Van Morrison

George Ivan Morrison ble født i Belfast 31. august 1945, og med en mor som sang og far som var lidenskapelig blues/jazz-platesamler ble George Ivan allerede i ung alder påvirket i en musikalsk retning.

Foreldrene var likevel bare måtelig fornøyde, da Van forlot skolen som 15-åring for å turnere Europa som saksofonist i rhythm&blues-bandet The Monarchs. Vel hjemme i Nord-Irland igjen, startet Van i 1963 sitt eget band Them. Bandets rufsete, ildfulle soul/r&b-stil og Vans meget markante stemmeprakt vakte raskt oppsikt i hjembyen, og da de september 1964 singeldebuterte med ”Don’t Start Crying Now” var de allerede lokale helter.
Med neste singel, ”Baby Please Don’t Go” vinteren 1965, spredte suksessen seg fra Belfast til England, og Van Morrison fikk sin første internasjonale Top10-hit. Fra samme periode er også Vans låt ”Gloria”, som ikke ble en hit den gang, men som i ettertid er blitt en av rockens store og udødelige klassikere.

Suksess med bismak

Men for 19-årige Van Morrison fikk suksessens sødme tidlig en besk bismak.
Them var preget av indre uro, og situasjonen ble ikke bedre da plateselskapet under innspillingen av debutalbumet ”The Angry Young Them” på mange av kuttene erstattet bandmedlemmene med studiomusikere.
At ”Here Comes The Night” ble nok en stor hit og kommende klassiker hjalp heller ikke særlig på samholdet, og i en periode eksisterte det flere Them som konkurrerte med hverandre.
Etter oppfølgeren ”Them Again” i 1966 var Van så frustrert at han forlot både bandet og musikkbransjen og returnerte til hjembyen Belfast.

Lurt igjen

Them-produsent Bert Burns klarte imidlertid å lokke Van over til USA og New York, for å spille inn en soloplate for Burns nystartede plateselskap. Denne seansen førte til nok en stor hit og udødelig rockklassiker, ”Brown Eyed Girl” i 1967.
Men igjen følte Van seg lurt, da Burns for å skumme fløten kort tid etterpå og mot Vans vilje ga ut det uferdige og halvdårlige albumet ”Blowin’ Your Mind”. Frustrert brøt Morrison kontakten og kontrakten med Burns og vendte atter igjen hjem til Belfast.

Udødelig klassiker

Med ny kontrakt på nytt selskap (Warner Bros) gikk Van Morrison i 1968 i studio for å spille inn ”Astral Weeks”. Og selv om studioseansen visstnok bare varte i seks dager, er resultatet blitt en udødelige klassiker og Vans kanskje aller beste og viktigste bidrag til rockhistorien. Med sin akustisk-dominerte poetiske mystisisme og musikalske grensetøyning av amerikansk soul og jazz samt irsk folk skapte Van Morrison et besettende og dyptloddende personlig uttrykk som fikk kritikerne til å gå amok, men som i kommersielt henseende ble for komplekst for de store massene.
Van fortsatte den musikalsk grensesprengende utforskingen på oppfølgeren ”Moondance” (1970), som i likhet med ”Astral Weeks” ble møtt med unisone hallelujarop fra anmelderne. Igjen var platekjøperne noe mer reserverte, selv om Top40-hitene ”Caravan” og ”Into The Mystic” økte interessen for Van og ”Moondance”.

Produktiv periode

Disse platene innledet en meget produktiv fase i Vans liv, og album som ”Van Morrison, His Band and the Street Choir” (1970), ”Tupelo Honey” (1971) og ”St. Dominic’s Preview” (1972) samt store singelhits som ”Domino” og ”Wild Night”, sørget for at han ble en av sin samtids store stjerner.
Men selv om populariteten økte, og selv om Van Morrison (til tross for sin reserverte og introverte holdning) ble bejublet som en stor konsertartist, mistrivdes han åpenbart med stjernetilværelsen.
Etter hvert utviklet han visstnok også angst mot å stå på scenen, noe som i 1973 førte til oppbrudd fra USA, skilsmisse med kona Janet og en ny ”slikke sårene”-runde langt unna rampelyset hjemme i Belfast.

Keltisk soul

Som et ledd i sin personlige terapi ble albumet ”Veedon Fleece” til i 1974.
I større grad enn før lot han her sin irske bakgrunn tre tydeligere fram, i en rendyrking av sitt ”keltiske soul”-konsept. Også ”Veedon Fleece ble hyllet som en stildannende klassiker, men uten at Van the Man av den grunn ble lokket til å komme ut av sitt skall.

Tilbake igjen

Neste livstegn fra Van Morrison kom først tre år seinere, med albumet ”A Period of Transition”, som slik tittelen antyder mest var å regne som en overgangsfase.
Men året etter (1978) er Van Morrison tilbake for fullt, med albumet ”Wavelength” og sin første turne på fem år.
Selv om både dette albumet og oppfølgeren ”Into The Music” (1979) viste at Van fortsatt glødet kreativt, avslørte konsertene også at han fremdeles slet med tilværelsen i rampelyset.
På sitt beste var han fortsatt en fantastisk konsertartist, men på sitt verste forlot han like gjerne scenen i frustrasjon midtveis i konserten – og ikke helt uten grunn fikk han ry på seg som en like egenrådig som ustabil liveartist.

Meditativ periode

Utover 1980-tallet fulgte en rekke mer eller mindre vellykkede plater med fokus på åndelig styrke og renhet. Framført i en nokså meditativ og poetisk tone, med ”Inarticulate Speech Of The Heart” (1983) som den kanskje beste.
Mot slutten av tiåret virket det imidlertid som han endelig hadde gjenfunnet styrken å konfrontere omverdenen med, og resultatet ble de to langt mer utadvendte albumene ”Irish Heartbeat” (1987) og ”Avalon Sunset” (1989).
På førstnevnte samarbeidet han meget vellykket med sine irske venner i Chieftains, mens sistnevnte var merkbart mye lettere tilgjengelig enn det meste Van The Man hadde gjort på et par tiår.
Noe som også resulterte i hans første britiske Top20-hit siden 1960-årene med ”Whenever God Shines His Light” (i duett med Cliff Richard), samtidig som den varme balladen ”Have I Told You Lately That I Love You” raskt ble en standardlåt og klassiker.

Motvillig storselger!

Den fornyede kommersielle interessen for Van The Man førte også til utgivelsen av samlealbumet ”The Best Of Van Morrison” i 1990. Den fungerte ikke bare som en introduksjon av Van Morrison til en helt ny generasjon, den ble også Van Morrisons første virkelig store multinasjonale hit og multimillionselgende album.
Van The Mans innbarkede skepsis til musikkbransjen og personlige ubehag i rampelyset var imidlertid ikke borte, og da hjembyen ville hylle byens store sønn med en statue, la han ikke skjul på sin manglende begeistring for tiltaket.
Slik han i første halvpart av 90-tallet også ga beskjed til sitt plateselskap om å bremse markedsføringen av hans plater, for å unngå at han ble ”for stor stjerne”.

Fortsatt aktiv

På platefronten fortsatte Van under mesteparten av 1990-tallet imidlertid i den litt mer utadvendte gaten, hvor han i litt større grad enn før nøyde seg med å hylle og pleie gamle blues, r&b og jazzrøtter, heller enn å utforske et nytt personlig terreng. Hans i skrivende stund siste studioalbum er ”Back On Top”, som kom i 1999.

Legendestatus

Som person har Van Morrison alltid vært kjent for å være vanskelig å ha med å gjøre, selv om mange musikere også har gitt uttrykk for at han som kollega kan være meget sjenerøs – så lenge det skjer på musikkens premisser.
Hans vanskelige lynne og egenrådige oppførsel har likevel ikke klart å redusere George Ivan Morrisons status som en av vår samtids aller mest markante og viktigste musikalske personligheter. Som mannen vi kjenner som ”Van the Man”.