skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

The Band

The Hawks - slik så de ut i 1958.
The Hawks - slik så de ut i 1958.
The Band definerte tradisjon. Midt i den hissigste hippietiden kom de med et image og en musikkform som hyllet livets enkle verdier. Bandet ble symbolsk med begrepet ”Americana.” The Band - Diskografi

Publisert 08.04.2002 10:20. Oppdatert 08.04.2002 10:29.
SE OGSÅ:
ALT OM:
De fem skjeggete karene så ikke akkurat ut som rockemusikere. Mens kutymen var å kle seg i fargesprakende kostymer med dingeldangel og hår ned til brystvortene, dukket disse mennene opp i svarte dresser og hatter. Og kort hår. De så ut som predikanter eller etterlevninger fra gullgravertiden.

”Americana”

Det mest overraskende var imidlertid musikken og det lyriske budskapet. The Band talte ikke samfunnet midt imot, og de forherliget ikke narkotiske stoffer. I stedet førte de videre den amerikanske fortellertradisjonen, der hyllesten til hardt arbeidende forfedre ble satt i fokus ved siden av sagn og religiøs symbolikk. Hvis det var noen som virkelig forsto begrepet ”Americana,” så var det The Band.

Musikalsk sto de i en klasse for seg. Tre av dem hadde suverene sangstemmer, og til sammen kunne medlemmene traktere nærmere 20 forskjellige instrumenter. De spilte alt fra ren rock n’roll til ragtime, fra country til kabaret, fra blues til salmer med hornmusikk. Men uansett hvilken stil The Band beveget seg i, så lød det nakent og ærlig. Man fikk en følelse av at ledningene ikke gikk via forsterkerne, men var stukket rett ned i jorden.

The Band på vei til scenen på Woodstock-festivalen.

Fire fra Canada

Det er ironisk at det er nettopp The Band som symboliserer amerikansk musikk og historie så sterkt. Fire av de fem medlemmene var nemlig fra Canada.

Det begynte med rockeren Ronnie Hawkins som i 1958 var på jakt etter en ny trommeslager til sitt band The Hawks. Han slapp å reise utenfor hjemstaten Arkansas for å finne 17 år gamle Levon Helm (født 1942). Levon hadde opprinnelig begynt å spille gitar som åtteåring, men hadde skiftet til trommer da han så det reisende kabaretensemblet Walcott’s Rabbits Foot Minstrels (senere udødeliggjort i sangen ”W.S. Walcott’s Medicine Show”).

Ren rock n’roll var på retur i Amerika i 1958, og Hawkins ble tipset om å dra til Canada hvis han ville ha masse spillejobber. Ganske riktig; nord for den amerikanske grensen ble han stjerne på kort tid, og frem til 1963 ga han ut ni singler og to lp-plater på selskapet Roulette Records. Innen den tid hadde alle medlemmene unntatt Levon reist hjem igjen til Arkansas. En etter en var de blitt erstattet av kanadiere.

Tok musikktimer

Gitarist Jaime ”Robbie” Robertson (født 1943) var den første. Han var halvt Mohawk-indianer, og hadde bare så vidt fylt 16 da Hawkins inviterte ham med i The Hawks i 1960.

Våren 1961 dukket Rick Danko (født 1943) opp – en hyperaktiv bassist som hadde spilt til dans fra han var 12. Deretter kom Richard Manuel (født 1943) – en pianist med sjelfull stemme og et alkoholproblem han hadde slitt med fra han var 14.

Mannen som gjorde The Hawks komplett var Garth Hudson (født 1937). Han var eldre og langt mer erfaren enn de andre, og det tok tid å overtale ham til å slå følge. Til slutt ga han etter, på den betingelsen at de andre måtte betale ham for å ta musikktimer. Senere kom det for en dag at Garth gjorde dette for å berolige foreldrene sine – han måtte ha en unnskyldning for å få lov til å spille i et rockeband!

Robbie Robertson og Bob Dylan sammen på scenen i 1972.

Bob Dylan

Frem til august 1965 turnerte The Hawks knallhardt over hele Canada og USA. Først med Ronnie Hawkins som frontfigur frem til våren 1964, deretter på egenhånd enten som Levon & The Hawks eller Canadian Squires. De laget to singler uten Hawkins, og hadde i en periode to ekstra medlemmer; saksofonist Jerry Penfound og vokalist Bruce Bruno.

I september 1965 ble The Hawks hyret som backingbandet til Bob Dylan. De deltok på det som i ettertid regnes for å være Bob Dylans viktigste periode, med albumet ”Blonde On Blonde” (1966) og verdensturneen hvor publikum pep om kapp. Levon orket ikke pipekonsertene, og ikke likte han musikken noe særlig heller. Han hoppet av i november 1965, ble i stedet bussjåfør i New Orleans og dro senere ut på oljerigg i Mexico-golfen. Micky Jones tok hans plass i syv måneder.

Big Pink

Dylans hektiske liv fikk en brå slutt sommeren 1966 da han ble livstruende skadet i en motorsykkelulykke. I stedet for å vende ham ryggen, flyttet hele The Hawks inn i Dylans nabolag i et rosa hus som Danko hadde funnet. Huset fikk navnet Big Pink, kjelleren ble innredet som øvingslokale, og Levon ble lokket tilbake.

I denne kjelleren møttes Dylan og The Hawks nesten hver dag gjennom hele 1967 for å øve, lage låter og gjøre amatøropptak på en to-spors båndopptaker. De visste det ikke da, men de la grunnlaget for en kjærkommen helomvending i rocken.

The Band spilte i København i 1971.
Åtte år senere kom 24 av opptakene som Bob Dylan og The Hawks spilte inn i Big Pink-huset ut på et dobbeltalbum kalt ”The Basement Tapes.” Det ble av verdens ledende musikkjournalister utnevnt til årets beste nye album i 1975 – prov på at det disse karene gjorde i 1967 virkelig var historisk.

Telepatisk samspill

En voldsom musikalsk forandring fant sted i Big Pink-huset. Robbie gikk fra å være gitarhelt til å bli en komponist som satte melodien i fokus. På sitt beste klarte han å forene det enkle og jordnære med det episke. Han spilte sjelden soloer – i stedet ville han at hvert instrument skulle utfylle hverandre og gi rom for det vokale. Regelen syntes å være at det som ikke ble spilt var like viktig som det som ble spilt.

Overlatt til seg selv i et lite hus i Woodstock opparbeidet The Hawks seg et samspill som fungerte på et telepatisk nivå der musikerne ga ryggdekning for hverandre. Arrangementene ble delikate, lydnivået var lavt og perfekt balansert, og over det hele skapte de tre vokalistene følelsesladete vokalharmonier.

Nytt bandnavn

Bandet ønsket å finne seg et annet navn enn The Hawks, og de vurderte en stund å kalle seg The Honkies. ”People backed off on that one,” sa Richard Manuel senere. Da de skrev kontrakt med Capitol Records på tampen av 1967, gjorde de det under navnet The Crackers.

Alle tilhengerne av Dylan hadde imidlertid i lengre tid omtalt de fem musikerne som simpelthen The Band, og til slutt ble det nesten påkrevd at de adopterte det enkle navnet. Det utstrålte dessuten en anonymitet, noe som passet de fem sjenerte musikerne utmerket.

Anonymitet eller ikke – The Band ble i løpet av 1968-69 hyllet til det hinsidige av kritikere, musikere og publikum. Ganske fortjent også; det er få plater som positivt sett har betydd så mye for rockens historie som ”Music From Big Pink” (1968) og ”The Band” (1969).

The Band på scenen i 1973.

Frustrert band

Ting begynte å gå galt i 1971. Albumet ”Cahoots” avslørte et frustrert band med Robertson som desillusjonert komponist. En fire år lang tørketid fulgte. The Band lå imidlertid ikke på latsiden i disse årene.

Først ga de ut en dobbel konsertplate, deretter laget de en hyllest-lp til 50-tallets rhythm & blues, og i vinterhalvåret 1973-74 deltok de på Bob Dylans triumferende comeback-turné som resulterte i konsertalbumet ”Before The Flood.” Legg til utgivelsen av ”The Basement Tapes,” og Band-fansen hadde hele fire nye album å kose seg med på like mange år.

”The Last Waltz”

Våren 1975 installerte The Band seg i sitt nye studio Shangri-La i Los Angeles, og resultatet ble albumet ”Northern Lights – Southern Cross” – deres sterkeste utgivelse siden 1969. Dessverre ble det også begynnelsen på slutten.

Høsten 1976 annonserte Robertson at han ikke orket å turnere mer. Avskjeden ble feiret med en konsert 25. november 1976 i konsertlokalet Winterland i San Francisco – det samme stedet hvor bandet hadde holdt sin første konsert som The Band sju år i forveien.

Et dusin av rockens ledende artister deltok på avskjedskonserten, blant dem Muddy Waters, Neil Young, Eric Clapton, Paul Butterfield, Neil Diamond, Van Morrison, Joni Mitchell, Bob Dylan, Dr. John og mannen som hadde startet det hele – Ronnie Hawkins. Konserten ble historisk før den var over, og begivenheten resulterte i historiens beste konsertfilm; ”The Last Waltz.”

Nylig ble filmen relansert i USA og gjenutgitt på DVD med tidligere ubrukte sekvenser. I tillegg kom det ut en gedigen cd-boks med alle opptakene som ble gjort. Fire cd-plater måtte til for å plass til alt.

Rick Danko.

Nytt band

The Band ble egentlig aldri oppløst – de sluttet bare å samarbeide. En gjenforeningsturné med Cate Brothers i stedet for Robertson fant sted i 1983, og lenge så det ut til at den nye besetningen også ville lage plater. Håpet ble knust 6. mars 1986 da en dypt deprimert Richard Manuel tok sitt eget liv på et hotellrom.

En tredje utgave av The Band ble stablet på beina i 1991, nå med Stan Szelest på piano og Jim Weider på gitar. Kort tid etter døde Szelest under arbeidet med The Bands første album uten Robertson. Først i 1993 ble albumet ”Jericho” gjort ferdig, nå med Randy Ciarlante (trommer) og Richard Bell (piano) som nye medlemmer ved siden av Weider.

Problemet med det nye bandet var at de ikke hadde noen solid og produktiv låtskriver i besetningen. Materialet var således halvhjertet, og det beste var tolkninger av andres låter. På toppen av dette slet Levon Helm og Rick Danko med sykdom og stoffmisbruk. Levon klarte å overvinne kreftsykdommen, men Dankos helse ble bare verre og verre. Han sovnet inn på sin 57-årsdag i 2000. Med hans bortgang ble det satt et punktum for karrieren til et av rockehistoriens beste og viktigste band – The Band.

Av Bård Ose.

LENKER
The Band God fanside
Bakgrunn: The Band (08.04.2002)
Siste saker:

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no