Norske media har hatt en ny «Treholtsak». Eller «Treholtbløff», som den også blir kalt til tross for at den egentlig handler om en privatetterforsker og tidligere journalists tragiske bedrageri.
Den har likevel gitt den gamle spionjeger Ørnulf Tofte en ny anledning til å forsvare sin egen og POT/PSTs rolle i den opprinnelige saken mot meg, først i Dagbladet, nå i NRK. Han fremsetter gamle og nye beskyldninger og påstander mot mine advokater, meg selv, og kilder, til og med innen PST. De er krydret med til dels grove og ubegrunnete ærekrenkelser. Jeg skal angivelig ha manipulert, jukset og dermed lurt det norske folk; nok en gang den store Folkefiende.
Informasjon fra POT-ansatt
Faktisk er en del av den private etterforskerens materiale slett ingen bløff. Og, til tross for Toftes påstander, står grunnlaget for min lange kamp for en rettferdig dom fast. Jeg har i løpet av 30 år mottatt en rekke tips og henvendelser, også fra ansatte i Toftes organisasjon, som har vist seg å være konkrete og etterretlige. En tidligere POT-ansatt opplyste om videoovervåkingen av min leilighet, inkludert soverommet, i Oscarsgate. Han deltok selv. Men slik skjer jo ikke i Norge, hevdet myndighetene hardnakket inntil det motsatte ble bevist.
Da EOS-utvalget la frem sin rapport i juni 2012, ble imidlertid video-overvåkingen og gjentatte innbrudd bekreftet. Tofte forsvarer disse ulovlige handlingene med begrepet «nødrett». Det er første gang en offentlig etats ulovlige handlinger og grove krenkelser av privatlivets fred, forsvares og begrunnes slik.
Jeg forstår at det har falt Tofte og hans venner tungt for brystet at jeg, i nært samarbeid med en rekke dyktige advokater og enkeltpersoner, helt siden 1985 har stilt pinlige spørsmål ved en etterforskning som endte med en 20 års fengselsdom. Jeg vil fortsette arbeidet med å renvaske meg for en dom som vesentlig bygger på tro, antagelser og påstander.
– Samling av bløff
Det er aldri lagt frem konkrete bevis for at jeg overleverte graderte opplysninger, skriftlig eller muntlig, til KGB, som kunne rammes av den såkalte spionparagraf 90. Dette har avdøde advokat Arne Haugestad på en særdeles grundig måte påvist i boken «Kappefall» fra 2005. Den lyssky virksomheten til en privat etterforsker, og Toftes ærekrenkelser rokker ikke ved dette.
La meg bare trekke frem ett eksempel på Toftes samling av bløff: Jeg skal ha innrømmet å ha sagt at «jeg er en gambler som har spilt og tapt.» Hukommelsen kan være skrøpelig, også hos en 94 år gammel nidkjær spionjeger. Dette er ren løgn. Det var Tofte selv som under et innledende avhør kom stikkende og mente at jeg var «en gambler.» Det svarte jeg ikke på.
Til slutt vil jeg bare si dette om den famøse bruktbilselger som den private etterforskeren diktet opp: Denne angivelige kilden ble advokat Stabell gjort kjent med i 2014. Vi forsøkte flere ganger å opprette kontakt med ham, uten hell. Etter grundige undersøkelser la vi kilden død i juni 2015, åtte måneder før VGs krigsoppslag. Vi har aldri forsøkt å bruke de opplysninger som kilden skulle sitte inne med overfor myndigheter og offentlighet. Og selve lekkasjen stammer jo fra en sak som ikke angikk meg.
I en internasjonal situasjon som vekker minner om den kalde krigen, skapes det igjen en atmosfære, der myndigheter og media vandrer hånd i hånd. Sammen med dem går også Ørnulf Tofte, en av den kalde krigens fremste soldater i Norge.