The Beach Boys

Musikken deres – spesielt den de laget på 60-tallet – fungerer som medisin på tunge dager. De beste platene klarer å fylle sinnet med varme og glede, som om det er solen selv som stråler ut av høyttalerne.

Brian Wilson

Historien om The Beach Boys er historien om musikken som én mann – Brian Wilson – har hørt i sitt hode. For ham var sangstemmen det viktigste av alle instrumenter. Ordet nydelig strekker ikke til når man skal beskrive de intrikate vokalharmoniene som Brian Wilson og hans medhjelpere har skapt i studio.

Bak denne skinnende fasaden skjuler det seg imidlertid en selv-destruktiv tragedie med mentale sammenbrudd, alkoholmisbruk, narkotika og død. Det er et skjebnesvangert paradoks når man tenker på hvor mye Beach Boys har gledet andre med sin vidunderlige musikk i årenes løp.

Tre brødre

Det begynte med tre brødre, en fetter og en skolekamerat som likte å synge sammen: Brødrene Brian (født 1942), Dennis (født 1944) og Carl (født 1946) Wilson, deres fetter Mike Love (født 1941), og Brians skolekamerat Alan Jardine (født 1942).

Brian var fascinert av vokalgrupper som Four Freshmen, samtidig som han elsket rock’n’roll – og da spesielt Chuck Berry. Lidenskapen for Berry delte han med sin yngste bror Carl, som allerede 14 år gammel var en lokal gitarhelt i Hawthorne, California.

Dennis, som var den eneste av guttene som surfet, foreslo for Brian og Mike at de burde skrive en sang om surfing. Ekteparet Hite og Dorinda Morgan fikk høre den nye låten, og tilbød seg å gi den ut på sitt lille platemerke Candix. Guttene var over seg av begeistring, inntil de fikk høre navnet som ekteparet hadde gitt gruppen deres: Beach Boys. Selv foretrakk de The Pendletones, etter de rutete skjortene de brukte, men det navnet ble fort nedstemt.

Capitol Records

Singlen ”Surfin’” ble ingen storselger. Guttene gikk derfor til Wilson-brødrenes far for å be ham om hjelp. Den diktatoriske Murry Wilson var beryktet for sitt temperament. Hans hyppige raseriutbrudd gikk som regel ut over Brian – en gang med det fatale utfallet at Brian mistet hørselen på høyre øre.

Men Murry Wilson var også stolt og selvsikker. Han hadde litt erfaring fra platebransjen, og med forhandlingskløkt kombinert med flaks klarte han å sikre Beach Boys kontrakt med Capitol Records i 1962.

I mellomtiden hadde Jardine hoppet av til fordel for studiene. Hans plass ble tatt av Carls skolekamerat David Marks (født 1946) som deltok på platene som ble laget frem til våren 1964 – da Jardine ble lokket tilbake for å bli popstjerne i stedet for tannlege.

Murry Wilson var også behjelpelig da guttene utfordret Capitol og klarte å oppnå noe som ingen rockeband før dem hadde klart: Full kontroll i studio og på plate. I en alder av 20 år var Brian Wilson produsent for Amerikas mest populære rockeband.

Endeløs sommer

Platene som Beach Boys laget i årene 1962-65 var preget av surfing, biler, jenter og endeløs moro i sommersol. Gradvis ble sangene til Brian mer personlige og tankefulle. Selv utenforstående klarte å oppfatte at dette ikke var tilfeldige kjærlighetsstrofer, men Brian Wilsons innerste følelser.

Sakte men sikkert begynte Brian å komponere poplåter som lå langt over datidens standard. Han laget små symfonier med komplekse arrangementer og uvante akkordsammensetninger. Og over det hele; disse vidunderlige vokalharmoniene som hørtes ut som om de var hentet fra det hinsidige.

Dette var musikk som Brian Wilson hørte i sitt eget hode, og for å klare å få den ut måtte han ha full kontroll i studio. Til tross for at hørselen på det høyre øret var så godt som borte, klarte han å oppdage enhver mikroskopiske feil, selv når studioet var fullt av musikere. Det var denne evnen til å strekke seg etter – og som regel oppnå – det perfekte som til slutt skulle ta knekken på ham.

Sammenbrudd

I februar 1964 fikk Beach Boys det første av tre fatale skudd for baugen: Beatles erobret Amerika. Brian Wilson følte seg truet, ikke minst fordi hans rolle i Beach Boys var den samme (om enn noe større) som den Paul McCartney hadde i Beatles; sanger, bassist og komponist. Det at Beatles også hadde kontrakt i Amerika med det samme plateselskapet som Beach Boys, Capitol, var som å få salt strødd i såret.

Til å begynne med var det en uskyldig konkurranse, der Brian tok hver nye Beatles-plate som en inspirerende utfordring. Det gledet ham også umåtelig at Beach Boys gikk til topps i Amerika med ”I Get Around” midt i den verste Beatles-feberen. Etter hvert ble det imidlertid blodig alvor.

Det andre skuddet kom 23. desember 1964 da Brian Wilson fikk sammenbrudd på turnéflyet. Prestasjonspresset fra faren, Capitol og ikke minst seg selv ble for stort for ham. Til gruppens fortvilelse droppet han turnélivet for å konsentrere seg om arbeidet i studio. Den erfarne studiomusikeren Glen Campbell (senere stor country-stjerne) ble hentet inn som vikar noen uker, før Bruce Johnston tok fast plass i april 1965.

”Smile”

Tredje og avgjørende skudd for baugen kom i mai 1967, da Beach Boys var den eneste utfordreren til Beatles i kampen om å lage Tidenes Rock-Album.

Beach Boys hadde gitt verden ”Pet Sounds” – Brian Wilsons hjerte og sjel – i mai 1966. Et album med nydelig, men totalt udefinerbar musikk, så forut for sin tid at publikum i all sin uvitenhet vendte det ryggen i flere år. Albumet inspirerte Paul McCartney til å starte arbeidet med ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band,” og dermed var konkurransen for alvor i gang.

Beach Boys fulgte opp med ”Good Vibrations” i oktober 1966. Et mirakel av en single. Brian bedyret at enda bedre ting var i vente: ”Smile” – et album sentrert rundt latterens helbredende kraft. En sangsyklus som skulle overgå alt som tidligere var blitt prestert innenfor begrepet rock.

Frustrasjon

Januar 1967 ble satt som tidspunkt for utgivelse. Men så begynte ting å gå galt. Først ble platen utsatt, deretter kom ryktene om problemer i studio – blant annet uenigheter om tekstene som Brians nye medkomponist Van Dyke Parks leverte. Mike Love, som ikke hadde likt ”Pet Sounds” noe særlig, var den som var mest kritisk til Parks. Han ristet også på hodet av Brians mange modige og nytenkende arrangementer, så som gulrotspising som perkusjonslyder.

Den første uken i mai 1967 kom den sørgelige meldingen om at Brian Wilson hadde skrinlagt sitt forventede mesterverk. Han klarte ikke mer. Hans søken etter perfeksjonisme i konkurransen med seg selv, kombinert med et stort forbruk av LSD og marijuana, ødela for Brian Wilson. Frustrert og deprimert stengte han seg inne på soverommet – og ble der i sju år.

Nytt band i en ny tid

Omtrent over natten gikk Beach Boys fra å være Amerikas ledende rockeband til å bli nostalgiske ”has-beens”. Forandringer måtte til, og med ny manager – Jack Rieley – og de andre medlemmene som lovende komponister begynte et nytt Beach Boys å ta form. Platene kom ikke i nærheten av de salgstallene som gruppen en gang hadde hatt, men det er stor enighet blant de trofaste tilhengerne at noen av de beste platene ble laget i denne perioden – spesielt lp’ene ”Sunflower” (1970) og ”Surf’s Up” (1971).

Men nye problemer dukket stadig opp: Først røk Bruce Johnston uklar med manager Rieley, med det resultat at han forlot bandet. Dennis, som alltid hadde vært en villbass, klarte å skade hånden sin under et fylleslag da han slo den gjennom en glassdør. Gruppen reddet seg ved å hente inn to nye medlemmer: Blondie Chaplin (gitar) og Ricky Fataar (trommer). Begge var også gode vokalister, og begge kom fra bandet Flame som Carl Wilson hadde vært produsent for. Tre album senere hadde de to nykommerne fått nok av den mer eller mindre kaotiske tilstanden som Beach Boys befant seg i.

Comeback

Sommeren 1974 gjorde Beach Boys et overraskende kommersielt comeback – ironisk nok med en samling slagere fra perioden 1962-65. ”Endless Summer” skapte fornyet interesse for Amerikas favoritter, og selv Brian ble lokket tilbake til scenen etter tolv års sceneskrekk.

Brian produserte og komponerte albumet ”Love You,” og en stund så det ut til at bandet virkelig var tilbake i toppform. Men gamle problemer dukket opp, stoffmisbruket ble stadig større, og platene bar mer og mer preg av idétørke. Til slutt ringte Brian til Bruce Johnston og ba ham redde dem. Noe han gjorde i 1979. Året etter holdt Beach Boys konsert i Norge – for første og eneste gang med Brian Wilson om bord.

Dødsfall

En ny tragedie rammet gruppen da Dennis Wilson druknet 28. desember 1983. De valgte å fortsette – dels for å hedre sin avdøde bror, men også fordi de ikke hadde noe annet valg.

Til tross for et ubønnhørlig nostalgistempel fortsatte Beach Boys å gi ut hørbare plater – både med og uten Brian Wilson. De turnerte ustanselig gjennom hele 80-tallet og langt ut til slutten av 90-tallet, men i februar 1998 var en epoke ubønnhørlig over da Carl Wilson døde av lungekreft etter lang tids sykdom.

Brian hadde for lengst takket for seg og overlatt styringen til Mike Love, men uten Carl var gruppens troverdighet borte. Det som har fulgt i kjølvannet av hans bortgang, er skammelig på grensen til gravskjending: Både Mike Love og Alan Jardine turnerer nå med hver sin gruppe som kaller seg Beach Boys. Brian Wilson – bandets hjerne og kreative drivkraft – deltar ikke i noen av dem, men bak kulissene flagrer søksmålene mellom de gjenlevende medlemmene.

The Beach Boys fortjener et bedre ettermæle. Denne gruppen har tatt alle de sjanser som det er mulig å ta. Det minste vi kan gjøre er å lytte til musikken de har laget.

Av Bård Ose. Tilrettelagt av Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.