– Innvandring øker ulikheten betydelig

De siste 20 årene har inntektsforskjellene i Norge økt.

Det skyldes i hovedsak to ting, forklarer forskningsleder ved Statistisk Sentralbyrå, Rolf Aaberge.

– Den ene grunnen er økt innvandring fra den fattige delen av verden. Den andre er at inntektsandelen til de aller rikeste har økt.

– Havner nederst

NRK har bedt SSB se på i hvor stor grad innvandring påvirker inntektsulikheten i de største byene i landet.

Med utgangspunkt i Gini-koeffisienten – der 0 er fullstendig likhet og 1 er fullstendig ulikhet – har SSB sammenlignet utslagene med og uten innvandrerbefolkningen.

I Oslo, for eksempel, er Gini-koeffisienten 0,303 for hele befolkningen minus studenter. Tar man ut innvandrerbefolkningen, synker den til 0,279 (se hele tabellen nederst i saken).

Så hva vil det si at Ginien øker med 8,6 prosent når man plusser på innvandrerne?

– Disse tallene viser at ulikheten i de store byene i Norge, den er faktisk betydelig mindre når man holder innvandrerhusholdningene utenfor, sier Aaberge.

• Les mer om hva Gini-koeffisienten er her og se faktaboks

Ifølge Aaberge fører innvandring til økt ulikhet fordi mange av innvandrerne mangler de kvalifikasjonene det norske arbeidsmarkedet krever. Mange ender i dårlig betalte stillinger, eller får ingen jobb i det hele tatt.

– Det fører til at de aller fleste havner i den nederste delen av inntektsfordelingen, og ulikheten øker, sier SSB-forskeren.

På kjøkkenet til Kirkens Bymisjons flerkulturelle senter på Grønland i Oslo sitter noen kvinner og småprater.

– Assalamu alaikum!

Samira Musawi hilser blidt til alle hun møter.

I flere år har hun «lokket» isolerte innvandrerkvinner ut av huset. Gjennom sykurs og matlaging lærer de mer om Norge. Tryggheten gjør det lettere å lære språket, ta seg en utdannelse, finne seg en jobb.

– Jeg sier hele tiden til kvinner: Dere må ikke sitte hjemme og tenke at dere får penger fra Nav, dere må ut å gjøre noe.

Kvinner fra land som Pakistan, Afghanistan, Somalia og Irak har svak tilknytning til arbeidslivet.

Samlet sett er over 65 prosent av kvinner i arbeidsfør alder sysselsatt. Men for innvandrerkvinner fra Pakistan, som har bodd over sju år i Norge, er tallet kun 35 prosent. For innvandrere fra Somalia er andelen enda lavere. Der er bare 32 prosent av kvinnene som har bodd over sju år i Norge sysselsatt, viser tall fra SSB.

– Fattigdom i Norge? Nei, det finnes ikke

Ifølge Aaberge er kvinners manglende deltakelse i arbeidslivet én av årsakene til at innvandrere er overrepresentert blant dem som regnes som fattige.

– Hvis man har mange barn, og bare én i husholdningen som jobber, må en liten inntekt deles på alle. Da ender man ofte opp med en inntekt som er så lav at man klassifiseres som fattig etter den definisjonen som EU-landene og Norge bruker, sier han.

Men når NRK spør Samira Musawi og miljøarbeider Khadouj Adhdhar om hva de mener bør gjøres for å få innvandrerfamilier ut av fattigdom, ser de først ut som to levende spørsmålstegn. Deretter bryter de ut i latter.

– Hvem her er uten hus? Uten mat? Ingen. Det er ikke fattige i Norge. Men i land som Irak og Syria er det mange som mangler alt. De har ingenting, sier Musawi.

Økt fattigdom = økt ulikhet

Men fattigdom i Norge er et relativt begrep. I stedet for å se på om folk har nok mat til å overleve, ser man på inntekten sammenlignet med resten av befolkningen.

– Det er et paradoks. Mange av dem er flyktninger som kommer fra land med elendige levekår, til et land med bedre levekår. De slipper krig og all den elendigheten det medfører, men kravet til å leve et aktivt samfunnsliv i Norge er mye, mye høyere, sier Aaberge.

Nordmenn som etter EUs definisjon lever i vedvarende lavinntekt har økt de siste ti årene, og fattigdommen øker mest blant barn.

Barn med innvandrerbakgrunn står for det meste av økningen.

I perioden 2011 til 2013 var 12 prosent av alle barn i Norge innvandrere. Samtidig utgjorde de over 50 prosent av barna som lever i hjem med det SSB kaller vedvarende lavinntekt.

Den gode nyheten er at sjansen for å komme seg ut av lavinntektsgruppen, øker for hvert år en innvandrer bor i Norge.

Dessuten er innvandrere ingen ensartet gruppe. De som kommer hit for å jobbe, er ikke overraskende oftere i lønnet arbeid og har høyere inntekt enn folk som kommer hit som flyktninger eller på familiegjenforening.

– Det interessante spørsmålet er om innvandrerbefolkningen kan skaffe seg de kvalifikasjonene som gjør at de får bedre inntekter over tid, sier Aaberge.

En SSB-rapport fra februar viser at enkelte grupper, særlig de fra Somalia, Afghanistan og Irak, sliter med å skaffe seg nok inntekter til å komme seg ut av fattigdommen.

I somaliske familier hvor hovedforsørgeren har bodd tre år i Norge, lever 90 prosent av barna i fattigdom. Etter ti år har andelen sunket, men fortsatt regnes 70 prosent av barna som fattige.

– Mange barn har hele barndommen sin i familier som kontinuerlig er fattige. Det er klart at det begrenser deres valgmuligheter til å delta aktivt i samfunnslivet, og det er naturligvis problematisk, sier Aaberge.

Sjekk ulikheten i din kommune:

Fafo-forsker Tone Fløtten, som er blant de fremste ekspertene på fattigdom og ulikhet, ber politikerne være i forkant av utviklingen.

– Dersom vi ikke klarer å snu dette, så blir noen grupper hengende langt etter. Det blir en type underklasse i norske sammenheng, som ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet, sier hun til NRK.

Bremse utviklingen

Fløtten sier forskjellen mellom inntektsulikheten med og uten innvandrerbefolkningen var større enn det hun hadde trodd på forhånd.

Samtidig understreker hun at Norge fortsatt er et land med stor grad av likhet. Hun viser til at det norske samfunnet, gjennom ordninger som gratis skole og helsevesen, en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk og rause velferdsordninger, er innrettet slik at ulikheten bremses.

– Jeg er optimistisk av natur, og jeg tror at vi klarer å snu denne utviklingen. Den oppmerksomheten vi har mot lavinntektsproblemene, gjør at vi kan iverksette politikk som motvirker dette, sier hun.

Tilbake på Kirkens Bymisjon er Samira også optimistisk.

Hun har selv kjent på kroppen hvordan det er å være uten jobb og nettverk i et fremmed land. Nå jobber hun som arabisklærer og er frivillig på Kirkens bymisjons primærmedisinske verksted.

– Norge har gitt med aksept og statsborgerskap. For meg er det en stor ting. Derfor jobber jeg som frivillig, for å si takk.