Buddy Guy

Da Chicago-miljøet var på den absolutte toppen på 60-tallet, flyttet Buddy - sammen med Otis Rush og Magic Sam - bluesgitaren over i en postmoderne epoke.

Med en stil som bygget på B. B. Kings enstrengspoesi og den fargerike hissigheten til Guitar Slim, var Buddy Guy på den tiden svært ettertraktet både som studiomusiker og soloartist.

Orgastisk solo

Hans gospelinspirerte stemme og hans lynende gitar, gikk rett hjem hos hvite bluesfans, som sammenlignet ham med Jimi Hendrix. Selv hans læremestere ble overrasket over hvordan han var i stand til å utvikle en vanlig solo til en nærmest orgastisk erfaring.

Hendrix skal selv ha sagt at han var sterkt influert av Buddy Guy, mens Eric Clapton kalte ham tidenes største gitarist. Ingen dårlig attest fra den kanten. Selv i dag er det få eller ingen bluesgitarister som kan nærme seg Budy Guys evne til å gjøre en gitarsolo til en gjennomgripende bluesopplevelse.

Vant "battle of the blues"

Guy ble født i Lettsworth i Louisiana i 1936. Han vokste opp på en bondegård og begynte å spille profesjonelt i og omkring delstatshovedstaden Baton Rouge tidlig på 50-tallet. Det var ikke før han flyttet til Chicago i 1957, at ting virkelig begynte å skje. Han kom i kontakt med Muddy Waters og jobbet seg inn mot sentrum av storbyens vibrerende bluesscene.

I 1958 knust han både Magic Sam og Otis Rush i en såkalt ”battle of the Blues”-konkuranse på en av byens mange bluesklubber. Eieren av plateselskapene Cobra og Artistic, Eli Toscano, var der og Buddy Guy spilte inn singlene ”Sit and Cry” og ”This is the End”, før selskapene gikk konkurs.

I 1960 skrev han kontrakt med Chess Records og ble en etterspurt studiomusiker der, med jobbing for folk som Muddy Waters, Willie Dixon, Little Walter, Sonny Boy Williamson (Rice Miller) og Koko Taylor.

Junior Wells

I 1962 ga Buddy Guy ut sin egen ”Stone Crazy” som solgte svært godt og nådde til 12. plass på R&B-listene. Guy forlot Chess i 1967 og gikk til Vanguard, der han spilte inn sentrale album som ”A Man and the Blues”, ”This is Buddy Guy” og ”Hold that Plane”. Han inngikk også et langvarig profesjonelt samarbeid med munnspilleren Junior Wells. Denne duoen var utrolig populær blant bluesfansen mot slutten av 60-tallet og hele 70-tallet, selv om det ikke ble noen særlig økonomisk suksess.



Guys plater var bra, men livekonsertene bedre. Dette skyldtes særlig hans uforutsigbarhet. Han kunne herme Howlin`Wolf og Guitar Slim i en låt, for i den neste å hive seg ut i en stillferdig soulblues langt fra hans vanlige elleville sceneopptreden.

På 70– og 80-tallet måtte han stole på liveopptredener for å sikre seg et levebrød. Selv om han fortsatte å spille inn plater, holdt de ikke den samme kvaliteten som innspillingene hos Chess og Vanguard.

Legends

Han fortsatte å spille på festivaler i USA og Europa, uten at rockefolket viet ham særlig oppmerksomhet, slik de hadde gjort på 60-tallet. Dette endret seg radikalt i 1989, da han åpnet sin nå verdensberømte bluesklubb Legends i Chicago. Alle som betyr

Buddy Guys nå verdensberømte bluesklubb Legends i Chicago.

noe innen blues og bluesrock har vært innom Legends, som fortsatt er en av verdens ledende bluesklubber.

Hedrer gamle blueskolleger

Utover 90-tallet har Buddy Guy gitt ut en serie fine album, blant annet sammen med Eric Claton, Jeff Beck og mark Knopfler. ”Damn Right, I`ve Got the Blues” og ”Feels Like Rain” er noen. I 2001 kom han med sitt mest kronikerroste album på flere tiår, ”Sweet Tea”, som er spilt inn på Junior Kimbroughs hjemtrakter i Oxford, Mississippi.

I et intervju med denne skribent, sier Buddy Guy at en av de viktigste grunnene til at han fortsetter å spille inn album og spille på festivaler over hele verden, er å hedre gamle blueskolleger, som ble snytt for royaltypenger og et godt Üêuv

Geir Hovig