Kan en av disse få fredsprisen?

Fredag formiddag blir det kjent hvem som får Nobels fredspris for 2014.

Etter det NRK kjenner til, skal diskusjonene om hvem som blir årets vinner av Nobels fredspris, har fortsatt helt til det siste. Først i forrige uke ble komitémedlemmene enige, og på tirsdag denne uken skrev de begrunnelsen.

Restene av den arabiske våren

Underveis har den tunisiske presidenten Moncef Marzoukis navn ligget på komiteens bord.

Det eneste som er igjen av den arabiske våren, er det nye, demokratiske Tunisia, under ledelse av president Moncef Marzouki, den tidligere menneskerettighetsaktivisten som var blitt drevet ut av landet av forhenværende president Zine al-Abidine Ben Ali.

Mye har skjedd i landet siden den unge grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest i desember 2010.

• Les også: Slaget og brannen som endret alt

Bouazizi døde av brannskadene, men hans raseri over de lokale myndighetene og politiet ble til et nasjonalt raseri over all korrupsjonen og den daværende president Zine El-Abidine Ben Ali og hans familiære enevelde.

• Les også: Derfor er tunisierne unge og sinte

Etter massive demonstrasjoner forlot den forhatte presidenten landet i januar 2011. Det åpnet opp for at Moncef Marzouki kunne vende tilbake til Tunisia.

Marzouki var blitt arrestert og tvunget i eksil i 1994, etter å ha ledet Den tunisiske ligaen for menneskerettigheter gjennom en årrekke og vært i opposisjon til Ben Ali.

I desember 2011 ble han valgt til ny president i Tunisia, den første etter revolusjonen i landet. Mens den arabiske våren ikke har ført til noen blomstringstid i de andre landene, som tvert imot har vært preget av sterk uro og manglende stabilitet, har utviklingen i Tunisia gått i en langt mer positiv retning.

Betydelige reformer er blitt gjennomført, ytringsfrihet og pressefrihet praktiseres i økende grad, og Tunisia har etablert seg som en viktig brikke i den arabiske verden. I mars i år opphevet president Marzouki unntakstilstanden som hadde hersket i landet i tre år, og kort tid etter tilbød han amnesti til jihadister.

– Vi vil gi amnesti til dem som ikke har blod på sine hender. Vi ønsker å åpne opp for forsoning til dem som overgir seg, sa han da.

Med den positive retningen er Tunisia blitt en modell for demokratisk utvikling.

Landet skal velge ny nasjonalforsamling den 26. oktober. Vel en måned etter, den 23. november, skal de velge ny president, altså det første regulære presidentvalget etter omveltningene i 2011. Moncef Marzouki stiller til gjenvalg, i konkurranse med en rekke andre. Hvis en av dem ikke får flertall i første valgomgang, blir det nok en runde den 28. desember.

I nasjonalforsamlingen som skal velges, er nå halvparten av plassene reservert for kvinner, noe som er svært uvanlig i et arabisk land.

Fagforening i avgjørende meklerrolle

Dersom Nobelkomiteen vil belønne den tunisiske veien mot demokrati og peke på landet som et eksempel til etterfølgelse for de andre landene i regionen, kan de også ha valgt å dele prisen mellom president Marzouki og fagforeningen UGTT, som er Tunisias svar på LO.

UGTT er nominert for sin rolle i arbeidet med å få på plass en ny grunnlov i Tunisia, og for å ha meklet mellom islamister og sekulære krefter i landet.

Prosessen med å få på plass en ny, tunisisk grunnlov etter Ben Alis fall var lenge fastlåst mellom det islamistiske Ennahda-partiet og en gruppe liberale partier som ville dreie Tunisia i demokratisk retning etter europeisk modell.

Mens forsøkene stadig kollapset, økte frustrasjonen blant folk som befant seg i stadig vanskeligere levekår.

UGTT fikk slutt på den politiske lammelsen ved å mekle frem en avtale mellom den islamistiske regjeringen og opposisjonen. 27. januar i år ble Tunisias nye grunnlov undertegnet, og landet tok det siste steget mot et fullverdig demokrati.

– Med denne nye tekstens fødsel stadfester vi vår seier over diktaturet, sa president Marzouki.

En vurdering man kan anta at Nobelkomiteen har måttet foreta, er om lille Tunisia i år overskygges av større begivenheter på verdensarenaen, som for eksempel den nye spenningen mellom øst og vest.

Første pris til media?

For i år, 25 år siden Berlinmurens fall, har Europa opplevd et gufs fra fortiden.

Den russiske annekteringen av Krim-halvøya, godkjent av president Vladimir Putin, og konflikten i Øst-Ukraina har blitt betegnet som den verste trusselen siden Den kalde krigen.

Innad i Russland har Putin også strammet grepet, blant annet når det gjelder ytringsfrihet for den enkelte russiske borger, gjennom et forbud mot demonstrasjoner, og friheten til den russiske pressen.

Nobelkomiteen kan ha ønsket å gi en beskjed om at dette er å gå tilbake til Sovjet-tiden.

Komiteen har lenge sett etter gode kandidater innenfor presse og media, men så langt er ingen belønnet med en slik pris. Ser man dette i sammenheng med den russiske utviklingen, kan komitémedlemmene derfor i år ha landet på den russiske avisen Novaja Gazeta.

Avisen har vært i opposisjon til makten i Kreml helt siden den ble startet i 1993, av tidligere medarbeidere i Komsomolskaja Pravda.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Som finansiell fødselshjelper hadde de Mikael Gorbatsjov, som brukte prispengene fra da han fikk Nobels fredspris i 1990 til å etablere avisen sammen med journalistene. Blant annet ble de første datamaskinene i redaksjonslokalet kjøpt for nobelpengene.

Siden har den russiske mangemilliardæren Alexander Lebedev, som også eier den britiske avisen The Independent, gått inn på eiersiden.

Avisen, som kommer ut tre ganger i uken, har i et stadig mer ensrettet russisk presselandskap fått respekt for sin uavhengige og undersøkende journalistikk.

Det er en journalistikk som har kostet – siden 2001 har fire av avisens journalister blitt myrdet, noen skutt, andre slått i hjel med en hammer. Den meste kjente av dem er Anna Politkovskaja.

Men alle truslene, drapene og presset fra russiske makthavere har ikke fått avisen til å tie. Heller tvert imot. Novaja Gazeta har vært sterkt kritisk til den russiske krigføringen i Tsjetsjenia og hva den medførte, både for russere og tsjetsjenere, og den har stått bak flere avsløringer av store korrupsjonssaker.

Etter gisselaksjonen i Beslan publiserte avisen hele den hemmelige granskingsrapporten om hva som gikk feil da russisk sikkerhetspoliti stormet Skole nummer 1, og 186 av skolebarna som var tatt som gisler, døde.

I juli i år var en av avisens forsider viet flykatastrofen i Ukraina, da MH17 fra Malaysia Airlines ble skutt ned i ukrainsk luftrom. «Vergeef ons, Nederland» eller «Tilgi oss, Nederland» stod det skrevet med store bokstaver, med den russiske oversettelsen under.

Tittelen levnet ingen tvil om at avisen antok at Russland på et eller annet vis var innblandet i nedskytningen.

Avisen, som er svært kritisk til president Vladimir Putin, helt siden han ble president første gangen, har for øvrig forsøkt å dekke konflikten i Ukraina bredt og uten slagside med kritikk i alle retninger, også av den ukrainske ledelsen.

Russiske menneskerettighets- og demokratiforkjempere har vært med i diskusjonene i flere år.

Blant dem er veteranene Ludmila Alexejeva, leder av den russiske Helsingforskomiteen, og Svetlana Gannusjkina, som grunnla menneskerettighetsorganisasjonen Memorial. Begge har stått i stormen i mange år.

I tillegg har Lilia Sjibanova og valgovervåkingsorganisasjonen Golos vært nominert flere ganger.

Malalas modige kamp

Malala Yousafzai (17), den pakistanske skolejenta som ble skutt i hodet av Taliban-medlemmer, ble av mange ansett som den store favoritten til å få Nobels fredspris i fjor.

Folk fra hele verden uttrykte sin skuffelse da det ikke var Malala Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland kunngjorde som fjorårets vinner, mens Taliban gledet seg.

• Les også: Jagland presset av CNN på Malala

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Også i år er Malala blitt nevnt som favoritt av mange. Til tross for gjentatte drapstrusler fra Taliban, har hun ikke tidd stille i frykt – tvert imot.

Hun har fortsatt sin kamp for jenters rett til skolegang og utdanning, og hennes gjentatte budskap har vært at barns rett til skolegang er grunnlaget for fred og ett av de viktigste midlene i kampen mot ekstremisme.

– Blyanter er mektigere enn våpen. For et våpen kan bare drepe, mens en blyant kan redde liv, er tenåringens klare tale.

Malala har det siste året hatt samtaler med en rekke statsledere, som USAs president Barack Obama, Nigerias president Goodluck Jonathan og den norske statsministeren Erna Solberg, hun har vært i Jordan ved den syriske grensen for å hjelpe syriske flyktninger, og hun har mottatt flere priser.

Fondet som er opprettet i hennes navn, Malala-fondet, har nå fått etablert sitt arbeid i flere land og bidrar i dag til jenters skolegang i Pakistan, Nigeria, Jordan og Kenya.

Man kan hevde at Malalas kamp er blitt ytterligere aktualisert nettopp i år. Den militante islamistgruppen Boko Haram driver krig mot skolegang og bortførte i våres 200 skolejenter fra skolen de gikk på i Nigeria.

– Jeg bortførte jentene deres, og jeg vil selge dem på markedet, sa leder Abubakar Shekau i Boko Haram i en video.

Kidnappingene vakte sinne og oppstandelse både i Nigeria og internasjonalt og utløste kampanjen «Bring back our girls», som engasjerte blant andre USAs førstedame Michelle Obama og nettopp Malala.

Da Malala besøkte Nigeria i juli og møtte landets president Goodluck Jonathan, gjorde hun det klart at Nigeria må gjøre alt som er mulig for å få jentene fri.

• Les også: Malala til NRK: – Jeg tenker mye på mine kidnappede søstre i Nigeria

Dersom Nobelkomiteen har valgt den pakistanske jenta som vinner av Nobels fredspris i år, vil hun være den klart yngste vinneren i fredsprisens historie.

Selv om hun har etablert seg i enda større grad enn i fjor som en forkjemper for jenters rettigheter og vært en aktiv aktør, er nettopp hennes unge alder noe av det Nobelkomiteen må ha tatt med i vurderingen.

Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad har uttalt at det ikke er noen aldersgrense for prisen, men komiteen må ha vurdert om Malala fremdeles er for ung til å tåle tyngden av verdens mest prestisjefulle pris.

Å være fredsprisvinner kan forandre livet, enten du er statsleder eller grasrotaktivist, det kan skape håp og begeistring og gi beskyttelse i form av økt internasjonal oppmerksomhet, men det kan også trigge fiender og gjøre personen til et større terrormål. Dette er avveininger komiteens medlemmer ikke tar lett på.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Kan vi få en fredsprisvinner som jager en annen?

Blant de nominerte til årets fredspris finner vi også Edward Snowden, den tidligere datateknikeren som utførte oppdrag for den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA.

Via internasjonale medier har Snowden offentliggjort hemmelige opplysninger om amerikansk overvåking av nasjonal og internasjonal tele- og datatrafikk.

Snowden er av mange pekt på som en av årets favoritter, men også i dette tilfellet har Nobelkomiteen måttet vurdere flere forhold.

USAs utenriksminister John Kerry er blant dem som har kalt Snowden en forræder, og den amerikanske etterretningssjefen James Clapper har sagt at Snowden-avsløringene «skader USA i størst mulig grad», og at etterretningsinformasjonen han har offentliggjort, blant annet kan utnyttes av terrororganisasjoner.

USA har siktet Snowden for spionasje, men den amerikanske presidenten – og tidligere fredsprisvinneren – Barack Obama åpnet for at det blir endringer i retningslinjene for etterretningstjenesten.

Snowden er like fullt etterlyst av amerikanske myndigheter, og en fredspristildeling til ham vil kunne ses på som et kraftig spark til amerikanske myndigheter. Som følge av etterlysningen vil man også få en situasjon hvor én fredsprisvinner, Barack Obama, jager en annen, Edward Snowden.

Snowden har asyl i Russland, og Nobelkomiteen kan også ha vurdert om den russiske presidenten Vladimir Putin kan bruke en fredspris til Snowden mot USA i den spente situasjonen som allerede rår i dag mellom Vesten og Russland.

Den amerikanske varsleren er begjært utlevert av USA, noe Russland har nektet, men Norge har utleveringsavtale med USA.

Stortingsrepresentant for regjeringspartiet Høyre, Michael Tetzschner, har uttalt at norsk politi både kan og bør arrestere Snowden dersom han kommer til Norge for å motta fredsprisen.

Gynekologen som reparerer krigens sår

En annen aktuell kandidat, er den kongolesiske gynekologen og kirurgen Denis Mukwege, som har vært nominert flere år på rad, men aldri tidligere nådd helt til topps.

Mukwege, som mottok FNs menneskerettighetspris i 2008, har engasjert seg for voldtektsofre og arbeider mot bruk av voldtekt i krigføring. Han har grunnlagt og leder Panzi Hospital, et sykehus i Bukavu i Øst-Kongo som har spesialisert seg på å ta imot og behandle kvinner som er utsatt for seksualisert vold.

Hvert år kommer flere tusen kvinner til sykehuset. De er utsatt for brutale voldtekter, flere av dem er blitt gruppevoldtatt av soldater foran andre landsbybeboere. Noen er blitt skutt i underlivet. På sykehuset blir de lappet sammen.

Mukwege har sagt følgende om nominasjonene til Nobels fredspris:

– Hvis prisen kan lede til en forandring for Kongos kvinner, er jeg glad. Men prisen er ikke verdt noe hvis den ikke leder til en forandring for kongolesiske kvinner.

– Før trodde jeg at det internasjonale samfunnet ikke gjorde mer for kvinnene i Kongo fordi de ikke visste. Nå er det ingen unnskyldning: Verden vet nok av hvor store overgrep det er snakk om.

Mukwege er blitt forsøkt drept og har måttet flykte fra hjemlandet. Men etter at fattige kvinner startet å samle inn penger for at han skulle komme tilbake, tok han sjansen og vendte hjem igjen fra Sverige.

Men voldtekt som våpen er ikke begrenset til Kongo. Både i Sør-Sudan, Irak og Syria har man sett det samme.

En pris til den kongolesiske legen Mukwege vil i Nobel-historien plasseres i samme kategori som både Røde Kors, Leger uten grenser og Henri Dunant, Røde Kors' grunnlegger som fikk den første Nobels fredspris som ble delt ut, i 1901.