– Et overgrep at mor ble dømt som landsforræder

Vestfold, 2015: Arnstein Grill Fasting rusler rundt i fjøset på gården hans mor en gang bygde opp. En stor gård med rundt 230 kuer. Moren Åse Grill Fasting startet det hele uten midler i 1955, fordi hun var en landssviker.

Hun tjenestegjorde i det tyske Røde Kors og jobbet ved østfronten under andre verdenskrig. Etter krigen ble hun dømt for å ha sviktet Norge, og dermed ble hun fratatt alle eiendeler av staten.

Fredag beklager Norges Røde Kors for at rundt 450 norske frontsøstre ble dømt som landssforædere etter andre verdenskrig.

– Hun gjorde aldri noe galt

– Jeg er bitter, sier Arnstein Fasting i dag, og forklarer hvorfor.

– Frontsøstrene jobbet og jobbet for å ta vare på helsa til soldater og beboere som har blitt skadd under fæle forhold i krig og elendighet.

De reddet liv, og lot seg ikke stoppe uansett om det var fiende eller andre de jobbet for, påpeker han. Derfor burde de etter hans mening heller aldri ha blitt straffet.

Han er tvert i mot stolt av moren sin. Men det har kostet. Familien valgte å være åpne om mors bakgrunn. Resultatet ble en oppvekst hvor skjellsordene fra omgivelsene satt løst.

– Når man begynner på skolen og får slengt i trynet: «Forbaska nazist». Det er sårt, sier han.

Heldigvis prellet det av med alderen, forteller han.

Nå er han fornøyd med at Norges Røde Kors beklager at moren og de andre frontsøstrene ble dømt.

– Jeg synes at dette skulle ha kommet for lenge siden, men jeg tar i mot det med glede, sier han.

Pleiet sårede fiender og venner

Ukraina, 1943. Åse Grill Fasting (23) fra Brummundal er i Kiev i Ukraina, hun er sykepleier i Tysklands Røde Kors. Selv om hun er ung, har hun allerede lang erfaring med krigsskader.

På feltssykehuset kommer soldater med kroppsdeler som er sprengt bort, ben og armer som mangler. En soldat mangler kjeven og deler av kinnet. De skadde skriker, og det er skittent og forfallent i den gamle skolebygningen de har gjort om til et feltsykehus.

Det er trangt om plassen, feltsenger står tett inntil hverandre. Så tett at leger og sykepleierer har vanskeligheter med å bevege seg i mellom.

Noen klarer de å redde, mens andre dør mens de prøver å sette av tid til å sitte sammen med dem.

Åpen om at hun var frontsøster

Åse Grill Fasting døde i 2010, men har fortalt sønnen hva hun opplevde. Helt til hun døde var minnene om det hun opplevde sterke.

De fleste av de rundt 450 norske kvinnene som var sykepleiere i det tyske Røde Kors, tjenestegjorde ved feltlasaretter ute ved fronten. Det var som regel tyske eller tyskallierte soldater som fikk behandling, men også sårede tysk-fiendtlige soldater og sivile fikk pleie.

Norge er et av få land som straffet frontsøstre etter andre verdenskrig. Bare Nederland gjorde det samme.

– Moren din var medlem av Nasjonal Samling som mange andre frontsøstre, var ikke det grunn nok til å straffe dem for landssvik?

– Nei, jeg synes ikke det, sier Fasting, og forklarer hvorfor.

– Da mor og andre frontsøstre reiste til Østfronten kjempet de for det de mente var en fare for Norge, og det var kommunismen.

Beklager

– Det var galt å straffeforfølge de som hjalp syke og sårede og det var galt å dømme dem, sier president i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, til NRK.

Han erkjenner at beklagelsen kan oppfattes som i seineste laget for de det gjelder.

– Vi burde ha gjort dette tidligere.

Alle som hjelper syke og sårede har rett og plikt til å hjelpe alle sårede og syke på alle sider av en krig og konflikt.

Røde Kors vil etter dagens beklagelse også gi sin støtte til straffedømte eller pårørende som nå ønsker å få sakene gjenopptatt.

• Les kronikk av Sven Mollekleiv: –Unnskyld, frontsøstre.
• Bakgrunn: – Feil å dømme for landsforæderi.

Forventer reaksjoner

Arnstein Grill Fasting forventer at folk vil reagere på Røde Kors' beklagelse, men tror at mye mer kommer fram nå enn da de som kjempet for Norge her hjemme levde.

– Den oppfatningen jeg har er at flesteparten av ledere på gode nordmenn med Sønsteby i spissen er borte, og da blir det ikke den opphisselsen som det var før.

– Vil det være aktuelt å søke erstatning?

– Ja, hvis muligheten byr seg, sier han.

Å bli fratatt alle sine eiendeler rammet moren hardt, sier Fasting. Hun kom sammen med sin far kom til gården i 1955 – ti år etter landssvikdommen. Det sto så dårlig til at de måtte leie bort oksen til nabogården for å skaffe levebrød.

– Er det viktig å få en erstatning?

– Det er viktig for å vise mor at det er blitt gjort en feil, sier han.