Clarence ”Gatemouth” Brown

Han overgås bare av først og fremst Blind Lemon Jefferson, Lightnin`Hopkins og T-Bone Walker. Gjennom sin tilføring av trekk fra jazz, country og cajun-musikk til bluesen og ved å bruke fele i instrumenteringen, har han utvidet begrepet som definerer tradisjonell Texas-blues. I tillegg har han som en meget habil trompetist, skapt nye lydbilder gjennom flere tiår.

Kjæler med lytterens øre

Som ung gitarist ble Gatemouth sterkt influert av T-Bone Walker, som han beskriver som sin læremester. Men heller enn å etterape Walkers stil, har han brukt den som springbrett for å skape en gitarlyd som kjæler med lytterens ører som ingen annen, for deretter å sparke ham i leggen!

Selv om Brown ble født i Louisiana (Vinton,1924) var det i Texas han vokste opp, nærmere bestemt i den lille byen Orange. Under oppveksten var han omgitt av musikk nesten døgnet rundt. Faren spilte en rekke strengeinstrumenter, og spilte til dans på lokale restauranter. Da han var ti år gammel kunne gutten spille fele som en mester. Etter hvert lærte han seg også å spille gitar, trommer, munnspill, mandolin og bass.

Overtok for T-Bone Walker

Gatemouth (jeg kaller ham det heretter) spilte i flere band under oppveksten, blant dem The Bown Skin Models, før han ble innkalt til hæren under 2. verdenskrig. Etter krigen flyttet han tilbake til Texas. En kveld i 1945 overtok han for T-Bone Walker i the Bronze Peacock, en nattklubb i Houston eid av en herre ved navn Don Robey. Spillingen var så vellykket at Robey tilbød flere jobber i nattklubben så vel som sine tjenester som manager.

Startet eget plateselskap

Gatemouth slo til og mens han reise rundt som frontmann for flere storband i Texas, sikret Robey ham en kontrakt med plateselskapet Aladdin på vestkysten. Dette skjedde i 1947. Platene solgte imidlertid dårlig, og Robey startet derfor et eget plateselskap i Houston. Han kalte selskapet Peacock etter nattklubben, og gatemouth ble merkets første artist.

Mangel på kommersiell suksess

Selv om Gatemouth holdt seg til Peacock Records helt fram til 1960, og spilte inn mer enn 50 singler for selskapet, hadde han bare en virkelig hit, nemlig ”Mary is Fine”, som klatret opp til 8. plass på R&B-listene i 1949. Han gjorde også litt penger på innspillinger som ”Okie Dokie Stomp”, ”Dirty Work at the Cossroads” og ”Just got Lucky”, som solgte rimelig bra i Sørstatene. Selv om mangelen på kommersiell suksess var slående både på 40- og 50-tallet, øvde han stor innflytelse på en hel generasjon bluesmusikere fra Texas med låter som ”Pale Dry Boogie” og ”Okie Dokie Stomp”.

Kapellmester for husband

Etter å ha tatt farvel med Peacock, fikk han problemer med å fortsette som plateartist. Etter hvert ga han opp Texas og dro til Nashville, der han var kapellmester for husbandet i det syndikerte fjernsynsshowet The Beat, et av de viktigste programmene for USAs Rythm & Blues-artister. Gatemouth jobbet også sammen med country and western–sangeren Roy Clark.

Oppdages i Europa

Det var ikke før Gatemouths frodige Texas-blues ble oppdaget av europeiske bluesfans tidlig på 70-tallet, at karrieren skjøt fart igjen. I løpet av 70-tallet gjennomførte han en rekke turneer i Europa og spilte inn flere plater for det franske selskapet Black and Blue. Han turnerte også i daværende Sovjetunionen sponset av det amerikanske utenriksdepartementet. På slutten av 70-tallet spilte han inn album for Real Records og MCA i USA, og dette igjen førte til kontrakt med bluesselskapet Rounder Records. Rounder ga ut ”Alright Again”, som sikret ham grammy for beste bluesalbum i 1982. Det ble flere på Rounder, blant dem ”One More Mile” og ”Real Life”, før han gikk over til Alligator Records i 1986. Det året ga Alligator ut det Grammy-nominerte albumet ”Presure Cooker” og i 1989 ”Standing my Ground”.

På 90-tallet har Gatemouth gitt ut en serie album som har hatt store suksesser, blant dem ”No Looking Back” og ”Just got Lucky”. I Norge har Clarence ”Gatemouth” Brown spilt på Notodden Blues Festival med stor suksess.

Geir Hovig