skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

Led Zeppelin

Jimmy Page og Robert Plant i 1996. Foto: Evan Agostini / Liaison.
Jimmy Page og Robert Plant i 1996. Foto: Evan Agostini / Liaison.
Led Zeppelin kan beskrives med ett ord – mektig. Sjelden har rocken fostret et band med så stor kraft, tyngde og aura av mystikk.

Publisert 17.10.2002 08:38.
SE OGSÅ:
ALT OM:

Led Zeppelin - Diskografi


Gruppen blir av mange regnet for å være konger av heavy metal. Greitt nok at bandet klarte å definere stilen, men Led Zeppelin var så mye mer enn et HM-band.
Et undervurdert faktum er at Led Zeppelin alltid satte melodien i høysetet. Lytt til enhver innspilling, og du vil legge merke til det melodiske i gruppens musikk.

Spennvidde

Den musikalske vandringen strakk seg langt forbi knallhard rock og tung blues, og over så vidt forskjellige stilarter som indiske folketoner, reggae, country og symfoniske, ambisiøse verker på keyboards.
Peter Grant. Foto: Bokomslag.
Det tredje albumet burde være bevis nok; seks av ti kutt var akustiske, inspirert av keltisk folklore. Dette ble videreført på scenen: Tyve år før ”unplugged” ble et trend-begrep, gjorde Led Zeppelin det til en regel å vie en halvtime på hver av sine opptil fire timer lange konserter til akustisk musikk.

The Yardbirds

Led Zeppelin begynner og slutter med Jimmy Page – gruppens grunnlegger, gitarist, produsent og musikalske drivkraft.

Page var opprinnelig en flittig brukt studiomusiker, da han i 1966 ble medlem av The Yardbirds. Da denne banebrytende gruppen ble oppløst i juli 1968, beholdt
John Paul Jones. Foto: Per Ole Hagen.
Page rettigheten til navnet Yardbirds. På kort tid fikk han tak i tre nye medlemmer:

John Paul Jones (hvis egentlige navn var John Baldwin) var i likhet med Page en rutinert studiomusiker, mens både Robert Plant og John Bonham var unge og ukjente.

”Light and shade”

Den nye kvartetten gjorde sin debut-turné som The New Yardbirds, men bestemte seg deretter for å ta et navn som John Entwistle (bassist i The Who) hadde foreslått – Led Zeppelin. (NB: Noen mener det var Keith Moon som fant på navnet – Entwistle hevdet alltid at det var han.)

Page hadde det klart for seg hvordan musikken skulle låte. Det skulle være en blanding av blues, hard rock og akustisk
John Bonham. Foto: Promo.
folkemusikk. Han definerte det som ”light and shade.” Senere la han til den treffende beskrivelsen ”tight but loose.”

Betalte selv

Page hadde så stor tro på det nye bandet sitt, at han satset alle pengene sine på å finansiere den første turneen og innspillingen av den første lp’en – og det før Led Zeppelin var sikret platekontrakt.

Innspillingen ble gjort unna på 30 timer i oktober 1968. I studio var Page det nærmeste man kommer en trollmann med lyd. Han torte å gjøre ting som ingen hadde gjort tidligere – deriblant baklengs ekko og opptak av trommer uten demping i store betongrom.

Jimmy Page. Foto: Promo.
Resultatet var produksjoner som høres like friske og moderne ut i dag som da de ble laget for en mannsalder siden.

En all-rounder

Som gitarist hadde (og har) Jimmy Page en oppfinnsomhet som overgikk de fleste andre i rocken.

I motsetning til andre gitarhelter fra 60-tallet var ikke Page fostret på blues. Han var helt fra starten av en all-rounder, noe som sammen med mangeårig erfaring fra studiolivet gjorde at hans spillestil hadde et rikholdig spekter.

I tillegg hadde Page respekt for stillheten. Han likte luft i lydbildet.

Robert Plant. Foto: Per Ole Hagen.

Kraftig stemme

Robert Plant hadde en usedvanlig kraftig stemme. I likhet med trommeslageren måtte han settes i en egen bås for at han ikke skulle høres i de andre instrumentenes mikrofoner i studiorommet.

John Bonham var et kapittel for seg. Han slo deler av trommesoliene sine med bare nevene, og gjorde ting med én basstrommepedal som andre ikke klarte å gjøre med to.

Jones var arrangøren og bassisten som klarte å følge Page selv når gitaristen var på sitt mest virtuose. Hans viktigste oppgave var imidlertid å være det usynlige bindeleddet som hindret de tre andre eksplosive delene å ramle fra hverandre.

Peter Grant

Det var en femte person som var like viktig for Led Zeppelin som de fire medlemmene – manager Peter Grant.

Grant var en overvektig eks-bokser som visste at veien til suksess lå i knallhard turnéring i USA. Han visste også at gruppen ville beholde og styrke sin popularitet hvis medlemmene ble skjermet fra media. Med andre ord: Led Zeppelin ga ikke intervjuer. I hvert fall ikke uten videre.

70-tallets største

Grant satset vågalt, men riktig: Led Zeppelin erobret USA i løpet av 1969, resten av verden året etter, og var gjennom hele 70-tallet rockens desidert største gruppe når det gjaldt platesalg og publikumstall.

Dette til tross for at de ikke viste seg på tv, aldri laget en eneste reklamevideo og aldri ga ut singler selv (de få som kom ut var det gruppens amerikanske plateselskap som formelig tvang ut på markedet – mot gruppens vilje).

Mytisk aura

Parallelt med populariteten økte bandets mytiske aura. Robert Plant følte at konsertene var begivenheter. Han døpte om konsertsalene til ”Houses of the Holy” og publikumshavet til ”The Ocean,” og dedikerte sanger til dem: ”Let me take you to the movies, let me take you to the show, let me be yours ever truly, let me make your garden grow.”

Men myten tok etter hvert en negativ vending. Snart ble det kjent at Jimmy Page var interessert i okkultisme, og dermed skjøt historiene fart. Led Zeppelin ble beskyldt for å stå i pakt med djevelen selv.

Ulykke og død

Ryktene ble forsterket da Plant og hans kone Maureen ble utsatt for en stygg bilulykke i 1975, og de ble bare verre to år senere da parets fem år gamle sønn Karac døde av en mystisk magesykdom.

Bandet tok forståelig nok en pause. Page benyttet anledningen til å avsanne rykteflommen. Han innrømmet at han var lidenskapelig interessert i det okkulte, men mer som et fenomen enn som en livsstil han ville etterprøve.

Fire runer

Interessen ble gjenspeilet i gruppens plateomslag – som da fire runer ble valgt til tittel på den fjerde lp’en – men nesten aldri i musikken.

Det lengste Page gikk var da han dro frem fiolinbuen på ”Dazed & Confused” for å trollbinde publikum. Men da var det inspirasjonen fra den italienske fiolinisten Nicolo Paganini som ble blottlagt – ikke Pages fascinasjon for magikeren Aleister Crowley.

Oppløst 1980

En triumferende opptreden på Knebworth-festivalen utenfor London i august 1979 var ment å signalisere gruppens comeback. I stedet ble det begynnelsen på slutten.

25. september 1980 ble John Bonham funnet død i sin seng etter en hard natt med alkohol, og bandet ble umiddelbart oppløst. I likhet med de tre andre medlemmene var Bonham uerstattelig.

De gjenlevende tre gjorde sporadiske opptredener på Live Aid (1985) og Atlantic Records’ 40-tallsfeiring (1988), og de to frontfigurene Page & Plant gjennomførte noen vellykkede turneer sammen midt på 90-tallet.

Kritikernes helomvending

Led Zeppelin var aldri kritikernes yndlinger så lenge bandet eksisterte. Først ti år etter at gruppen ble oppløst, gjorde kritikere verden over helomvending. De samme musikkjournalistene som på 70-tallet radbrekket Led Zeppelin, fant nå opp nye superlativer for å beskrive gruppens genialitet.

De var sogar fulle av tilgivelse for den ene, store synden som Led Zeppelin gang på gang gjorde: Å stjele fra gamle blues-sangere uten å kreditere komponistene. Her bør det nevnes at det i blues- og jazz-sammenhenger blir godtatt at andre artister låner melodier av hverandre, og setter sine egne tekster til dem.

Jake Holmes

Fullt så langt som det Led Zeppelin gikk i sitt groveste tilfelle, har imidlertid aldri vært godtatt: Jimmy Page stjal både tekst, melodi og tittel på ”Dazed & Confused” fra en artist ved navn Jake Holmes.

Heldigvis for Led Zeppelin gikk aldri Jake Holmes til rettssak, selv om han hadde et fellende bevis; sin egen plateinnspilling fra 1967 – året før Led Zeppelin gjorde sin versjon.

Skjebnen sendte i stedet Jake Holmes i den musikalske glemmeboken, mens Led Zeppelin for all ettertid vil bli stående med gullskrift i rockens historiebøker.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.

Bakgrunn: Led Zeppelin  (17.10.2002)
Siste saker:
Flere saker: ALT OM LED ZEPPELIN

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no