.

Dette er et elektronisk apparat som registrerer de mest sentrale data mens flyet er i lufta: fart, høyde, retning, motorpådrag osv. Havarikommisjonen fant apparatet på havaristedet. Det er nå sendt til Oslo.

Men det er et stort problem. Ferdskriveren er av sovjetisk konstruksjon – og i utgangspunktet er det bare sovjetiske eksperter som kan avlese den.

Det eneste realistiske alternativet er den britiske havarikommisjonen utenfor London. De har litt erfaring med ferdskrivere fra østblokken.

Når ambassadør Kiritsjenko leser i avisen at Norge vurderer å sende ferdskriveren til Storbritannia, flyr han i taket. Han krever at ferdskriveren blir tilbakelevert umiddelbart – og at den under ingen omstendighet blir utlevert til et tredjeland.

Russerne understreker alvoret ved å overlevere en diplomatisk protest til Utenriksdepartementet.

Norge befinner seg plutselig i et nytt dilemma. Hvis vi sender ferdskriveren til London vil situasjonen eskalere. Russerene vil bli rasende. Dersom vi gir ferdskriveren tilbake til russerne – slik de krever – vil anklagene om at regjeringen legger seg flat for Sovjetunionen få ny styrke.

Likevel er det nå det siste alternativet som blir vurdert som mest realistisk.

Men i siste sekund dukker det opp en tredje mulighet.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) mener at de kan klare å lese av ferdskriveren i Norge. Det vil i så fall være en utrolig kjærkommen redningsplanke.

Lederen for elektronikkavdelingen i FFI, Nils Holme, får overlevert den kuleformede oransje ferdskriveren. Han tar en serie bilder av apparatet – som fremdeles er forseglet.

Planen er å vise bildene til ekspertene i London. Dersom det blir kjent at Norge planlegger å gjøre dette risikerer man en skarp russisk reaksjon.

Dette er myndighetene smertelig klar over, noe dette sitatet fra et møtereferat viser tydelig:

“Til slutt ble det fra FFI fremkastet den tanke at man i all stillhet og på personlig basis burde sende bilder og detaljerte beskrivelser av ferdskriveren til en del utenlandske institusjoner som på grunnlag av sin kompetanse og erfaring kunne si hvorvidt det her dreiet seg om en vestlig ferdskriver av en eller annen art. I så fall ville analysen kunne gå lettere enn dersom det var en ren sovjetisk modell ukjent i vest.

Etterretningsstaben antydet at den hadde flere kanaler for å utføre et slikt oppdrag. Det ble spurt om hva UD mente om dette.

Mevik (UD) sa at dette var en side ved denne saken man nå drøftet som man helst burde holde utenfor diskusjonen i lys av dens sensitive karakter. Selv om man utviste den største diskresjon, hadde man ingen garanti for at en slik underhåndshenvendelse ikke ble kjent. Og dersom det ble kjent at man hadde henvendt seg til utenlandske etterretningsorganer, kunne dette bli oppfattet som om undersøkelseskommisjonen også befattet seg med etterretningsoppgaver”.

Med andre ord: UD ønsker ikke å vite om hva FFI og etterretningstjenesten foretar seg med ferdskriveren. Det kan skape store problemer. Men etter møtet tar Nils Holme bildene med seg til de britiske ekspertene i London.

– Det viser seg at det ikke er mye de kan hjelpe oss med. De har aldri sett en slik ferdskriver før. Det er tydelig at vi må klare oss selv, forteller han.

– Men de gir oss et råd på veien: Noen sovjetiske militære ferdskrivere er utstyrt med en sprengladning for å hindre uønsket tukling.

I Oslo forsøker UD å berolige russerne så godt som mulig. De slår fast at det nå er bestemt å åpne ferdskriveren i Norge. Til gjengjeld lover UD at man bare skal lese av den delen av dataene som gjelder ulykken – ikke alt som er på båndet.

– Vi har ingen annen interesse enn å granske hva som forårsaket ulykken, sier de.

Men det løftet skal ikke holdes.

FORTROLIG FRAMSTØT

Det er blitt 20. september og tre uker har gått siden flystyrten. FFI og e-tjenesten arbeider i det stille med å finne en måte å åpne og lese av ferdskriveren. Plutselig får utenriksminister Frydenlund beskjed om at ambassadør Kiritsjenko ønsker et strengt fortrolig møte.

Russeren har et nytt forslag: Kiritsjenkos ide er at Norge skal utlevere ferdskriveren til Sovjet, men at vi kan få lov til å sende to eksperter til Moskva som kan delta i avlesingen.

Men Frydenlund er avvisende og står på at ferdskriveren må leses av i Norge.

Fire dager senere prøver Kiritsjenko seg med et nytt kompromiss. Russerne er nå innstilt på å godta at ferdskriveren blir avlest i Norge, men det må i så fall skje på den sovjetiske ambassaden på Drammensveien.

Dette er så langt de er villige til å strekke seg. Når UD avviser også dette forslaget blir Kiritsjenko tydelig irritert:

“Stoltenberg (statssekretær i UD) svarte at vi er positive til at tre sovjetiske eksperter kommer til Norge og bringer med eget utstyr. Men selve avlesningen må finne sted på norsk territorium. Kiritsjenko uttalte at Utenriksministeren i tidligere samtaler hadde uttalt at han ønsket å avslutte denne saken så snart som mulig. I tråd med dette kunne han ikke forstå hvorfor saken igjen ble vanskeliggjort fra norsk side. Han måtte derfor minne om at den sovjetiske regjerings erklæring om utlevering fortsatt sto ved makt”.

Nå er veis ende nådd. Siden hemmelig diplomati ikke fører fram slår russerne fullstendig kontra. De fryser ned kontakten og trekker tilbake tilbudet om å sende tre eksperter for å hjelpe til med åpningen av ferdskriveren.

2. oktober kommer den hittil sterkeste reaksjonen – en formell diplomatisk protest.

Språkbruken er uvanlig krass. Norge blir beskyldt for lovbrudd og for ikke å vise vilje til å finne en løsning.

”Hele ansvaret for denne mot Sovjetsamveldet uvennlige handling påhviler den norske side”, står det. Det er sterk kost.

FERDSKRIVEREN ÅPNES

Nå begynner det å haste for norske myndigheter. Jo lenger saken trekker ut jo verre vil forholdet til Sovjetunionen bli. Ferdskriveren må opp. Heldigvis mener FFI at de skal klare oppgaven.

Endelig dato for åpning blir nå satt til 12. oktober. Men det gjenstår et stort problem - den mulige sprengladningen. FFI-folkene kan ikke være trygge på at ferdskriveren fra Hopen ikke har en slik "helvetesmaskin".

Overingeniør Olav Sandberg tar hånd om grundige forberedelser. Det blir bestemt at åpningen må skje nede i det solide tilfluktsrommet under FFIs elektronikkbygning på Kjeller.

Bak en panserdør blir det bygget en mur av blylodd og stein, som skal ta av for en eventuell eksplosjon. Til stede er to fra FFI og en mann fra etterretningstjenesten.

Selv om de alle har et rimelig håp om at det ikke finnes noen sprengladning, er lettelsen stor når de kan dukke fram bak eksplosjonsmuren uten at noe har skjedd.

Under det todelte skallet i oransje kunststoff finner de en gammeldags magnetbåndspiller, der alle flydataene er lagret.

Det byr på problemer å spille av det russiske båndet. FFI har ikke avspillingsmaskiner som klarer oppgaven. Det har derimot e-tjenesten. Lovnaden om bare å spille av den delen av båndet som omhandlet ulykken er det ikke lenger grunn til å ta hensyn til.

– Nei, vi spilte av hele greia. Noe annet ga ikke mening for oss, sier Nils Holme i dag.

Båndet inneholder data fra de siste 86 minuttene før krasjet. Strengt tatt er bare de siste drøye 10 minuttene relevante for selve krasjet, men for å forstå karakteren av toktet har det betydning å følge flyvningen over lengre tid.

– Slik både vi og e-tjenesten tolket det hadde det vært dårlig cockpitdisiplin om bord i det sovjetiske flyet. De hadde mistet høyde sakte men sikkert over lang tid. Siden det var tåke så de ikke hva som skjedde. Sannsynligvis har de ikke holdt øye med høydemåleren og avdriften. Da de oppdaget Hopen var det for sent å gjøre noe, selv om de gjorde et desperat forsøk på å stige like før kollisjonen.

– Konklusjonen var at ulykken mest sannsynlig var et resultat av navigasjonssvikt. Det var ikke holdepunkter for å anta at de hadde til hensikt å krenke norsk luftrom, sier Holme.

EN MYSTISK RADIOSTASJON

I april 1979 er havarikommisjonens rapport ferdig. Det første utkastet inneholder en ny mulig forklaring på hvorfor det sovjetiske flyet befant seg over Hopen. For kommisjonen er nå kommet i tvil om det virkelig kan ha dreid seg om en feilnavigering.

”Det er vanskelig å forklare at et fly av denne typen – med syv manns besetning – ikke ble navigert bedre”, skriver de.

Under undersøkelsesarbeidet fant havarikommisjonen ut at Norsk Polarinstitutt tre dager før ulykken hadde montert flere radiosendere i Storfjorden på Svalbard. Dette skal ha skjedd som ledd i et forskningsprosjekt.

Hvis en følger kursen som det sovjetiske flyet fløy rett fram over Hopen, kommer en rett til radiosenderne. Kommisjonen mener derfor at russerne kunne ha vært på vei for å undersøke disse nye signalene da de kolliderte med Werenskjoldfjellet.

Dersom dette er korrekt vil det åpne nye og for UD svært uønskede perspektiver. For i så fall er det ikke snakk om bare et uhell på grunn av feilnavigasjon. Da dreier det seg om et regulært etterretningsoppdrag.

Bare spekulasjonen om noe slikt kan åpne Hopen-saken på nytt, med mer bråk med russerne som resultat.

Det har gått et halvt år siden den siste krisen, og Norge har møysommelig plastret sårene fra den gangen. Det er neppe fristende å sette i gang på nytt. I alle fall ikke uten ugjendrivelige bevis.

I høringsrunden sørger UD for å få fjernet avsnittene som beskriver Polarinstituttets radiostasjon fra den endelige havarirapporten. Ettersom utkastet ble gradert kom denne informasjonen aldri ut. Den ble låst ned i UDs arkiv i 30 år.

“Flyet hadde som nevnt en kurs på ca. 290oM. Laboratorieundersøkelser av en kompassenhet fra flyet samt observasjoner på havaristedet, bekrefter dette. Denne kursen peker mot området ved innløpet til Storfjord på Svalbard, hvor Norsk Polarinstitutt på angjeldende tid drev prøvesendinger med en Decca-kjede som var montert i området. Flyet kan ha oppfanget signaler derfra og fløyet mot området i lav høyde og formodentlig med avslått radar, i den hensikt å undersøke signalenes kilde nærmere”.

BAK KULISSENE

Hopen-krisen var en av de mest alvorlige krisene under den kalde krigen.

Den var mer alvorlig enn offentligheten fikk vite i 1978. Regjeringen var i krysspress mellom en uvanlig aggressiv Sovjetunion på den ene siden, og sikkerhetspolitiske hard-linere i og utenfor Norge på den andre siden.

Og russerne var langsinte.

Sommeren 1979 blir den ferdige rapporten fra ulykken sendt til den sovjetiske ambassaden. Men få dager senere tropper den sovjetiske førstesekretæren opp hos Flyhavarikommisjonen på Fornebu. Han vil levere tilbake rapporten.

– Vi kan ikke ta imot et dokument som er laget på grunnlag av handlinger som strider mot folkerettens prinsipper om ukrenkelighet av en fremmed stats eiendom, sier han.

Ferdskriveren de hadde kjempet så hardt om noen måneder tidligere tar russerne likevel imot.

– Ferdskriveren og pene utskrifter med vår identifisering av samtlige datakanaler ble overlevert til den sovjetiske ambassaden. Vi ønsket å vise fagfolkene deres at vi hadde klart jobben de hadde ment var umulig for oss, smiler Nils Holme.