PJ Harvey

Polly Jean Harvey (født 09.10.1969) vokste opp på en gård i Yeovil, England og lærte å spille gitar og saksofon som barn. Da hun kom i tenårene var hun innom mange ulike band, før hun i 1991 startet trioen PJ Harvey sammen med Steve Vaughn og Robert Ellis.

Sensasjonell debut

Få måneder seinere hadde PJ Harvey gitt ut to singler som begge ble hyllet av pressen som ”sensasjonelt gode”. Oppstyret rundt Polly Jean ble ikke mindre da hun året etter utga sitt debutalbum, ”Dry”. Den dramatiske nerven i musikken og den nakne utleveringen av (tilsynelatende) seg selv i mørke tekster om sex og religion, førte til sammenlikninger både med Patti Smith og Nick Cave – og til en status som kulthelt for alternative rockere.
Sammen med bandet sitt turnerte hun intensivt det neste året, før hun sommeren 1993 flyttet til London. Men tempoet det siste året hadde krevd sitt, og da Polly Jean skulle påbegynne innspillingen av neste album var nervene hennes om mulig enda skjørere enn musikken hennes.

Nerveslitende suksess

Med Steve Albini som produsent ble resultatet en oppfølger som var råere og mer brutal enn debuten i formen, men som innholdsmessig framsto som like nådeløst kompromissløs og emosjonell.
”Rid of Me” ble nok en kritikerrost PJ-plate, og da 1993 skulle oppsummeres var den en gjenganger på mange forståsegpåeres ”årets beste”-lister.
Etter den obligatoriske turneen i kjølvannet av plata, skilte hun lag med Vaughn og Ellis, og påbegynte arbeidet på sitt tredje album som soloartist. Med hjelp av blant andre produsenten Flood og Nick Caves mangeårige medarbeider Mick Harvey, resulterte dette i albumet ”To Bring You My Love”, som av mange ble omtalt som mesterverk da det kom i 1995. Ikke minst fordi albumet med sitt mer bluesorienterte uttrykk var lettere tilgjengelig, uten at verken intensitet eller dybde gikk tapt.

”Den kvinnelige Cave”

”To Bring You My Love” etablerte PJ Harvey som en listeartist med kred, og enda flere omtaler som ”den kvinnelige Nick Cave”.
Assosiasjonene til Cave ble ikke akkurat mindre da ryktene fortalte at paret var kjærester, og da hun i 1996 dukket opp i en duett i låten ”Henry Lee” på Nick Caves bejublede ”Murder Ballads”-album.
Selv om alt på dette tidspunktet lå til rette for Polly Jean som ”den store, alternative dronningen”, abdiserte hun mer eller mindre frivillig. Et samarbeidsprosjekt med John Parish på ”Dance Hall at Louse Point” ble aldri mer enn et samleobjekt for de spesielt interesserte, og da hennes neste album ”Is This Desire?” kom i 1998 var det for innadvendt og blekt for å leve opp til forventingene som ”To Bring You My Love” hadde skapt.
Med albumet ”Stories From The City, Stories From The Sea” (2000) viste hun seg igjen fra en mer utadvendt og aggressiv side. Ikke helt ulikt tidligere høydepunkter, men likevel kanskje ikke med samme intensitet og melodiske kraft.

Av Leif Gjerstad.