Adrian kan ikke noe for det

Bak kassa på den lokale dagligvarehandelen sitter en mørkhåret ung mann.

Han hilser med et veldig smil til kvinnen som kommer med handlekurven sin. Han er alltid trivelig.

Mens han skanner varene til kvinnen, ser han at hun holder en liten hund i armene.

– Voff, voff! roper gutten plutselig.

Kvinnen ser overrasket på gutten, men før hun rekker å si noe, bjeffer hunden tilbake.

– Voff, voff! bjeffer gutten til svar.

– Voff, voff, voff! bjeffer hunden oppkavet.

Den begynner å sprelle oppjaget, snor seg ut av matmors armer og dumper ned på samlebåndet mellom melk og bananer.

– Voff, voff, voff! hyler den lille hunden.

– Voff, voff, voff! bjeffer gutten til svar.

Og slik står de, for ingen av dem klarer å slutte.

Adrian som ikke bryr seg

Høye rop lager ekko i den store aulaen på Scandic hotell i Sandnessjøen. Lyden kommer fra en ung mann som titter ned på iPhonen sin. Samme mannen som satt bak kassa på dagligvarehandelen for et år siden.

– HAI, HAI!

Armene skyter plutselig ut til siden og nakken kneiser til høyre, før de like plutselig er opptatt med telefonen igjen.

– Hei, der er dere jo! sier mannen.

Et eneste stort smil snur seg og kommer gående med hånda utstrakt foran seg, klar til å hilse.

– Hvordan fant dere meg? Fulgte dere bare lyden, eller? spør han på nordnorsk, og ler.

Han gjettet riktig, og vi ler enda mer.

De høye ropene og latteren tilhører 27 år gamle Adrian Lund fra Melbu i Nordland.

Ropene og armbevegelsene skyldes Tourettes syndrom, og latteren skyldes Adrian som ikke bryr seg.

Ble mobbet av barn og voksne

Adrian fikk sine første symptomer på Tourettes syndrom da han var åtte år. Lyder og kroppsbevegelser kalt «tics» poppet fram helt ufrivillig.

Den nøyaktige årsaken til Tourettes syndrom er ikke funnet, men mye peker i retning av forstyrrelser i signalstoffer i hjernen, blant annet dopamin, opplyser helsenorge.no.

Dopamin er et viktig signalstoff i hjernen som er med på å overføre impulser i hjernen ut til nervene. Signalstoffet har betydning for kontroll av viljestyrte bevegelser.

Da Adrian fylte 13 år fikk han endelig diagnosen, og legen spurte ham: «Hvor hadde du vært i dag dersom du ikke hadde hatt Tourettes syndrom»?

Adrian ble sint.

– Jeg svarte at jeg hadde hatt det bra. Jeg hadde ikke blitt mobbet. Kanskje hadde jeg vært blant de kule.

Med høylytte utrop og tilfeldige kroppsbevegelser, gikk ikke Adrian ubemerket forbi i den lille bygda, med 2500 innbyggere.

– Enkelte i klassen hermet etter ticsene mine, og jeg ble mobbet på skolen og fotballtrening. Det har skjedd i voksen alder også, hvor jeg har blitt filmet på bussen. Da er jeg rett tilbake i 9. klasse på ungdomsskolen.

Mens Adrian hadde mest lyst til å gjemme seg, hadde moren helt andre planer.

– Mamma dytta meg ut i jobb med en gang jeg ble 16 år. Det var aldri noe stakkars Adrian med Tourette. Så da sto jeg der da, livredd bak kassa på butikken og skalv mens myntene klirret i hånda.

Adrian visste at det ville oppstå uforutsigbare rare situasjoner han ikke ville ha kontroll over.

Som bjeffekamp mot en liten hund på samlebåndet.

Men dagligvarehandelen ble et vendepunkt.

– Humor gjør alt lettere

I dag er det 10 år siden Adrian fikk sin første job, og nå er han foredragsholder på heltid. Han tusler inn i en foredragssal med et hav av tomme stoler og en stor scene.

Om et døgn skal han stå fremfor 400 mennesker på Sigridkonferansen i Sandnessjøen, og holde foredrag om det han var mest redd for;

Å snakke framfor mennesker.

Han ser seg rundt i den folketomme salen, og gir den finger'n.

– Du, er det sånn at når du møter folk som er kjipe og suger, kommer det masse lyd fra deg da?

Det er Christine Koht som spør nysgjerrig. Hun skal være konferansier under Sigridkongressen, og har akkurat hilst på Adrian.

– Nei, det kommer an på om jeg er usikker på dem eller ikke, svarer Adrian.

– Ja, men hva med hunder da?

– Når jeg ser en hund så må jeg bjeffe.

– Hæ? Gjør du det? Sånn voffvoff, liksom?

Koht står med halvåpen munn og vantro i blikket mens Adrian forteller om søndagsturer på fjellet.

– En tredel av dem som går tur, går med hund. Alle hundene snur seg jo når jeg bjeffer til dem. Så bjeffer kanskje de tilbake, og da har vi det gående.

Koht ler: – Det er jo litt humor og?

– Jeg har masse humor. Hadde jeg ikke hatt humor, kunne jeg bare gått hjem og lagt meg.

Å være normal kan bli et livslangt prosjekt

– Jeg må være åpen om diagnosen min. Den er så tydelig, jeg har virkelig ikke noe valg. Hadde jeg hatt depresjon eller angst, kunne jeg kanskje skjult det, forteller Adrian.

– Men jeg vil ikke skjule noe, nå kan jeg hjelpe andre, legger han til.

Professor i sosiologi, Per Koren Solvang, forteller at for noen blir jobben med å fremstå som normal, et livslangt prosjekt.

– I ungdomstiden vil man helst være lik alle andre, og jobber hardt for å ikke være annerledes. Dette er en periode de aller fleste går igjennom, men for noen kan dette bli et livslangt prosjekt.

Men Solvang påpeker at de aller fleste av oss når et punkt hvor vi aksepterer skavanker og ulikheter. Uansett om de er store eller små.

– Å bli så åpen om noe som har vært utrolig vanskelig, er en lang prosess. Det kan for eksempel sammenlignes med å komme ut av skapet, hvor det tar tid å bygge opp et forsont forhold med seg selv.

Professoren har forsket mye på det å være annerledes i samfunnet, og hvordan det påvirker vedkommende og de rundt.

– Kunstneren Odd Nerdrum sto fram med sin historie om Tourette, og også han har gått igjennom en prosess. For han er hans Tourette koblet med kreativitet, og dermed vil han ikke være den foruten.

Å leve med Tourette er som å leve i to verdener; den siviliserte og den usiviliserte. Det er som å ha diamanter i hjernen som lyser opp stier som ingen andre ser, har Nerdrum sagt om sin diagnose.

– Absolutt alt er skummelt første gang

– Jeg er glad jeg har hatt det dritt og har vært langt nede. Nå vet jeg hvor fantastisk godt det er å være høyt oppe, forteller Adrian.

Men veien dit har også for Adrian vært en lang prosess.

Husker du din første busstur? Eller første gang du gikk på biblioteket eller så på kino?

Kanskje ikke, men for Adrian var dette hans store frykt.

– For to år siden dro jeg på kino for å se en romantisk actionkomedie. Det var veldig mye action så jeg ble kjempe gira, ropte og styrte på. Plutselig blir det helt stille, og de romantiske scenene begynner. Jeg har selvfølgelig ikke mulighet å stoppe. Det var helt krise.

Siden da bestemte Adrian seg for å ikke gå på kino igjen. Inntil nå.

– Jeg gjorde det bare skummelt for meg selv. Jeg har fortsatt lite lyst til å gå på kino, men jeg gjør det likevel. Gjør man noe mange nok ganger, slutter det å være skummelt.

Før hadde Adrian også buss- og flyskrekk. Ikke fordi han var redd for at flyet skulle styrte, men for reaksjonene som kunne komme av roping blant fremmede flypassasjerer.

– Nå har jeg 40 turer med fly på fire måneder, og det er ikke skummelt lenger.

– Blir du ikke sliten?

– Det er belastende, men jo mer jeg tenker at den er belastende jo mer belastende blir det. Skjønner du?

Dermed har Adrian lagt inn en fast peptalk til seg selv når vanskelige situasjoner oppstår,

– Jeg tenker «Neida, dette går fint Adrian, jeg har dette, jeg roper, jeg viser finger, folk får bare tåle det». De fleste tåler det, og er det noen som ikke gjør det, er det de som har et problem.

Fra kassaapparatet til Norgeskjendis

Peptalken har dratt Adrian langt. Bokstavelig talt, over 3000 kilometer, to ganger.

– En dag under lunsjpause på dagligvarehandelen leste jeg avisen, og kom jeg over ei jente på 17 år som hadde gått Norge på langs. Wow! tenkte jeg. Det vil jeg og gjøre.

Sommeren 2012, sju måneder etter kvelden på Rema står Adrian med sykkel og ryggsekk klar på Nordkapp.

Han skal til Lindesnes.

– Den følelsen av å være «godsliten» og full av energi på slutten av en dag var fantastisk. Samtidig visste jeg at dette var et eventyr som fortsatt skulle vare i flere uker.

På turen åpnet flere hjemmene sine for Adrian, og kun noen få dager ble tilbrakt i telt eller på hotell.

– Venners, venners venner tok meg inn. Natta jeg ankom Lillehammer etter 180 km på sykkelen, fikk jeg låne leiligheten til noen bekjente av ei venninne. De var bortreist og lånte ut leiligheten med kjøleskapet fullt. Jeg kunne bare boltre meg i komfort. På toppen av det hele fikk jeg med meg første etappen av Tour de France.

Etter 26 dager og 1,2 millioner sykkeltråkk tilbakelagt, kom Adrian i mål.

– Den mestringsfølelsen jeg satt igjen med var helt sinnssyk. Jeg tenkte at dette er det største jeg kommer til å oppleve i livet mitt.

Men fire år senere står Adrian atter en gang på Lindesnes. Nå på vei tilbake til Nordkapp, og denne gangen er han ikke alene. Han skal konkurrere hele veien til toppen mot seks andre.

Han deltar i tv-serien 71 grader nord.

Adrian ble tatt ut til det aller siste uttaket. Her måtte han vise hva han var god for i en test.

– Jeg var så gira. Det kom en hel haug med tics. Roping, armer, ja hele repertoaret. Det blir en viss lydteknisk utfordring med meg. Jeg var 100 prosent sikker på at jeg ikke kom til å bli trukket ut.

Under utvelgelsen stopper blikket til programleder Tom Stiansen på Adrian.

– Jeg gikk ned på kne, tok hendene foran ansiktet og ropte: ÅÅÅÅÅÅH! Når jeg snur meg står de andre deltakerne med tårer i øynene. Det var stort.

Et stykk Tourettes og omgangssyke

Klokka er kvart på to, og Adrian skal holde foredrag om en halvtime. Han ser bleik ut.

– Jeg fikk spysjuka i natt. Jeg lå i fosterstilling rundt dassen fra klokka 02.00 og utover.

– Hva betyr det for foredraget?

– At det blir et jævlig bra foredrag.

Han ler og går inn døra til backstage. Her camper han foran PC-en, og går igjennom presentasjonen. Dypt konsentrert.

– Er du nervøs?

– Jeg tror ikke det er cocky av meg å si nei, begynner Adrian og fortsetter tenksomt:

– Scenen er fristedet mitt. Når jeg står framfor 400 mennesker, slapper jeg mer av enn når jeg ligger i senga mi og sover.

Det er pause under Sigridkongressen, og salen tømmes.

Om noen minutter er det Adrians tur.

– Dæven steike for et liv! roper Adrian i det han blir løftet inn på scenen av høylytt applaus.

Salen ler. Og nettopp det skal den gjøre mye av de neste 60 minuttene.

– «Et stykk Tourettes = nøkkelen til suksess», leser han av den store skjermen bak ham på scenen.

Adrians presentasjon er et Norgeskart med en opptegnet løype med forskjellige punkter. Samme løype som han syklet for fire år siden.

– Å ha Tourette er som å ligge kjempegodt i senga med hendene under puta. Plutselig oppdager du at det klør på ræva. Du klarer å la være en liten stund, men så må du klø. Den følelsen har jeg i kroppen min hele tiden, begynner han.

I slutten av foredraget, drar Adrian fram det samme spørsmålet han fikk fra legen da han var 13 år.

– «Hvor hadde du vært i dag, dersom du ikke hadde Tourettes». Nå ville jeg svart at jeg ikke hadde vært her, jeg hadde aldri vært på 71 grader nord, jeg hadde ikke hatt samboeren min, jeg hadde ikke hatt samme empati for andre mennesker, svarer Adrian.

– Dersom noen kommer til meg og sier at de har funnet en kur mot Tourettes, at jeg blir frisk i morgen ...

Adrian tar en kunstpause mens han ser utover publikum.

– Jeg hadde svart nei.

En stor god klump i halsen

– Det der var sterkt som fy.

Adrian skal hjem og må ta sin 41. flytur på to måneder. Om noen dager igjen skal han ta sin 42.

I sikkerhetskontrollen på Sandnessjøen lufthavn blir Adrian trukket ut i tilfeldig kontroll.

– Går det greit? spør vakten.

– Ja ja, så klart sier Adrian med smilet sitt.

Men i det sikkerhetsvakten snur seg, viser han henne fingeren.

Og ingen bryr seg. I hvert fall ikke Adrian.