Hopp til innhold

Anmeldelse: Assassin's Creed 2

Oppfølgeren til Assassin's Creed både gleder og skuffer.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Ah, et nytt spennende eventyr inn i middelalderen. Mystiske ordner, hemmelige dører og skjulte forbindelser. Første spillet i Assassin’s Creed-serien blandet de riktige ingrediensene til en mystisk spenningskrim av ypperste klasse. Lukten av krydder i de eksotiske byene Jerusalem, Acre og Damaskus gjorde spillet til en sjelden opplevelse.

I Assassin’s Creed 2 er historien flyttet til Italia, nærmere bestemt Firenze, Roma og Venezia. Ezio Auditore di Firenze er hovedkarakteren du har kontroll over når du er inne i minnemaskinen. Aner du ikke hva denne maskinen er for noe, så er det nok fordi du ikke har spilt Assassin’s Creed (1).

For de innvidde

Her møter oppfølgeren også et problem, spillet tar utgangspunkt i at den som spiller kan forhistorien. Har du ikke vært borti det første spillet og ikke kan begrepene som brukes der, fremstår Assassin’s Creed 2 som et narrativt rot. Det uregelmessige persongalleriet gjør til tider sitt for å forvirre også. Utviklerne har lagt ut en halvtimeslang prolog/epilog som forklarer deler av bakgrunnen til Ezios handlinger.

SE: Lineage-filmen på YouTube

Har du fått med deg denne forhistorien er Assassin’s Creed 2 derimot en kjærkommen forlengelse av den litt uvanlige slutten i forrige spill. Jeg drives lett frem i historien på tross av de åpne mulighetene spillet gir meg. Det hele gir en følelse av sammenheng og flyt.

Eksepsjonell flyt

Flyt er et viktig ord i dette spillet, som jeg også brukte i min omtale av Assassin’s Creed. Flyten står sentralt i hvordan spillmekanikken lar deg utforske Firenze, Roma og Venezia, og ikke minst hustakene. Ubisoft har også i Assassin’s Creed 2 klart å skape en uovertruffen flyt i spillet, både i bevegelser og kampsekvenser. Naturlig klatrebevegelser og fysikk gjør at jeg til tider sitter med hjertet i halsen i det Ezio flyr fra ut fra en smal kant og kaster seg ut i et ”leap of faith”.

Likevel kan det virke som om Ubisoft har kopiert grafikkmotoren fra det første spillet, uten særlig ønske om å løfte grafikken til et nytt nivå.

Når du skuer ut over Firenze fra et hustak gjør ikke dette noen ting, spillet ser helt fantastisk ut, det gjør det også når du beveger deg sømløst gjennom byens kvartaler. Da ser Assassin’s Creed 2 flott ut!

(anmeldelsen fortsetter under spilltraileren)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

En mektig solnedgang over Firenze tar pusten fra de fleste, inkludert meg. Det er først når ansiktene og kroppene til karakterene kommer i fokus at jeg vrir meg i stolen, og lurer på hva som skjedde med det vakre spillet. Ansiktsanimasjonene er unaturlige, pikselert og noen ganger beint stygg. Kroppen til vår hovedkarakter flyter fint av gårde i det han suser over takene, men når han skal gå vanlig eller snakke med andre karakterer ser han ut som en gummihøne. Unaturlig fleksibel og irriterende animert.

Haltende dialog

Stemmeskuespillerne virker også unaturlige til tider, spesielt i starten av spillet. I det jeg ble introdusert for flere av sidekarakterene i starten av spillet, henfalt mine tanker til norsk film fra 1952. Stemmebruken var helt malplassert og latterlig.

De nevnte stemmene ble riktig nok bedre etter hver som jeg kan lenger ut i spillet, klarte skuespillerne å komme inn i rollene sine etterhvert?

Assassin’s Creed 2 er en verdig oppfølger, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet. Det er lagt lite vekt på å bedre animasjonen av karakterene, og dialogen er til tider smertefullt dårlig.

Samtidig har utviklerne forbedret og utviklet de sterkeste sidene av det første spillet. En dypt engasjerende historie (når du ser den i sammenheng med Assassin’s Creed), fantastiske omgivelser og uovertruffen flyt i spillmekanikken.

Totalt sett klarer jeg å se forbi feilene til Assassin’s Creed 2, og lar meg rive med i den spennende fortelling fylt av mystikk og middelalder.


Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters