Jon Martin ble drept av selvmordssjåfør

20-åringen er én av minst tretten mennesker som er drept de siste ti årene i ulykker der det er mistanke om at sjåføren i møtende kjøretøy skulle ta sitt eget liv. Det viser NRKs kartlegging av selvmord på norske veier.

Det er natt til 15. oktober 2006. Jon Martin er på vei hjem fra kjæresten i sørgående felt på motorveien med midtdeler. Politiet har fått flere meldinger om en bil som kjører i motsatt retning på grensen mellom Moss og Vestby. Vitnene forteller om svært høy fart.

En kvinne som sitter i bomstasjonen ser en bil passere i motsatt veibane. Basert på meldingene til politiet har han da kjørt i motsatt felt i flere kilometer.

Også kvinnen i bomstasjonen varsler politiet, men akkurat idet samtalen avsluttes, hører hun det smeller. Politipatruljen passerer bomstasjonen omtrent 30 sekunder senere.

• Forskere: Selvmordsbilister vil ikke skade andre

Moren til Jon Martin våkner grytidlig og urolig denne søndagsmorgenen. Hun har soverom ved inngangsdøren og har ikke hørt sønnen komme hjem.

– Når du har barn så hører du når noen kommer inn døren.

Hun står opp og ser at skoene heller ikke står i gangen. Når hun åpner døren og ser at bilen heller ikke er å gården, kommer sjokket. En mann er på vei inn i gården hennes.

– Jeg hyler og slamrer igjen døren, sier mamma Heidi Marie Bråthen.

Hun kryper sammen i gangen. Etter noen sekunder åpner hun for å høre mer.

– Jeg spør om det er det verste som har skjedd. Presten spør om jeg er moren til Jon Martin, og han bekrefter at sønnen min er død i en trafikkulykke, sier Heidi Marie.

Livet endrer seg fullstendig. Det er som en ny tidsregning starter denne søndagsmorgenen, forteller hun til NRK.

Samme natten, et par mil unna, sitter Kjersti Wensås og venter på sin sønn. 18-åringen hadde også vært hos kjæresten sin kvelden før, og moren forteller at han kom hjem på natten, nærmest i sjokk etter å ha kollidert med en elg. Han leter etter en lommelykt for å se på skadene på bilen. Men plutselig kjører Daniel ut fra gården.

Kjersti ringer moren sin og spør om Daniel har tatt kontakt med henne. Moren forteller at det står noe på tekst-TV om at to unge menn har omkommet på E6 i natt. Kjersti vil ikke forstå, men hun begynner å skjønne at det kan være Daniel. Mens hun snakker med moren kommer en bil inn gårdsveien.

– Jeg tenker «gudskjelov, nå kommer han». Men det var jo ikke han, det var presten som kom, sier Kjersti.

Moren beskriver Daniel som et ressurssterkt barn som slet med depresjon. Tre uker før dødskrasjet fylte han 18 år og tok sertifikatet samme dag. Bilen han hadde kjøpt og pusset på fikk skader i elg-kollisjonen.

– Jeg tror det var det som fikk begeret hans til å flyte over. Nok var nok, og han orket ikke mer motstand i livet. Det er den tanken jeg sitter med, sier mor til Daniel.

At det var en bevisst handling av den andre sjåføren, har ikke mor til Jon Martin brukt mye tid på.

– Jeg tenker at den andre personen var i en situasjon der du er så syk at du ikke tenker. Mange tenker at jeg må være sinna på den andre sjåføren, men det har jeg ikke hatt energi til. Men jeg har tenkt på at hvis han hadde fått den hjelpen han trengte så kunne kanskje ulykken vært unngått, sier Heidi Marie.

Hun var vant med at Jon Martin var på farten, men han kom alltid hjem.

– Han kunne også være hjemme og spille data. Og plutselig var det masse folk her. Han spilte volleyball og gitar og var en glad gutt som alltid hadde noe å gjøre, forteller moren.

Det siste bildet

Jon Martin hadde fått seg kjæreste mens han var i militæret, og de skulle snart på gardeball. Planen var at familien skulle til Oslo og se ham gå vakt på Slottet, men livet tok slutt før det. Gardebildet i full uniform var så ferskt at han aldri fikk se det selv. Gardesjefen inviterte familien inn til leiren, der de fikk god støtte og fikk møte militærkameratene han bodde på rom med.

I dag lever Heidi Marie med bildene og minnene.

– Jeg vil si at jeg lever et greit liv, jeg gjør det. Selv om savnet er der, og hvis du blir veldig sliten, så har du kanskje ikke så mye å gå på. Jon Martin var veldig glad i Dire Straits og når du hører dem på radioen så må du kanskje tørke en tåre. Jeg fokuserer på det som er positivt og tar ikke livet så høytidelig som jeg gjorde før, sier Heidi Marie.

– Vondt å vite at barnet ditt sliter

Kjersti forteller at hun i tillegg til sorgen også lever med en skyldfølelse, både for sin egen sønn og Jon Martins død.

– Det er en vond følelse å vite at barnet ditt sliter, og du vet at du ikke klarer å hjelpe, fordi han ikke klarer å åpne seg. Jeg prøvde å snakke med ham mange ganger. «Har du det bra, går det bra på skolen?». «Ja, mamma, jeg har det så fint,» forteller Kjersti.

Daniel var en sporty gutt. En gang tok han sykkelen fra Råde og helt over svenskegrensa til Svinesund. Han kjøpte en hamburger på Burger King, og tok med seg kvitteringen som bevis for timils-turen. Han skulle trene til et sykkelritt i Østfold. Likevel sleit Daniel med livet.

– Hadde jeg kunne mer om psykologi så hadde jeg kanskje fanget opp noen tråder. Jeg tok ham med til fastlegen og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk – journ. anm.) i håp om at de skulle hjelpe ham. Jeg har vært sint på systemet fordi ikke hjelpen kom.

Gruer seg til jul

Hun har også tenkt mye på den andre familien og vurdert å ta kontakt, uten at hun har orket.

– Det er ufattelig trist at Daniel skulle dra med seg sønnen deres i ulykken, sier Kjersti.

Livet går videre, selv om det kan føles umulig.

– Folk spør «hvordan orker du å leve videre», men du kan jo ikke bare si at dette gidder jeg ikke mer. Du må forholde deg til det på en måte og komme videre. Det er tunge stunder, og jeg er ikke glad i jul lenger. Da skal alt være så perfekt og alle skal være samlet, sier Heidi Marie.

– Jula er veldig spesiell. Det var den beste høytiden Daniel visste om, sier Kjersti.

En annen utfordring for Heidi Marie har vært redselen for å kjøre bil.

Redd for å kjøre

– Den første tiden var jeg ikke så glad i å kjøre når det var mørkt. Da jeg så bilene og lysene som kom imot så fryktet jeg at de skulle kjøre på meg. Det går bedre nå, men jeg liker helst å kjøre selv, fordi jeg vil ha kontrollen og stoler ikke helt på andre sjåfører, sier moren.

Hun var sjelden redd for at noe skulle skje før Jon Martin døde, fordi hun stolte så godt på ham.

– Folk sier kjør pent, men du vet jo aldri hva andre gjør. Da yngstemann fikk førerkort så satt jeg hjemme, holdt meg fast og var livredd, sier Heidi Marie.