Nick Cave

Nicholas Edward Cave (født 22.09.1957 i Wangaratta, Victoria, Australia) startet sin karriere i bandet Birthday Party, før han i 1983 satte sammen gruppa The Bad Seeds. Bandet var på mange måter en postpunk-supergruppe, med medlemmer fra gamle storheter som Magazine (Barry Adamson), Einstürzende Neubauten (Blixa Bargeld) og Birthday Party (Mick Harvey). Men helt fra start sto det likevel klart at Bad Seeds i større grad enn Birthday Party var Caves backingband. Med dem som musikalsk reisefølge utforsket han et landskap som vekslet mellom blues, gospel, rock og postpunk, mens han fargela det med mørke stemningsrapporter hvor sørstatsmytologi, svoveldampende religiøs mystikk, desperat kjærlighet og makaber vold og død kan stå som naturlige stikkord.

Kulthelt

Nick Cave & The Bad Seeds ga ut sitt første album i 1984, ”From Her To Eternity”, hvor ikke minst den gamle Elvis Presley-klassikeren ”In The Ghetto” fikk et nytt liv i Cave-drakt. Både debuten og oppfølgeren ”The Firstborn Is Dead” (1985) ble store kritikersuksesser, selv om mørkemannen Cave fortsatt var vel sær for å nå utover rockens hippe kultkretser.
Ironisk nok tok veien til kommersiell suksess av for alvor da singer/songwriteren Cave på sitt tredje album med Bad Seeds, ”Kicking Against The Pricks”, tok en pause fra egne låter og i stedet tolket andres. Versjonen av Johnny Cash-låten ”The Singer” gikk helt til topps på engelske indie-lister, samtidig som albumet styrket Caves posisjon som en utsøkt tolker og stilsikker vokalist.

Nerver og heroin

Den nervesitrende intensiteten og desperasjonen som kom til uttrykk både på Caves plater og konserter, utstrålte alt annet enn harmoni. Og som person slet Cave i denne perioden med et heroinmisbruk, slik han i større eller mindre grad hadde gjort under hele 80-tallet. Muligens kan dette forklare at han etter den litt skuffende ”Your Funeral…My Trial” (1986) tok en toårig

Nick Cave i Oslo Spektrum torsdag 19. april. (Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX).

pause fra musikken, og i stedet jobbet litt sammen med Wim Wenders i filmen ”Wings of Desire”.

Dopfri og kreativ

Pausen gjorde Cave opplagt godt, og da han i 1988 returnerte til musikken med albumet ”Tender Prey” var han både dopfri og i startfasen på det mange mener har vært hans beste og mest produktive fase. I løpet av kort tid ga han ut bøkene ”King Ink” (en blanding av tekster, dikt og prosa) og ”And The Ass Saw The Angel (roman), samtidig som han sammen med Harvey og Bargeld skrev filmmusikk til den australske filmen ”Ghost…of the Civil Dead”.
Og da albumet ”The Good Son” kom i 1990 var det som et første varsel om at Cave var i ferd med å bli en ”voksen” artist. Frustrasjonen og desperasjonen var ikke lenger så åpenbart konfronterende, men av det mer antydende, suggererende slaget, pent pakket inn i Caves mest rolige og tilbakelente samling med låter til dags dato.

Vinner nye fans

Selv om Cave fortsatt beveget seg i det samme litterære, mytologiske landskapet, fungerte den roligere musikken som en døråpner til et større og mer kommersielt marked, og i løpet av 90-tallet gikk Cave fra å være en kulthelt til å bli allemannseie.
De avgjørende skrittene på den veien var trolig albumene ”Let Love In” (1994) og ”Murder Ballads” (1996). Mens den første bød på mange sterke melodier i stilmessig slektskap med de på ”The Good Son”, var den andre – som tittelen antyder – av en langt mørkere karakter og med mye skarpere kanter. Men selv om uhyggen sto i fokus, ga ”Murder Ballads” også Cave hans hittil eneste virkelig store singelhit, da han sang duett med Kylie Minogue i ”Where The Wild Roses Grow”.

Mer dempet og harmonisk

”Murder Ballads” ble Caves største salgsuksess noensinne, men virket også forløsende på Cave i et kreativt perspektiv. For selv om han gjennom hele sin lange karriere har dvelt ved døden som tema, var ”Murder Ballads” hans første plate hvor vold og grusom død regjerte i ensom majestet. Og med det ute av kroppen, var han i 1997 klar for ”The Boatman’s Call”, hvor tekstene var mer innadvendte og dvelende personlige, mens musikken med dempet eleganse rolig fløt fram gjennom et melodiøst landskap.
Også ”The Boatman’s Call” ble en stor suksess både hos kritikere og platekjøperne, men i stedet for å smi mens jernet var varmt, innvilget Nick Cave seg nok en gang en liten pause fra rampelyset.
Da han igjen dukket opp vinteren 2001 var det med ny turne og plate sammen med The Bad Seeds, og begge viste at Cave fortsatt satt trygt på tronen som mørkets førstecrooner. På albumet ”No More Shall We Part” var fokus stort sett på kjærlighetens forvirrete irrganger, med et musikalsk tyngdepunkt i det lavmælte suggerende landskapet. Men også med nok avstikkere ut i et mer stormfullt terreng som sørget for fascinerende nyanser og nok en runde med jubelrop fra anmeldere og platekjøpere.

Av Leif Gjerstad.