Hopp til innhold

Bli med Nina Jensen inn i «pøbelskogen»

Lauvøya i Nordland burde for lengst ha skiftet navn, mener lederen i WWF. – Det overveldende å se de menneskeskapte ødeleggelsene med egne øyne, sier hun.

Nina Jensen er på Lauvøya på Helgeland, hvor over 92.000 sitkagran ble plantet ut på 1960-tallet. – Stedet burde i stedet hete granøya, og det er inni granskauen trist, sier Jensen.

ØDELEGGER NATUREN: Nina Jensen er på Lauvøya på Helgeland, hvor over 92.000 sitkagran ble plantet ut på 1960-tallet. – Dette burde i stedet hete granøya, og det er inni granskauen trist, sier Jensen.

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Nina Jensen er på Lauvøya i Dønna kommune på Helgeland. Men det er lite løv å se. På bakken har det meste av de naturlige artene for lengst måttet vike for en mer aggressiv og hurtigvoksende art som ikke vokser naturlig i Norge.

– Stedet burde i stedet hete granøya, og det er inni granskauen trist, sier Jensen, før hun noe motvillig forlater sollyset og beveger seg inn i den tette granskogen.

Som leder i WWF i Norge er hun vanligvis glad for å være ute i skog og mark. Men dette besøket på en øy utenfor Sandnessjøen i Nordland er ingen lystig opplevelse.

– Det overveldende å se med egne øyne hvor utrolig ødeleggende det er for naturen når mennesker kommer inn og totalt raserer hele området. Denne grana hører ikke hjemme her, og har fortrengt alt av det som vokser naturlig på øya. Det er ganske dramatisk, fortsetter hun.

Plantet ut etter krigen

Utbredelsen til lutz- og sitkagran

UTBREDT LANGS KYSTEN: Kommuner i Norge hvor sitkagran og lutzgran er plantet. Samlet utgjør arealet med sitkagran og lutzgran i Norge ca. 550 km2. Kart: Skog og landskap (via Artsdatabanken).

Foto: Artsdatabanken

For å forstå mer av hva det er som har skjedd på Lauvøya i Dønna kommune må man skru tiden flere tiår tilbake. Etter krigen gjorde Stortinget et vedtak om å sette i gang en storstilt utplanting av trær for å sikre skogressursene for fremtidige generasjoner.

Skoleklasser og til og med militæret ble satt inn i arbeidet med å plante skog langs kysten av Nord-Norge og Vestlandet.

Man ønsket å benytte treslag som ga best mulig skogproduksjon. Derfor ble den nordamerikanske sitkagrana hentet til Norge, fordi den fungerte utmerket i tøft kystklima.

Målsettingen har slik sett gitt resultater. Bare på den vesle øya på Helgelandskysten har sitkagrana gitt mer enn det dobbelte av den biomassen som vanlig norsk gran ville gitt. Når skogen skal hugges om fem til ti år, kan skogeieren innkassere så mye som ti millioner kroner brutto.

Også regjeringen har tidligere sett på de norske skogene, som tar opp CO2 tilsvarende over halvparten av de norske klimagassutslippene. I klimaforliket, som ble vedtatt av Stortinget i 2012, er det lansert et mål om å bidra til økt karbonopptak gjennom målrettet gjødsling av skog.

Det liker WWF og mange andre miljøorganisasjoner dårlig, fordi de mener utenlandske treslag er i ferd med å ødelegge kystlandskapet. Derfor har de gitt slike treslag kallenavnet «pøbelgran».

– Området er ødelagt for all fremtid

Olav Helmersen

BEVITNET UTPLANTINGA: Olav Helmersen vokste opp på øya.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Tilbake på Lauvøya møter Nina Jensen på Olav Helmersen, som har vokst opp på stedet. Han var liten gutt da den storstilte utplantinga fant sted.

– Det ble plantet helt inntil eiendommene. Faren min, som var langtenkt, sa at når dette vokser opp så ville vi komme til å bli helt innesperret. Men de som plantet bad han om å ta det med ro, for han kom uansett til å være dau innen da, sier han.

Lauvøya hadde før eget handelshus, som ble drevet fram til midt på 1900-tallet. Det var også eget postkontor her fram til tidlig på 1960-tallet, og på 1920-tallet var det også en sildoljefabrikk på øya.

I dag er det bare en tett granskog som er tilbake. Det er ikke lenger noen fast bosetting på øya.

– Området er jo også ødelagt for all framtid, for det går jo ikke an å drive noe gårdsbruk her, sukker Helmersen.

(artikkelen fortsetter under)

Lauvøya

HELT INNESTENGT: Slik ser barndomshjemmet til Olav Helmersen ut i dag.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Helt ugjenkjennelig

I årene 1965 til 1967 ble 315 dekar av øya tilplantet med 92.000 sitkagran, og den har vokst godt siden da. Så godt at det hviskes om fylkesrekord i skogproduksjon.

Lauvøya

SAMMENLIGNER: Nina Jensen (t.h.) og Anne Synøve Helmersen i Kystlaget.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Til tross for verdiene som det lille plantefeltet har gitt, er hverken Jensen eller Helmersen noe særlig begeistret for grana.

Lite begeistret er også leder Anne Synøve Helmersen i Kystlaget. Hun har tatt med bilder som viser området før utplantingen.

– Fra vår side hadde vi ønsket å kunne lage noen stier, slik at folk skal kunne gå her. Men det er helt håpløst. Grana tar for mye plass og gjør området helt utilgjengelig for folk, sier hun.

Nina Jensen holder opp et av bildene for å sammenligne forskjellen.

– Det er helt ugjenkjennelig. Det får et ganske dramatisk bilde når man står her og får sammenlignet området med et bilde som viser hvordan det så ut før, kommenterer hun.

(artikkelen fortsetter under)

Lauvøya

TYDELIG FORSKJELL: Slik så Lauvøya ut før den storstilte plantingen.

Foto: Privat

– Svartelistet i høyeste kategori

I Nord-Amerika blir sitkagran 50-70 meter høy og kan få en stammediameter på opptil fem meter. I Norge kan arten bli over 40 meter, og nå en alder på hele 700 år.

Den er også flink til å reprodusere seg selv. Av den grunn har den blitt plassert i høyeste risikokategori hos Artsdatabanken, som fører oversikt over utenlandske arter og hvilken trussel de utgjør for den norske naturen.

Det er estimert at det nå er totalt utplantet cirka 500.000 dekar med sitkagran i Norge, og fylkesmennene gir stadig tillatelse til å plante ut mer.

Nina Jensen kaller utplantingen for naturvandalisme, og krever at myndighetene setter en effektiv stopper for videre utplanting.

– Det som overrasker meg er at sitka er svartelistet i høyeste kategori, noe som betyr at den utgjør en stor trussel for den norsk naturen og vårt biologiske mangfold. Samtidig vurderer man å plante ut mer. Det er for meg helt uforståelig, sier hun.

– Disse gamle plantesyndene vil koste millioner av kroner å få ryddet opp i. Det må en enorm innsats til for å få bukt med dette problemet, og sørge for at disse trærne ikke sprer seg videre, legger Jensen til.

(artikkelen fortsetter under)

Nina Jensen er på Lauvøya

FRA LYSET OG INN I MØRKET: – Det overveldende å se med egne øyne hvor utrolig ødeleggende det er for naturen når mennesker kommer inn og totalt raserer hele området, sier WWFs Nina Jensen.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Et godt klimatiltak

Motstanderne argumenterer for at «pøbelgran» fortrenger alt annet liv, og at konsekvensene umulig kan veie opp for de verdiene som skapes. Skogeierne på sin side argumenterer for at skog er et viktig klimatiltak.

– Vår holdning er at utenlandske treslag er et godt supplement til det ordinære skogbruket, sier Anna Ceselie Brustad Moe.

Hun er næringspolitisk sjef i Allskog, og har store vanskeligheter med å forstå hvorfor miljøorganisasjonene kaller sitkagran for «pøbelgran».

– Skogplanting er et viktig klimatiltak, og det norske skogbruket har strenge miljøkrav som vi er nødt til å forholde oss til. Både når det gjelder planting, hogst og fornying av skogen, fortsetter hun.

Sprer seg dårlig

Anna Ceselie Brustad Moe i Allskog

Næringspolitisk sjef Anna Ceselie Brustad Moe i Allskog mener utenlandske treslag er et godt supplement til det ordinære skogbruket.

Foto: Allskog

Ifølge Moe sprer sitkagrana seg uansett for dårlig til at det blir noen kvalitet på trærne som vokser opp utenfor plantefeltene.

– Skog i vekst binder mye CO2, og sitkagrana er det klart beste klimatreet, sier hun, og fortsetter:

– Hovedproblemet med spredningen er det at det blir beitet for lite langs kysten. Da gror landet igjen. Sitkagran sprer seg som alle andre trær. Jeg tror bjørk sprer seg bedre og enklere enn sitkagran, fordi den har vinger på frøene og sprer seg lenger. Likevel er ikke den svartelistet.

Det argumentet kjøper ikke Nina Jensen.

Tilhengerne hevder at dette er et godt klimatiltak. Det stemmer imidlertid ikke. Forskerne er svært uenige om klimagevinsten av nettopp utplanting av skog, og inntil man har mer kunnskap, så er det ikke det som skal være argumentet for at man skal plante ut ny skog, mener hun.

– Svartelistet på bestilling fra miljøvernere

Moe er også skeptisk til Artsdatabankens vurdering av sitkagran, og at skogen skal være så farlig som miljøbevegelsen skal ha det til.

– Artsdatabanken har gjort et arbeid og vurdert de utenlandske treslagene. Der tror jeg kanskje man kan si at det ble gjort en bestilling på at man skulle svarteliste treslagene fordi dette var et stort ønske fra miljøorganisasjonene.

Påstanden om bestilling er ikke Artsdatabanken enig i.

– Artsdatabanken er en statlig institusjon underlagt Kunnskapsdepartementet. I vårt mandat inngår blant annet oppgaven med å gjennomføre økologiske risikovurderinger av fremmede arter, sier Ivar Myklebust, direktør i Artsdatabanken.

– Dette er en oppgave vi har fra norske myndigheter for å imøtekomme samfunnets behov for mer kunnskap om fremmede arter. Vurderingene er gjennomført av eksperter fra flere norske forskningsmiljøer på oppdrag fra oss. Miljøorganisasjonene er overhodet ikke involvert i dette arbeidet, og jeg vil derfor sterkt avvise denne påstanden fra Allskog.

Lauvøya

BINDER CO2: – Skog i vekst binder mye CO2, og sitkagrana er det klart beste klimatreet, mener Anna Ceselie Brustad Moe i Allskog. Her ser vi Lauvøya fra lufta.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK