Hopp til innhold

På flukt fra ekskjæresten i 16 år: – Sint for at staten aldri tok ansvar

I over 16 år har kvinnen flyktet fra en mann som er dømt for vold mot henne og barna. I april i fjor vant kvinnen over staten i Høyesterett fordi de ikke har beskyttet henne godt nok. Hun er ikke sint på ham, men staten.

Kvinne på flukt

FORTSATT PÅ FLUKT: Kvinnen blar i fotoalbum. Bilder forteller om et lykkelig liv før vold og forfølgelse startet. I 16 år har hun og barna flyktet fra ekskjæresten. I april fikk hun medhold i Høyesterett for at den norske stat ikke har gjort nok for å beskytte dem.

Foto: Ellen Omland

Fortsatt husker hun slagene, lyden av knust ribben, smerten, barnas redde stemmer selv om 16 år har gått.

I alle årene etter voldsepisoden har hun og barna levd med drapstrusler, angst og frykt for at han skal finne dem.

NRK møter kvinnen på hemmelig adresse et sted i Norge.

Det er ikke mye som minner om at dette er en kvinne på flukt. En kvinne som har blitt banket opp, drapstruet, forfulgt i bil og tvunget til å rømme til en annen kant av landet.

Eller at hun har flere barn som ikke vet hvordan et liv uten å gjemme seg er.

Men hun minner om en som kjemper, som kjemper så mye at hun fikk Høyesterett til å dømme staten Norge i april i fjor for ikke å ha beskyttet henne og barna godt nok mot en enkeltperson.

Et enstemmig dommerpanel i Høyesterett mener at Staten ikke gjorde nok for å beskytte kvinnen og hennes barn mot den forfølgelsen fra en mann som hun ble utsatt for.

817 personer bor på kode 6 i dag. Dette er historien om en som har gjort det, og som har flyktet fra vold og trusler i 16 år.

Les også: – Kvinner har dårligere rettsvern enn selskaper i skatteparadis

Fra Dommen

«…slo han NN i hodet..slik at hun falt i bakken. Deretter tråkket han på henne og slo henne gjentatte ganger i hodet og kroppen. NN ble innlagt på sykehus for behandling»

Fra dom i Norges Høyesterett, april 2013
Brev fra barna

Når kvinnen havnet på sykehus etter alvorlig vold fra gjerningsmannen, skrev barna brev til mamma.

Foto: Ellen Omland


– Når man etter noe sånt blir forfulgt, så vet man hva som kan skje igjen. Jeg vet hvor vondt det var. Det var bare flaks at jeg overlevde, sier kvinnen til NRK.

Hun leter sjelden etter ordene, men det er vanskelig å snakke om. For dette skjer fortsatt.

– Jeg går her uten ansikt, gjemmer meg og jeg vil ikke det. Jeg og barna vil ikke leve i et fengsel men vi blir tvunget til det.

Etter den alvorlig voldsepisoden ble gjerningsmannen arrestert. Han fikk besøksforbud, dom for alvorlig vold, men soner ferdig. Truslene fortsetter. Det samme gjør forfølgelsen.

Når barna snur seg i bilen på vei hjem fra matbutikken er det den samme bilen som følger etter dem. Venner og familie som kommer på besøk opplever å bli fulgt etter på vei hjem. Besøkene blir færre.

– Jeg måtte planlegge hvilken butikk jeg skulle handle i og byttelåne biler. Det var så mye politi i gata at vennene til ungene begynte å forsvinne, fordi foreldrene turte ikke å sende dem til oss.

Tre ganger blir han dømt i tingretten for vold og brudd på besøksforbudet. Til tross for at hun melder fra om over 50 brudd på besøksforbudet, blir han i 2000 dømt til fengsel i 90 dager for to tilfeller av brudd på besøksforbudet. Året etter får han en bot på 7500 kroner for fredskrenkelse og for forfølgelse av bil.

De får aldri fred.

Flykter

Til slutt går det ikke lenger, en alvorlig trussel gjør at hun ikke tør mer. Han har blitt for farlig og hun må beskytte seg selv og barna. Politiet kan ikke gjøre mer.

Hun tar den alvorlige beslutningen om å rømme, finner et øde sted på Norgeskartet, og velger å bo der på kode 6. Det betyr bytte av navn og hemmelig adresse.

Besteforeldre kan ikke vite hvor de bor, og barna kan ikke fortelle hvor de kommer fra.

Adressesperre

817 personer og 419 barn bor på kode 6 i dag med adressesperre og bytte av navn ifølge Skattedirektoratet.

Forhold som utløser adressesperre kan være trusler om legemsbeskadigelse eller drap. Kripos forteller til NRK at mange er ofre for vold eller trusler i nære relasjoner

Det er lokalt politi som vurderer hva som er riktig beskyttelsestiltak. Saken blir så oversendt Kripos som har ansvaret for alle saker med adressesperre. De videresender blant annet post til de som er underlagt kode 6.

Antall anmeldelser for brudd på oppholds- eller besøksforbud har økt med 27,5 prosent fra 2012 til 2013. I følge politiet sier utviklingen noe om omfanget av vold i nære relasjoner.

I løpet av en fem års periode har dette økt med 50,8 prosent.

Politidirektoratet vet ikke hvor mange personer som er ilagt besøksforbud, det vil si at de ikke får lov til å oppsøke andre. Dette avgjøres i hvert politidistrikt.

På flukt

Tre år etter voldsepisoden tar hun beslutningen som vil prege barnas liv for alltid. Det er leggetid, barnetv og kveldsmat er unnagjort.

De får beskjeden: «I morgen flytter vi til hemmelig adresse».

Hun gjør det for å beskytte, men allikevel føles det så veldig feil. Barnas reaksjon på beskjeden er den samme som den er i dag. Dette er urettferdig. Den eldste blir sint, vil ikke flytte fra skole og venner.

Barna får ikke ta farvel med venner, ingen må vite hvor de skal. De har ikke noe valg.

På det nye stedet kjenner de ingen. Når flyttelasset kommer har hun ingen til å hjelpe seg å bære møblene inn. Dette oppleves som å sitte på isolat, hele verden ble lagt igjen på hjemstedet. Det blir dem alene sammen i mange år.

– Det tøffeste er alle høytider med familie man mister. Alle julaftener man sitter alene, bursdagene, ingen som vinker i 17. mai toget. Gavene som ikke kommer fram for familien vet jo ikke hvor de bor.

– Det er ikke riktig at det er vi som skal gjemme oss, sier hun.

– Hvorfor får han mer beskyttelse og frihet enn det vi fikk?

Nytt sted nytt hjem

Etter et år på nytt sted med ny dialekt og nye venner finner han dem. Igjen er de tvunget til å flytte. Etter det fikk gjerningsmannen besøksforbud.

Det må søkes om for et år av gangen. Det ble innvilget. I dommen står det at han var underlagt besøksforbud sammenhengende i 6 år. Men så ett år kom avslaget.

Gjerningsmannen hadde anket på besøksforbudet og fått det innvilget.

Han kunne komme til det lille stedet de var, et sted han ikke hadde noen familie eller venner.

– Hva hadde han der å gjøre bortsett fra å oppsøke oss, spør hun.

Svaret hun fikk fra myndighetene var at dette gikk ut over hans frihet.

Flere som lever på kode 6 må flytte flere ganger, for ofte blir de funnet av personen de frykter mest. NRK har spurt Kripos og Politidirektoratet hvor mange som må flytte flere ganger når de bor på Kode 6. Ingen har kunne svare.

Dommen

Etter mange år i en bygd som ikke var hjemme, møtte hun en som fikk henne til å tro at hun kunne endre systemet.

På et seminar havner hun ved siden av Ada Sofie Austegard i Stine Sofies

kvinne på flukt

Kvinnen vil være anonym fordi hun fortsatt er redd for å bli funnet.

Foto: Ellen Omland

Stiftelse. De snakker sammen, Austegard oppmuntrer henne.

– Vi lette i mange år etter en person som kunne kjøre denne saken fordi det er brudd på individets rettigheter når brudd på besøkforbud ikke blir fulgt opp, sier Austegard til NRK.

Hun lovet at hun ikke skulle betale et øre i saksomkostninger. Det skulle stiftelsen dekke, men de ønsket at staten ble holdt ansvarlig og at det ble tydelig at staten ikke har overholdt sin plikt for henne.

– Det var mangelfull oppfølging av stadig brudd på besøksforbud. Det var reelle drapstrusler som ikke ble fulgt opp, forklarer Austegard.

I april i fjor vant kvinnen over staten i Norges Høyesterett. Hun tapte i tingretten, anket og vant i Lagmannsretten. Da var det staten som anket.

– At staten kunne anke mot en kvinne som allerede lå nede er forferdelig. Jeg er sint og bitter, sier hun.

– Jeg skammet seg sånn. Hadde skyldfølelse for barna for at jeg hadde tatt dem med i dette.

Når dommen i Høyesterett ble lest opp satt hun sammen med alle barna.

De fikk høre at Høyesterett mente at mamma hadde gjort alt rett, at det var ikke mammas feil at livet ble slik det ble.

Seier

«Staten har ikke oppfylt sin plikt etter EMK til å sikre at NN mot forfølgelse fra A»

Fra dom i Norges Høyesterett, april 2013

Selv om Høyesterett mener at politi og påtalemyndighet gjorde mye for å beskytte kvinnen, så burde politiet fulgt opp de stadige bruddene på besøksforbudet adskillig bedre. Spesielt når de kjente til gjerningsmannens handlingsmønster og intensitet.

Justisminister Anders Anundsen (Frp) vil ikke kommentere dommen fordi spørsmålet om erstatning ikke er avgjort.

AKTUELT NÅ