Champion Jack Dupree

Han ble født William Thomas Dupree i New Orleans i 1909. Han var ikke bare pianist, men også en rappkjeftet entertainer som skapte stemning i ethvert konsertlokale på minutter. Han var kanskje mest kjent for sine bluesbaserte akkorder og heller grove historier om livet på skyggesiden, helt i blueskulturens ånd.

Vokste opp på guttehjem

Dupree mistet foreldrene like etter at han ble født, i en brann som ifølge politiet var anlagt av folk fra Ku Klux Klan. I likhet med jazzsgeniet Louis Armstrong vokste Dupree opp på The Colored Waif`s Home For Boys, et guttehjem der regimet var temmelig strengt, men likevel lært gutten å spille piano

Champion Jack Dupree-albumet "Portrait of Jack Dupree".

akkurat der. I 13 års alderen begynte han som nærmest profesjonell gategutt. Han måtte tigge penger for å skaffe seg noe å spise.

Spilte i bordeller og barer

Barrelhouse-stilen lærte Dupree av New orleans-musikerne Willie Hall (”Drive Èm Down”) og Don Bowers. Før han hadde fylt 20 år, hadde han allerede lang fartstid som pianist i bordeller og barer i det franske kvarteret i New Orleans.

Blir proffbokser

Champion Jack forlot The Crescent City rundt 1930 og endte etter hvert opp i Chicago, der han spilte i private selskaper og små klubber. Han greide imidlertid aldri å komme inn i det store bluesmiljøet i Chicago, og dro videre til bilbyen Detroit, der han livnærte seg ved å selge hjemmebrent og spille piano på legendariske Continental Cafe. Han reduserte virksomheten som barpianist og forsøkte seg som proffbokser, med base i Indianapolis. Alt i alt bokset Dupree over 100 kamper, og i en periode innehadde han Indiana-titelen i lettvektsvoksing. Sin første plate spilte han inn i Chicago, for produsenten Lester Melrose.

Japansk fangeleir

I 942 ble Dupree innkalt i den amerikanske marinen, der han tjenestegjorde som kokk på Stillehavsfronten. Han ble tatt til fange av japanske styrker og var krigsfange i en japansk konsentrasjonsleir i to år. Der greide han så vidt å overleve til tross for forferdelige forhold.

"Walking Blues"

Etter krigen kom han tilbake til USA og slo seg ned i New York, der han spilte inn plater for flere selskaper, blant dem Savoy og King. Av og til jobbet han som kokk. Dupree spilte inn hele 26 titler mellom 1953 og 1955, blant dem ”Walking Blues” sammen med Mr. Bear (Teddy McRae). Denne låta klatret i 1955 helt opp til 6. plass på R&B-listene. Dupree spilte nå inn plater for Groove og Vik Records.

Europeisk periode

Til slutt ble Dupree så grundig lei av rasediskrimineringen i USA, at han reiste til Europa. Først slo han seg ned i Paris, så Zuerich i Sveits. Han bodde også i København og England før han flyttet til Tyskland på midten av 70-tallet. I løpet av sin europeiske periode spilte Dupree inn plater for en ti-tolv jazz- og bluesmerker. Han bygget opp en svært lojal fanbase på kontinentet, noe som gjorde at han kunne leve godt. I denne perioden var Dupree også på turne i Norge, og nylig ble det funnet et lydbånd med opptak fra en konsert på Steinkjer Landsgymnas i 1964. Lyden er bra og det arbeides for å få gitt ut dette klenodiet på plate.

Hadde sjarmen i behold

I 1990 vendte Dupree tilbake til USA for å spille på den store Jazz & Heritage-festivalen i New Orleans. Han spilte inn ”Back Home in New Orleans” for Bullseye Blues Records, et album som viste at mannen hadde sjarmen i behold, og vel så det. Året etter spilte han inn et nytt album for det samme selskapet ,”Forever and Ever”, og gjorde en ny konsert på festivalen i hjembyen. Han spilte også på The Chicago Blues Festival dette året. Champion Jack Dupree døde i 1992.

Geir Hovig