The Rolling Stones

Av Bård Ose. Foto: Promo.

Bilder: Stones lanserte sin nye turné!

Diskografi: The Rolling Stones

Keith Richards

Alt om Rolling Stones!

The Rolling Stones har alle elementene. De har vokalisten som sjokkerer og ergrer like mye som han imponerer. De har gitaristene som er like kjent for sine lovbrudd som for sine akkorder. De har rytmeseksjonen som er nesten usynlig, men samtidig uunnværlig. Og, viktigst av alt, de har den udødelige musikken fordelt på et hundretalls plateutgivelser.

Rolling Stones har oppnådd mytisk status, men dessverre ikke bare på grunn av sin musikk. Skandaløse historier med kvinner, stoffmisbruk, alkohol og død har vært med på å prege historien om verdens beste rock n’roll band. Det er en historie som kan virke mer grusom og nådeløs enn bejublet –

Charlie Watts.

mye takket være en selvpålagt dekadent og likegyldig livsstil som kullseilte i Toronto i februar 1977.

Møte på stasjonen

Mick Jagger (født 1943) var en ung økonomistudent på vei til skolen da han en morgen i oktober 1960 traff Keith Richards (født 1943) på jernbanestasjonen i Dartford utenfor London. Under armen hadde han to plater: ”The Best of Muddy Waters” og ”Chuck Berry Rockin’ at the Hops”. Det var det som gjorde at Richards ble interessert og begynte å prate med Jagger. Snart begynte de to guttene å øve sammen i bandet Little Boy Blue & The Blue Boys.

Omtrent samtidig forlot Brian Jones (født 1942) sin hjemby Cheltenham for å slå seg ned i London. Han oppsøkte bluesfaderen Alexis Korner, og fikk av og til delta når Korners band Blues Incorporated opptrådte på Marquee Club. 7. april 1962 var Jagger og Richards til stede da Jones entret

Ron Wood.

scenen for å spille slidegitar. De to guttene ble mektig imponert.

Kontrakt med Decca

Jones hadde allerede begynt å planlegge sitt eget band. Den første som meldte seg var pianisten Ian Stewart (født 1938). Snart ble Jagger og Richards invitert med i Brians band, og 12. juli 1962 debuterte The Rollin’ Stones (uten g) på Marquee Club i London. I desember sluttet gruppens første bassist Dick Taylor for å starte The Pretty Things. Hans plass ble overtatt av Bill Wyman (født 1936). I januar 1963 ble bandet fulltallig med trommeslager Charlie Watts (født 1941).

I løpet av to hektiske uker i månedsskiftet april/mai 1963 fikk Stones både manager – Andrew Loog Oldham (født 1944) – og platekontrakt – med Decca, som et år i forveien hadde takket nei til The Beatles. Deccas talentspeider Dick Rowe ville ikke gjøre samme tabben to ganger, og slo derfor til da han ble tipset om Rolling Stones av George Harrison.

Prisen som gruppen betalte var at Ian Stewart måtte forlate den faste besetningen på grunn av sitt streite utseende. Han ble deres usynlige sjette medlem (noe han var til sin død i desember 1985) og turnémanager.

Egne låter

Debutplaten ”Come On” i juni 1963 var ikke beskrivende for gruppens harde stil. Det var imidlertid oppfølgeren, ”I Wanna Be Your Man”, komponert av radarparet Lennon & McCartney, og debut-lp’en som kom i april 1964. Oldham var imidlertid bekymret over at gruppen bare tolket gamle blues- og soul-låter, og han var ikke så lite misunnelig på Brian Epstein som hadde styringen på et band med to av pophistoriens mest produktive komponister. Han senset et potensiale hos Jagger og Richards, og beordret dem til å komponere selv. Til å begynne med klarte de bare å skrive klisjéfylte ballader, men etter hvert løsnet det skikkelig for paret.

Med ”The Last Time” (februar 1965) viste Rolling Stones at de klarte å konkurrere med de beste også når det gjaldt egne låter. Dette faktum ble slått ettertrykkelig fast da oppfølgeren ”Satisfaction” ble lansert noen måneder senere.

”Satisfaction” er en av rockens viktigste låter. Keith Richards’ kjente gitar-riff – som han visstnok hørte i en drøm – dannet skole for etterfølgende gitarister, og Jaggers poengterte tekst var et oppslagsverk i hvordan det var å være frustrert tenåring på 60-tallet.

Arrestasjoner og død

Flere klassiske singler fulgte – ”Get Off Of My Cloud” (1965), ”19th Nervous Breakdown” (1966), ”Paint It Black” (1966) og ”Let’s Spend The Night Together”/”Ruby Tuesday” (1967) blant dem – i tillegg til albumet ”Aftermath” (1966) som plasserte Rolling Stones i rockens elite også som lp-artister. En stund så det ut til at Rolling Stones var ufeilbare. Så kom syndefallet.

Det første skuddet for baugen ble avfyrt 12. februar 1967. Jagger, Richards og noen venner – deriblant Jaggers venninne Marianne Faithfull – ble arrestert i hjemmet til Richards, siktet for besittelse av narkotika. De slapp med to dagers fengsel og en klekkelig bot.

Det samme skjedde to ganger med Brian Jones, som til slutt ble så nedkjørt psykisk at han mistet kontrollen over sitt eget liv. Jones ble en belastning for Rolling Stones, og i juni 1969 ble han bedt om å forlate gruppen han hadde grunnlagt. Knapt fire uker senere – natt til 3. juli – ble han funnet død i sitt eget svømmebasseng. Det er senere kommet frem at han etter all sannsynlighet ble holdt under vann av en håndverker som hadde fått sparken av Jones.

Kreativ topp

Brian Jones’ etterfølger ble Mick Taylor (født 1948) – en uskyldig ung mann som etter fem år valgte å slutte i Stones for å redde sitt eget liv. Da han leverte sin oppsigelse i desember 1974 var han overbevist om at Keith Richards’ langvarige heroinmisbruk var i ferd med å ødelegge bandet. Dette misbruket var ironisk nok på sitt verste i en periode som i ettertid regnes for å være den kreative toppen i Rolling Stones’ karriere.

I årene 1968-72 levde Rolling Stones opp til merkelappen ”verdens største rockeband” med singler som ”Jumpin’ Jack Flash” (1968), ”Honky Tonk Women” (1969) og ”Brown Sugar” (1971) og albumene ”Beggars Banquet” (1968), ”Let It Bleed” (1969), ”Sticky Fingers” (1971) og ”Exile On Main Street” (1972) – klassikere alle som en. Men om det musikalske var på stell, var det sørgelige tilstander innad i bandet. Mick Taylor trodde han forlot et synkende skip, og frem til februar 1977 virket det som om han hadde rett.

Nykommer Ron Wood (født 1947) hadde bare så vidt rukket å gi bandet ny giv da Richards ble arrestert i Toronto med nok heroin i bagasjen til å bli sendt bak murene på livstid. En reddende engel kom ham til unnsetning; en blind jente (eller en smart politiker, alt ettersom hvilken versjon man vil tro på) appelerte til domstolen, og Richards ble dømt til å gjennomgå en avvenningskur og holde en konsert til inntekt for blinde barn i Canada.

Problemer på 80-tallet

Rolling Stones kom sterkt tilbake med verdensturneen i 1981-82 og ”Start Me Up”, men så begynte nye problemer å tårne seg opp igjen. Utad fikk publikum bare høre om feidene mellom Jagger og Richards som, på sitt mest intense i årene 1986-88, praktisk talt gjorde slutt på bandet. Innad var det imidlertid langt mer alvorlige problemer som satte en midlertidig stopper for bandet: Både Wood og Watts var narkomane.

Jagger og Richards kom omsider til fornuft. De røkte fredspipe i januar 1989, samtidig som Wood og Watts fikk orden på livene sine. Resultatet var et sterkt album, ”Steel Wheels”, etterfulgt av den musikalsk sett mest perfekte turneen i Stones’ historie frem til da. Et verdig punktum for en eventyrlig karriere, mente Bill Wyman, og sa takk for seg i 1992.

Nekter å gi seg

Resten av Rolling Stones nektet imidlertid å gi seg. Nye millionkontrakter ble undertegnet, og sommeren 1994 rullet bandet ut på nok en verdensomfattende turné, nå med Darryl Jones som erstatning for Wyman (med ikke som fullverdig medlem).

Gruppens nye plater får svært blandet mottakelse blant kritikerne, men akkurat det er av sekundær betydning. Det som virkelig betyr noe, er at Rolling Stones – nå med en snittalder på 60 år – er villige til å holde ekte rock’n’roll i live. Hvor lenge, er det bandet selv som bestemmer.

Rolling Stones har overlevd åtte amerikanske presidenter og utallige musikalske trender – deriblant psykedelia, prog-rock, punk, disco og grunge. De har et publikum som strekker seg over tre generasjoner (noen vil si fire), og de er det bandet som flest rockemusikere ynder å bruke som referansepunkt.

Selv motstanderne av Rolling Stones må innrømme at det ikke finnes maken til band i rockens historie.

"Beggars Banquet".

ANBEFALTE PLATER:

Det er enkelt å velge seg plater med Rolling Stones. Du bør begynne med gullperioden fra ”Beggars Banquet” (1968) til ”Exile On Main Street” (1972), fortsette med ”Aftermath” (1966) og en samle-cd med singlene fra 60-tallet, og deretter vurdere hvor langt du vil gå. Blir du skikkelig hektet, er det fare for at du ender opp med Stones komplett. Synes du det er nok med ti titler, sitter du igjen med noe av det absolutt beste rocken har å by på.

Blant gruppens offisielle konsertplater er det to som skiller seg ut: ”Get Yer Ya-Ya’s Out” fra USA-turneen i 1969, da gruppen virkelig var ”the greatest rock’n’roll band in the world”, og ”Stripped” fra 1994-95, der vi får høre gamle favoritter i nye, nedstrippete versjoner. Det beste konsertopptaket som er gjort med Rolling Stones er fra Brüssel 1973, men det finnes dessverre bare på bootleg (ulovlig utgitt plate).

Stones er godt representert når det gjelder samleplater. Fra Decca-perioden (1963-70) finnes det mer enn 20 forskjellige, men de beste er ”Big Hits” 1 og 2, ”Hot Rocks” (dobbel) og boksen ”The Singles Collection” (3 cd’er). Velg en av disse, men vær klar over at sistnevnte har en del uinteressante kutt på kjøpet. Fra perioden etter 1970 er det bare én samle-cd som er tilgjengelig: ”Jump Back”. Den er til gjengjeld meget god.