Violent Femmes

Vokalist, gitarist og låtskriver Gordon Gano kom sammen med bassist Brian Ritchie og trommeslager Victor DeLorenzo på begynnelsen av åttitallet, og deres selvtitulerte album fra 1983 er et av dét tiårets viktigste.

Opprør mot foreldrene

Gordon Gano var i begynnelsen av tjueårene da "Violent Femmes" kom ut, og albumet lyste sterkt av en trang til å gjøre opprør mot foreldrene og det satte samfunnet. Ganos foreldre var dedikerte baptister, og Gordons tekster var gjennomsyret av hans motstandsforhold til dette.

I tillegg bar albumet også preg av at Gano fortsatt var en usikker ung mann - tekstlinjer som "Why can't I get just one screw? lately I've known what to do, but something won't let me make love to you" ("Add it up", 1983) reflekterer dette.

Ekte og ærlig

Ganos stemme i seg selv var nok til å gi lytteren et nært forhold til ham. Han sang på en svært inderlig og ekte måte, og klarte på en helt genuin måte å fremføre sin desperasjon gjennom låtene. Dette er nok hovedårsaken til at Violent Femmes fortsatt blir hørt på - og trodd på - av ungdom også i dag.

Rundere i kantene

I det store og hele savnes brodden på alle Violent Femmes-utgivelser etter debutalbumet. Musikken deres, som ligger i et landskap et sted mellom folk, blues og pop, krever en snert og egenart som dessverre uteble på alle album fra og med "Hallowed ground" - med noen hederlige unntak.

Et annet viktig element er at debutalbumet var produsert av Mark van Hecke - en venn av bandet og ingen stor produsent. Den "rå" lyden var også en del av den ektheten som forsvant med årene, spesielt med innhyringen av Jerry Harrison (Talking Heads-medlem) som produsent.

Andre prosjekter

Gordon Gano begynte etter hvert å ville gjøre andre ting enn Femmes, så han startet opp et soloprosjekt - The Mercy Seat - i 1987. Etter hvert startet også Brian Ritchie og Victor DeLorenzo hver sin solokarriere, og Violent Femmes lå brakk i flere år.

Dette førte etter hvert til at DeLorenzo forlot bandet for godt i 1993, og ble erstattet av Guy Hoffman. Med ham som nytt bandmedlem utga Violent Femmes tre nye album; "Rock!!!" (1998), livealbumet "Viva Visconsin" i 1999 og "Freak magnet" i 2000. Uten viderverdig suksess.

I det store og hele fremstår Violent Femmes som et band hvis karriere gikk nedover etter utgivelsen av debutalbumet; et debutalbum som fortsatt står frem som et av de siste tredve års viktigste utgivelser.

Lyttetips:

"Prove my love" (fra "Violent Femmes", 1983)
"Add it up" (fra "Violent Femmes", 1983)
"Kiss off" (fra "Violent Femmes", 1983)
"Blister in the sun" (fra "Violent Femmes", 1983)
"Dance, motherfucker, dance!" (fra "Add it up - 1981-1993", 1993)
"American music" (fra "Why do birds sing?", 1991)
"Gone daddy gone" (fra "Violent Femmes", 1983)

Av Jørgen Hegstad