Fra han var liten gutt har han lært seg å spille på ethvert instrument som han har fått i hende. Denne egenskapen gjør at han er en av de få som klarer å lage fullverdige plater selv når han er den eneste deltakeren.
Stevie Wonder er også et symbol på frihet. En åndelig talsmann for svarte mennesker over hele verden. Takket være hans engasjement er bursdagen til Martin Luther King jr – 15. januar – blitt offisiell fridag i USA.
 |
| Platene Stevie Wonder har laget etter 1980 imponerer ikke i samme grad som hans produksjon på 70-tallet gjorde. Foto: In Focus / Getty Images. |
Født for tidlig
Stevie Wonder ble født 13. mai 1950, en måned for tidlig. Da legene hentet ham ut av kuvøsen oppdaget de at gutten var blind. Sykehuset ble mistenkt for å ha gjort en tabbe ved å gi barnet for mye oksygen, men dette ble aldri bevist.
Stevie var den tredje av i alt seks barn som Lula Mae Hardaway fødte, men den eneste som ikke hadde hennes ektemann Paul Hardaway som far. Han fikk derfor navnet Stevland Morris, selv om hans biologiske far hadde etternavnet Judkins.
Musikalsk
Oppveksten i Saginaw og Detroit var tung. Moren oppsøkte alle mulige leger, kvakksalvere og heksedoktorer for at Stevie skulle få synet tilbake, uten at det hjalp. Fortvilelsen gikk over til lykke da hun oppdaget at gutten var
 |
| Stevie Wonder ble tidlig på 90-tallet den første artist i verden som bandt seg til et plateselskap for livstid. Foto: Vince Bucci / Getty Images. |
velsignet med et uvanlig stort musikalsk talent.
Moren hadde ikke råd til å kjøpe noe instrument til Stevie, så han slo i stedet på alle panner og fat han fant i kjøkkenet. Til slutt kjøpte foreldrene et leketrommesett i julegave. Stevie slo det i stykker, og fikk et nytt til neste jul. Også dette ble spilt sønder og sammen.
I syvårsalderen fikk Stevie et munnspill av en frisør i nabolaget. En annen nabo hadde et piano som Stevie begynte å klunke regelmessig på, og fra han var ni begynte han å ta musikken mer alvorlig.
Oppdaget som 11-åring
Stevie var en 11 år gammel gatemusikant sammen med vennen John Glover da han ble oppdaget av Ronnie White, et av
 |
| Siden 1980 har Stevie Wonder med vilje gitt ut færre plater. Tidlig på 80-tallet opplevde han for første gang prestasjonsangst. Foto: Lawrence Lucier / Getty Images. |
medlemmene i vokalgruppen The Miracles. White ble så imponert over gutten at han kontaktet Berry Gordy jr, sjefen for plateselskapet Motown, som også lot seg begeistre.
Etter at de rettslige formaliteter med Stevies foreldre var ordnet, ble en femårskontrakt undertegnet. Den sa blant annet at Stevie skulle gå på fast lønn, og at alle royalties (inntekter fra platesalg og komponering) skulle utbetales på hans 21-årsdag i 1971.
Den nye maskoten
Little Stevie ble den nye maskoten i Motown-studioet Hitsville i Detroit. Hver dag etter skoletid gikk gutten innom studioet for å spille på et av de mange instrumentene som sto der. Snart mestret han alle – unntatt gitar (et av de få instrumenter han aldri har spilt på plate).
Den første platen – ”I Call it Pretty Music” – ble gitt ut i juni 1962. På etiketten sto Little Stevie Wonder oppført. Berry Gordy jr likte ikke navnet Steve Morris, så han tok seg friheten å forandre det. Dessuten; den 12 år gamle gutten var jo et vidunder.
På tross av Stevies store talent – eller kanskje på grunn av det – tok det lang tid før Motown visste hvordan de skulle markedsføre ham. De forsøkte det meste – standardlåter, hyllester til Ray Charles, instrumental jazz – inntil man skjønte at Stevies største potensiale lå i munnspillet.
”Fingertips”
Gordy jr bestemte seg for å gjøre opptak under en av Stevies konserter i Chicago våren 1963. Høydepunktet var ”Fingertips” – en seks minutter lang oppvisning av Stevies allerede umiskjennelige stil på munnspillet. Låten skulle egentlig avsluttes etter tre minutter, men Stevie var så giret at han dirigerte orkesteret og publikum til å fortsette i enda tre minutter.
Det var disse spontane minuttene – ”Fingertips Part II” – som gikk til topps på USA-listen sommeren 1963 og gjorde Little Stevie Wonder til en stjerne i en alder av 13 år.
Slagersanger
Perioden som Little Stevie tok brått slutt da artisten kom i stemmeskiftet høsten 1963. Dette skapte store problemer for Motown – de ante rett og slett ikke hva slags materiale de skulle finne til ham, og Stevie på sin side forsøkte å finne frem til en artistisk identitet.
Selskapet mistet omtrent interessen, og var på nippet til å gi ham sparken da Stevie selv reddet situasjonen ved å begynne å skrive egne låter. Det var blink på første forsøk; ”Uptight” i desember 1965. Like over nyttår gikk platen til topps på den amerikanske R&B-listen. Stevie Wonder var tilbake, denne gang for å bli.
De neste fem årene var rene slagerparaden. Til å begynne med komponerte han sammen med produsent Henry Cosby og lyriker Sylvia Moy, men etter hvert som årene gikk ble det klart at Stevie Wonder ønsket og kunne arbeide helt på egenhånd.
Forlangte frihet
Stevie Wonder var en av mange artister i Motown-stallen som var frustrert over hvordan karrieren ble styrt av selskapets ledelse. Det året han fylte 20 forlangte han å få være produsent på sine plater i tillegg til å spille alle instrumentene selv, noe som heretter skulle bli et varemerke for ham. Artisten tok farvel med popsangeren og banet vei for soul-geniet.
Den ”nye” Stevie Wonder ble avdekket på ”Where I’m Coming From” – et politisk album som rettet søkelyset på Vietnam-krigen og de svartes rettigheter. Så tidlig som i 1966 hadde Stevie vist sitt politiske engasjement ved å spille inn ”Blowin’ in the Wind,” ”A Place in the Sun” og ”Someday at Christmas,” men ”Where I’m Coming From” var et manifest – en politisk brannfakkel fra en blind mann som var mer opplyst enn de fleste artister med synet i behold.
1 million i honorar
Den dagen han fylte 21 år, sa Stevie Wonder opp kontrakten med Motown og hevet honoraret som selskapet skyldte ham – 1 million dollar. Deretter dro han til New York for å lage sin neste lp helt på egenhånd.
Under oppholdet ble han kjent med Robert Margouleff og Malcolm Cecil – to lydteknikere som var eksperter på synthesizer. Stevie ble fascinert over det nye instrumentets muligheter, og klarte å integrere synthen til å bli en naturlig del av musikken sin. I tillegg utnyttet han de rytmiske mulighetene – nå kunne han for eksempel spille all bass på tangenter takket være programmert synthesizer.
Kontrakt på livstid
Etter å ha vurdert en rekke andre plateselskaper gikk Stevie Wonder tilbake til Motown, men ikke for enhver pris: Han stilte høye krav, og ble den første artist som utfordret Berry Gordy jr – og vant. Den nye kontrakten ga Stevie Wonder full kunstnerisk frihet, et eget sangforlag, og den høyeste royalty som til da var blitt utbetalt i Motowns historie.
Denne kontrakten ble senere fornyet tre ganger. Stevie Wonder ble tidlig på 90-tallet den første artist i verden som bandt seg til et plateselskap for livstid.
Trafikkulykke
Albumet ”Talking Book” plasserte Stevie Wonder blant bransjens elite, mens oppfølgeren ”Inner Visions” befestet hans stilling. Og så skjedde tragedien: 6. august 1973 kolliderte turnébussen med en trailer. Stevie lå flere dager i koma, fikk en kraftig hjernerystelse, og mistet i en periode smaks- og luktesansen.
Utrolig nok mistet han ikke noe av sin musikalske skaperkraft. Det tok ikke mer enn en måned før Stevie var tilbake i studio. Først for å lage ”Fullfillingness’ First Finale,” og deretter det som mange regner for å være hans mesterverk: ”Songs in the Key of Life.”
Fiasko og Oscar
Stevie Wonder fulgte opp sitt mest suksessfulle album med sitt modigste: ”The Secret Life of Plants.” Dette doble albumet med symfonisk musikk fremført på synthesizer ble en kommersiell fiasko, og Stevie hastet i studio for å lage ”Hotter Than July.” Anledet av singlen ”Master Blaster” – en hyllest til Bob Marley – ble dette et vellykket comeback for artisten. Albumet markerte også hans kamp for å få gjort 15. januar til en offisiell fridag i USA.
Siden 1980 har Stevie Wonder med vilje gitt ut færre plater. Tidlig på 80-tallet opplevde han for første gang prestasjonsangst, og det var takket være filmen ”The Woman in Red” at han torte å kaste seg ut på markedet igjen i 1984. Til gjengjeld fikk han sin største suksess noensinne med ”I Just Called to Say I Love You” – en banal sang, så enkel at selv små barn kan synge med, men god nok til å vinne en Oscar for årets beste filmmelodi.
Stadig engasjert
Platene Stevie Wonder har laget etter 1980 imponerer ikke i samme grad som hans produksjon på 70-tallet gjorde. En og annen gang har artisten glimtet til, men ingen av albumene har den helheten som kjennetegner Stevie Wonder på sitt beste. Hans politiske engasjement er til gjengjeld like brennende. Tittelkuttet på ”Conversation Peace” er en oppfordring til fredssamtaler, og det forteller i klartekst hva Stevie Wonder står for.
Hans viktigste komposisjon er imidlertid ”Happy Birthday,” av den enkle grunn at det er en sang som tenner et håp om at alle mennesker av alle slag en dag skal leve i harmoni med hverandre. Først når den dagen kommer, vil Stevie Wonders livsverk få sin fullverdige betydning.
Av
Bård Ose og
Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon