Joni Mitchell

En ting er sikkert; har du først hørt henne, må du ta stilling, - til damen, til heksa, eller rett og slett hurpa - som noen kaller henne. De kan verken fordra stemmen, eller de tilsynelatende egosentriske tekstene, som rommer alt fra nære kvinnefrustrasjoner til ironisk bitende samfunnskritikk.

En av gutta

Da Bob Dylan for en del år siden hevdet at han hatet å se kvinnelige artister på scenen, fordi han mente de stod der og bød seg frem omtrent som horer, spurte intervjueren: ”Hva da med Joni Mitchell.”

Dylan skal ha sett irritert på journalisten og kommentert: ”She’s not really a woman. Joni is more like a man.” Og Joni Mitchell er fornøyd - med å være en av gutta.

"Clouds"

Hun begynte sin karriere som vise-syngende hippiedame, med en stemme så varsom og klokkeklar at det halve kanskje kunne vært nok. Enkelte hevdet imidlertid den gang, og holder fremdeles hårdnakket på, at damen synger falskt og surt.

”Se meg”

Hun har alltid tatt seg friheten til å spille på utseendet, og har aldri latt seg uniformere til anonymitet, selv ikke da kvinnebevegelsen formante kjønnsløshet. Hun vil ikke være noen feminist, eller bli tatt til inntekt for ideologien; Joni Mitchell vil bare være seg selv.

Da ”The Hissing of Summer Lawns” (1975) kom på markedet ristet mange nedlatende på hodet. Joni hadde utstyrt coveret med et ”utbrettbilde” av seg selv flytende i svømmebassenget, bare iført en minimal bikini. Promiskuøst, mente kritikerne og kvinnebevegelsen, men etter hvert innså de at det ikke bare var en meget god illustrasjon til tekstene, men også et uttrykk for Jonis særegne måte å kommentere den kommersielle bruken av kvinnekroppen.

Hun har mange artistiske uttrykksmåter og hun har måttet kjempe for å bli tatt på alvor. Hun skriver både tekst og melodi, og etter debutalbumet ”Joni Mitchell” (1968), har hun produsert sine album og hatt total kontroll over hele produksjonen, inklusive plateomslaget.

”Hør meg”

Hun har enten valgt bildene, tatt fotografiene eller brukt egne malerier som illustrasjon. I et mannsdominert musikkmiljø er det få artister som kan vise til det samme kunststykket. Joni Mitchell har sett det som en selvfølge, og en naturlig konsekvens av sitt eget mangfoldige talent.

Fremfor alt har Joni Mitchell hatt noe å si. Gjennom tekstene blotter hun sine innerste tanker og følelser. Det vil si - de hun velger å vise. Gjennom 17 album har hun kritisert seg selv, og verden. Kjærligheten og frihetens kvaler har vært det gjennomgående tema, og mange har anklaget henne for å være egosentrisk og navlebeskuende. De har hørt tekstene, eller diktene hennes, som en lang sammenhengende evigvarende klagesang.

Det er ikke lett å plassere stilen. På mange måter er musikken en syntese av visesang, jazz, rock og etno-musikk. Når hun får disse stilartene til å fungere i dragende rytmer, kombinert med hennes særegne stemme, da hører du den helt spesielle Mitchell-sounden.

Stort spenn

”Hejira”

Det var med sitt andre album ”Clouds” (1969) og sangen ”Both Sides Now” hun slo igjennom og kunne innkassere en Grammy-pris for beste visesang. Men i utgangspunktet var det andre artister som slo seg opp og gjorde penger på sangene hennes.

”Woodstock” fra albumet ”Ladies of the Canyon” (1970) ble en hit for Crosby, Stills, Nash og Young, og ”Both Sides Now” ble nærmest Judy Collins gjennombrudd. Ingen av dem har noen gang takket henne. Hennes fjerde album ”Blue” (1971) blir av mange fremdeles sett på som hennes vakreste - en ren hyllest til kjærligheten.

Det er med albumene ”Court and Spark” (1974) og spesielt ”The hissing of Summer Lawns” (1975) at hun for alvor begynner å eksperimentere med jazz. Hun kaller det et drabantbyportrett.

Det var få som likte albumet, og Joni ble regelrett slaktet av kritikerne. Folk følte at hun var en snobb som kritiserte vanlige folk og deres levesett. Joni selv mente hun var ferdig med å gi andre syndsforlatelse, og hadde konsentrert seg om sosiale beskrivelser.

For mange er road-albumet ”Hejira” (1976) en perle som de stadig vender tilbake til. Andre vil imidlertid hevde at hennes repertoar nådde høyden med ”Mingus” i 1979. Albumet ble påbegynt sammen med jazzmusikeren Charles Mingus, etter hans initiativ, ett år før han døde. Han fikk aldri høre det ferdig.

Middelalderen

Et annet kapittelet i Joni Mitchells produksjon begynner når hun vel har rundet de 40. ”Wild things run fast” (1982) kom som et sjokk for mange trofaste fans. Det nye lydbildet var vanskelig å svelge. Hun beveger seg over i popens verden, og tar i bruk trommemaskiner og synthesizere. Joni mente hun ble mer tidsriktig og eksperimentell, og at trommemaskinene brakte noe nytt og bedre inn i melodiene.

Da albumet ”Taming The Tiger” kom i 1998 var det mange som pustet lettet ut. Etter fire års arbeid og store omveltninger i privatlivet greide hun endelig å få albumet ferdig. Kritikkene var gode, om en kanskje litt lunkne.

”Both Sides”

Hennes siste album ”Both Sides Now” (2000) har generelt blitt godt mottatt. Enkelte går så langt at de kaller det en musikalske triumf. De liker de overdådige orkesterarrangementene. Andre igjen spør seg; hva var nå meningen med dette da , Joni...

En ting er imidlertid sikkert. Selv om stemmen har rustet, med god hjelp fra de minst 40 sigarettene hun røyker om dagen, og helsen generelt er dårlig, lager hun fremdeles fantastisk musikk, og maler bilder som er bedre enn noen gang.


Av Mie Sundberg
Journalist NRK-Kultur
Bladet NRK Musikken, mai 1999

Discografi

Joni Mitchell (song to a seagull) (1968)
Clouds (1969)
Ladies of The Canyon (1970)
Blue (1971)
For the Roses (1972)
Court and Spark (1974)
Miles of Aisles (live) (1974)
Hissing of summer Lawns (1975)
Hejira (1976)
Don Juan's Reckless Daughter (1977)
Mingus (1979)
Shadows and Light (live) (1980)
Wild Things Run Fast (1982)
Dog Eat Dog (1985)
Chalk Mark in a Rainstorm (1988)
Night Ride Home (1991)
Turbulent Indigo (1994)
Big Yellow Taxi (remix) (1996)
Hits, Misses (samle-CD-er) (1996)
Taming The Tiger (1998)
Both Sides Now (2000)