Amira og Elvira
Foto: Sindre Leganger/NRK

Min flukt: Amiras reise

Amira Becic og familien mistet alt de eide i Bosnia-krigen. De sitter igjen med historien om et svik ingen vil ta skylden for.

Da soldatene beordret at Esad Becic skulle krysse gårdsplassen og stille seg på rekken sammen med de andre mannlige fangene, reagerte han med en blanding av frykt og lettelse. Lettelse fordi han hadde klart å sende de to eldste døtrene Azra og Amira ut av Bosnia i tide. Frykt for hvordan det skulle gå med kona Nusreta og deres seks år gamle sønn.

De tre stod sammen utenfor det falleferdige huset de hadde gjemt seg i de siste ukene. Hver kveld hadde de sett hvordan serbiske soldater plyndret og brant landsbyen deres.

Amira med lillebror og søster Azra

Amira, lillebroren Amir og storesøster Azra noen måneder etter at de ankom asylmottaket i Våler i 1992.

Foto: Privat

Unge jenter hadde blitt bortført. Nå stod soldatene foran dem med maskingeværer og svarte hansker på hendene. Esad fikk et geværløp rettet mot seg og ordre om å forlate familien. Han kikket ned på sønnen, som han holdt hardt i hånden.

– Pappa, jeg vil bli med deg, sa seks år gamle Amir.

«Jeg kjente et kaldt grep rundt hjertet mitt, men jeg kunne ikke gjøre noe» skriver Esad Becic mange år senere.

«Da vi ble stappet inn i bussen fikk vi ordre om å holde hodene ned slik at vi ikke kunne se hvor vi ble kjørt. Selv med senket hode klarte jeg å kaste et blikk på huset vi hadde vært i. Jeg kunne se kvinnene og barna i vinduene, gråtende i uvisshet om hvor de tok oss og om vi ville komme tilbake i live».

Jugoslavia raknet
Hun var 14 år da foreldrene plasserte henne og den fire år eldre søsteren på bussen mot flyplassen. Målet var et av de siste flyene som forlot Bosnia før krigen begynte på våren 1992. Jugoslavia var i oppløsning – i Bosnia hadde et flertall av folket akkurat stemt ja til selvstendighet. Men den bosnisk-serbiske minoriteten, ledet av Radovan Karadzic og støttet av den serbiske presidenten Slobodan Milosevic, var i mot.

I dag er Amira 36 år og har nettopp flyttet inn i en ny leilighet på Teisen i Oslo. Loftsboden er full av pappesker som ennå ikke er pakket ut.

– To av våre beste familievenner var serbere. De bodde rett nedenfor oss i landsbyen. Jeg lekte med datteren deres, mamma fikk sitte på i bilen deres på vei til jobb. Vi pleide å besøke dem på julaften. Så plutselig en dag står han der med uniform og gevær. Hvorfor advarte de oss ikke? Jeg forstår ikke hvordan bosniere og serbere skal kunne stole på hverandre igjen, sier hun.

En slitt notatbok
Amira leter i tårnet av pappkasser. For noen år siden ba hun faren Esad om å skrive ned alt han husket fra krigen. Hun var blitt spurt om å holde et foredrag om flukten for en skoleklasse, og ville få historien klart for seg. Først sa faren nei, men noen dager senere fikk hun overlevert en notatbok med 14 håndskrevne sider.

– Her er den, sier Amira og fisker fram noen slitte papirer fra esken. Øverst på arket har faren skrevet på sirlig bosnisk: «Om hvordan jeg overlevde krigen og konsentrasjonsleirene Keraterm – Trnopolje».

Amira leser fra papirene:

Amira Becic leter etter farens historie fra konsentrasjonsleirene i Bosnia. IKKJE BRUK Foto: Sindre Leganger

Faren Esad var tilbakeholden med å fortelle familien de verste detaljene fra konsentrasjonsleirene. Men på oppfordring fra Amira skrev han ned hele historien sin. Amira har farens beretning i en kasse på loftet.

Vil at barna skal vite
To dager før krigen starter i 1992 blir Amira og søsteren Azra sendt fra Bosnia til en tante i Beograd i Serbia. Noen dager senere ser de bilder fra landsbyen sin på TV. Den er ikke slik de husket – etter intens beskytning fra serbisk artilleri er skolen, moskeen, husene de kjente så godt forvandlet til ruiner. De prøver å ringe hjem, men telefonlinjene er brutt.

– Vi visste ingenting om hvordan det gikk med familien vår. Jeg husker vi var ute i byen og handlet klær, også slo det meg: «Her er vi mens mamma og pappa kanskje er døde og ingen skal begrave dem», sier søsteren Azra i dag.

Amira har kjørt til Moss for å besøke søsteren sin. De har aldri snakket ordentlig om flukten før. Fra underetasjen i Azras hus høres lyder fra de tre barna hennes som leker på stuegulvet. Amira har også en datter – Elvira, på syv år.

– Jeg føler det er min moralske plikt å fortelle henne historien vår, sier Amira.

Jeg føler det er min moralske plikt å fortelle datteren min historien vår.

Amira Becic

– Men hun må være klar for det. Detaljene om konsentrasjonsleiren der pappa satt er jeg forsiktig med. Jeg vil ikke at hun skal bli redd, så jeg passer på å si at «Sånn var det i Bosnia før. Ikke nå».

– Det vi opplevde skal ikke tynge barna våre, sier søsteren Azra.

– De skal slippe å kjenne på den bitterheten vi som har blitt drevet på flukt kjenner. Den følelsen av at verden er urettferdig. Samtidig må barna kjenne til fakta, de må være klar over hva som skjedde. Hatet skal ikke forplante seg videre, men historien må ikke glemmes.

Amira gleder seg til datteren blir eldre og kan få vite mer:

Amira Becic vil at datteren Elvira (7) skal kjenne til historien hennes om flukten fra Bosnia. IKKJE BRUK ENDA

Amira vil at datteren Elvira (7) skal kjenne til historien hennes. Samtidig vil hun skåne Elvira fra de verste detaljene. – Hun kan fort bli redd, sier Amira.

Så hjemmet ble plyndret
Når de serbiske tanksene åpner ild mot landsbyen søker faren, moren og lillebroren deres tilflukt i en jordhule. De finner etter hvert ly hos en husvert i en landsby i nærheten. De er rundt 30 flyktninger samlet.

«Dag etter dag var vi der, og det begynte å bli lite mat. Strøm hadde vi ikke. Fra huset kunne vi fortsatt se landsbyen vår. Vi så hvordan serbere plyndret og brant våre hjem. Hele tiden tenkte vi bare på hvordan vi kunne overleve og få tilbake friheten», skriver faren Esad.

En dag kommer en serbisk stridsvogn full av soldater bort til huset. De beordrer Esad og de andre mennene inn i busser som kjører dem til konsentrasjonsleiren Keraterm. Moren Nusreta blir igjen med seks år gamle Amir. De har ikke mat, knapt noe å drikke. Hun bestemmer seg for å vende tilbake til landsbyen for å se hva som var igjen.

– Der møtte jeg den gamle serbiske familievennen vår, forteller Nusreta.

Vil bygge norsk hytte
Selv om Becic-familien har startet sine nye liv i Norge, tilbringer de fortsatt noen uker i Bosnia hver sommer. I den lille byen Sanski-Most har foreldrene kjøpt en ferieleilighet. Amira sitter i bilen på vei dit fra flyplassen. Langs veien passerer hun små gårder med egne honningutsalg, mens moskeenes minareter skimtes i det fjerne. Det gamle huset deres er det ingenting igjen av i dag.

– Det er fortsatt vondt for mamma og pappa å komme hit. Mange av naboene våre ble drept. Jeg håper vi en gang kan bygge noe på tomten vår igjen. Kanskje en norsk hytte, sier hun.

Moren Nusreta tar imot henne i den lille treromsleiligheten. På kommoden står bilder av barnebarna. Amiras lille datter gliser tannløst mot dem. Faren Esad er ute, så Amira og moren setter seg ved spisebordet. Hun ber moren fortelle om møtet med den tidligere familievennen.

– Han inviterte meg inn på kaffe, sier Nusreta.

Amira og foreldrene tilbake på tomten

Faren Esad, Amira og moren Nusreta er tilbake ved den gamle tomten sin ved Kozarac. For noen år siden fikk de ruinene fjernet. I dag får gress og ugress vokse fritt.

Foto: Sindre Leganger

Komfyren står hos naboen
En pakke vaskepulver er alt moren Nusreta finner i ruinene av det gamle huset sitt. I hagen og langs veien ligger forbrente lik. Ute på gaten står plutselig den serbiske familievennen, iført uniform og gevær. Han ber henne komme nærmere.

– Jeg følte fortsatt at han var vennen vår, så jeg var ikke redd. Det var først senere jeg hørte at han hadde drept flere av naboene våre, sier Nusreta.

Den serbiske familievennen inviterer henne med hjem. Han og konen bor fortsatt i landsbyen, midt blant ruinene står huset deres urørt. Når Nusreta går inn oppdager hun komfyren sin på kjøkkenet deres.

– Han sa at de passet på den for meg. I tillegg så jeg flere andre saker fra huset vårt der inne. Jeg turte ikke si noe, sier Nusreta.

Den serbiske familievennen spør hvor døtrene og resten av familien har blitt av.

– Jeg fortalte at vi hadde klart å sende dere avgårde til Serbia. Han ba meg hilse.

– Har du fått tilbake noen av de gamle tingene dine nå i ettertid? spør Amira.

– Nei… Vi var like nær hverandre som en familie. I dag har vi ikke lenger kontakt, sier moren.

Hagen ligger brakk
Ugress og blomster vokser vilt på den gamle tomten til Becic-familien ved landsbyen Kozarac. Amira og moren mimrer om de frodige rosebuskene og kjøkkenhagen de hadde tidligere. Faren Esad går litt for seg selv langs veien. Han kikker bort på husene rundt – de fleste er bygd opp igjen med staselige hager og innbydende terrasser. De tilhører folk som flyktet. Blant dem står fortsatt en og annen ruin.

– Familiene som bodde her var gode venner av oss. De ble drept alle sammen, sier Esad stille.

Han har ikke orket ta stilling til hva som skal skje med den gamle tomten deres. Inntil videre står den fortsatt tom og forlatt.

– Vi har ikke klart å komme videre her i landet. Jeg er redd for at det vi opplevde skal skje igjen, sier han.

Vi har ikke klart å komme videre her i landet. Jeg er redd for at det vi opplevde skal skje igjen.

Esad Becic

Minnene fra konsentrasjonsleirene er sterke.

«Den første natta lå vi på sementgulvet. Hele natta kom serbere inn og hentet folk. De ble tatt med utenfor og slått, mens soldatene skjøt i lufta for å skremme oss» skriver Esad om møtet med leiren i den gamle keramikkfabrikken Keraterm.

«Det var en egen gruppe av serbiske soldater som kom hver kveld mellom ni og ti. Alle var fulle, og de hadde med seg forskjellige gjenstander som baseballkøller, ledninger og metallstenger, som de slo fangene med. De ble returnert til rommet vårt blodige og slått halvt i hjel. Mange døde i løpet av natten».

Amiras far unngår den verste mishandlingen. Flere måneder senere blir han flyttet til leiren Trnopolje – der vestlig media etter hvert får tilgang.

«Det var en egen gruppe av serbiske soldater som kom hver kveld mellom ni og ti. Alle var fulle, og de hadde med seg forskjellige gjenstander som baseballkøller, ledninger og metallstenger, som de slo fangene med»

Esad Becics historie

Ble deportert i godsvogner
Etter å ha tilbrakt noen uker i den nye konsentrasjonsleiren får Røde kors tillatelse til å hente fanger ut av landet. Esad kommer seg etter hvert til Kroatia.

Hans kone Nusreta og sønnen hadde allerede blitt deportert fra Bosnia, stuet sammen med hundrevis av andre kvinner og barn i godsvogner. De venter på ham sammen med Amira og søsteren, som etter mange mislykkede grensepasseringer også hadde klart å komme seg dit.

Den første kvelden sammen sover familien anføttes på en sovesofa, helt inntil hverandre.

Naboen bor der fortsatt
Like ved den gamle tomten deres i Bosnia står fortsatt huset til den serbiske familien som Becic-familien hadde vært venner med før krigen. De bor der fortsatt, selv om huset i dag har en «til salgs»-plakat festet på veggen. Esad forteller at den har hengt der i flere år. Det er ingen som vil kjøpe det gamle serbiske huset, i det som i dag er en bosnisk muslimsk landsby.
Etter krigen har de ikke hatt kontakt. Moren og faren vil helst unngå huset og tar en annen vei tilbake, men Amira kjører sakte forbi. Ute i hagen sitter en mann og en kvinne. De tidligere familievennene kikker nysgjerrig på bilene som passerer. Amira snur seg bort og setter opp farten.

Vi kan ikke tilgi dem før de ber oss om unnskyldning.

Amira Becic

– Vi kan ikke tilgi dem før de ber oss om unnskyldning. Erkjennelsen om hva serberne utsatte oss for er det første steget mot forsoning. Inntil det skjer kan vi ikke legge krigen bak oss, sier Amira.

Amira Becic har ikke sett de gamle serbiske naboene siden før Bosnia-krigen. Foto: Arne Sørenes. IKKJE BRUK

Etter å ha tilbrakt noen dager på ferie med foreldrene i Bosnia, kjører Amira forbi huset til de gamle serbiske naboene som forrådte dem under krigen.

Valgte Norge
På flyktningesenteret i Kroatia fikk Becic-familien velge hvilket land som skulle ta dem i mot. Valget falt på Norge, og i desember 1992 ankom familien flyktningmottaket i Våler i Østfold. Faren Esad skriver at han aldri har angret.

«Her ble vi tatt vare på etter alt vi opplevde. Jeg lever fortsatt i Norge. Her har jeg og min familie etablert våre nye liv, men skader etter krigen er umulig å viske bort. Jeg håper våre etterkommere slipper å oppleve vår skjebne».