– I dag er markagrensa noe nær gullstandarden i norsk miljøpolitikk, men før krigen var grensen der av mer prosaiske grunner, sier historiker Bård Alsvik, som har skrevet hovedoppgave om drabantbyutbyggingen etter krigen.
En spørre-undersøkelse Norstat gjort for NRK viser at tilhengere av utbygging i markaområdene er nesten like mange som motstanderne.
Vanntrykket bestemte
Etter krigen var det stor boligmangel i Oslo, og mange sto i boligkø. For at alle nye boliger skulle få rennende vann, måtte det være trykk i rørene. Målinger viste at det var vanskelig høyere oppe enn 220 meter over havet.
Skulle man ha vann i kranene høyere oppe enn det, måtte det bygges pumpestasjoner, noe som både var kostbart og ville ta tid. Derfor ble det trukket en byggegrense på 220 meter i åsene rundt Oslo i Generalplan for Stor-Oslo i 1934.
– Grensen var altså mer teknisk-økonomisk enn et uttrykk for at Marka skulle skånes, forklarer Alsvik.
- Oslo byarkiv: Markagrensa – den hellige sorte strek
«Naturens mystikk»
81 år senere er den streken blitt til en av de helligste vernegrensene i landet – Markagrensa – vernet både i lov og i mange folks hjerter.
– Markagrensas hellighet handler like mye om følelser og historie som rene fakta, sier Alsvik. Han peker på den norske drømmen om naturens mystikk og på vår identitet som et folk av skiløpere.
På veien mot dagens status fikk vannverkets sorte strek avgjørende drahjelp av Erik Sture Larre (1914 – 2014), kalt «Markagrensas far».
Drømte på cella
Som dødsdømt fange på Grini under krigen så han for seg friheten i marka. Det ble starten på over 60 års kamp for bevaring, blant annet som leder i Oslo Friluftsråd.
På 60-tallet tegnet han opp det han mente var en naturlig grense mellom bebyggelse og Marka på Oslo-kartet. Den var påfallende lik grensen for vannforsyningen som ble laget 30 år før.
Tanken om vern av Marka fikk et voldsomt oppsving på slutten av 1940-tallet, da over 30.000 osloborgere demonstrerte mot byggingen av en kraftgate gjennom Nordmarka.
Traseen for Holsledningen gikk dessuten gjennom områder som turfolk anså som «hellige», ifølge referat fra Aftenposten i 1946, gjengitt på Statnetts nettsider.
Ny strid
Et voksende miljøengasjement utover på 60- og 70-tallet gjorde at streken ble akseptert av stadig flere som en absolutt grense, selv om utbyggere stadig var frampå med å ønske seg flytting av grensen og «justeringer».
I 2009 vernet Markaloven Markas grenser. Men politikere og utbyggere vil ikke ligge helt stille. I valgkampen ønsker flere å endre på Markagrensa og mange andre bymarker landet rundt.
Se: Oslodebatten om Markagrensa
LES OGSÅ: