Det store taktskiftet

Ada Marie Preuss synes gjenåpningen går for raskt.

Altfor raskt.

Blir hun smittet, risikerer hun å smitte kundene hun møter i butikkjobben sin. Blir hun syk, går hun glipp av skole og jobb.

Det knyter seg i magen. Ti dager i isolasjon står som et skremselsscenario foran henne.

– Hvor redd er du for å bli smittet nå, på en skala fra en til ti? spør jeg.

Nesten før jeg har snakket ferdig, bryter hun inn:

– Ti.

Dette er en av de få turene utenbys jeg har fått det siste året. Idet vi trer ut av bilen i Porsgrunn, slår den varme luften mot meg.

Hvis norsk sommer hadde en duft, ville det vært denne. Duften av nyslått gress og markblomster.

Et lite stykke gjenåpning.

Men Ada Marie liker seg best inne på hybelen. Det er der hun har vært mest det sist året. Ennå føler hun seg ikke trygg på å bevege seg ute blant folk.

21-åringen er ikke alene. For en av fire mener at gjenåpningen kommer for tidlig, viser en undersøkelse Kantar har gjennomført for NRK.

Å vare eller ikke vare

Det er lørdag, i en helg uten planer. Ada Marie sover til hun våkner, og blir liggende i sengen en times tid.

Så, i 11-tiden, setter hun seg i sofaen.

På skjermen skinner verdenen til Disney-karakteren Vaiana mot henne. Hun har sett den i hvert fall fem ganger i løpet av pandemien.

Disney-filmene løfter henne: Fortellingene ender godt. Det kjennes varmt og lunt og oppmuntrende.

Det er helt motsatt av hvordan verden kjennes for henne akkurat nå. At Norge åpner opp igjen, gir en følelse av uro. Kan hun stole på at det kommer til å vare, denne gangen? Foreløpig er det vanskelig å si.

– Hvis smitten fortsetter å øke, synes jeg det er dumt å holde åpent. Jeg ønsker ikke å bli presset på skolen hvis vi vet at det kan være smitte på skolen. Jeg synes ikke det er riktig.

Ada Marie er redd for å bli syk, og like redd for å smitte andre. Tanken på nye mutanter og nye runder med nedstenginger, er overveldende.

Da blir alt snudd opp ned, igjen: Hjemmeskole, karantene, sosial avstand. Alt som gjør hverdagen krevende.

– Jeg er redd for å bli fullstendig isolert, og liker ikke det stresset med at du må finne en måte å få varene levert på døra, du kan ikke gå ut av huset ... bare få livet snudd fullstendig opp ned.

Det er best å bruke litt tid for å være på den sikre siden, mener hun.

Og det er ikke så rart å sitte med den følelsen, mener Tilmann von Soest. For det siste året har vist at verden er mindre forutsigbar enn vi trodde.

– Det er lurt å være litt varsom nå, så man ikke blir veldig skuffet hvis ikke gjenåpningen går så raskt som man hadde håpet på, sier han.

Von Soest er professor på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Han har forsket på psykisk helse blant ungdom og unge voksne under pandemien.

Det er viktig å delta i det sosiale rundt gjenåpningen, selv om man er redd for smitten, mener han. Om enn med små skritt.

– Hvis man er engstelig for at det går for raskt, kan det være fint å prioritere den og det som du virkelig har savnet. Begynn litt i det små, men begynn med det som er viktigst for deg.

Fear of missing out

Skole, hjem, jobb. Det ville kanskje vært livets viktigste bestanddeler, krise eller ei. Men ingen sa de ville være de eneste.

Som meg, har Ada Marie innimellom følt seg litt «bobleløs», usikker på akkurat hvem som er i hennes kohort. Selv om alenetid kan være godt, er det ikke alltid et gode når man ikke kan velge den selv.

Selv har jeg savnet kafeene og kinoene, stedene der man kan sitte ved siden av andre uten å prate, men også uten å være helt alene.

Ada Marie beskriver seg selv som nokså introvert.

– Jeg er mest glad i å være sosial i små mengder.

Men når Norge har vært stengt, og venner har fått beskjed om å holde seg unna hverandre, er det ikke så lett å vite hvem som er der når man trenger det. Og det er ikke så lett å bli bedre kjent med folk man liker.

Nye mutanter har kommet i veien for nye vennskap.

Klassen hennes har jo vært der. De har hun sett hver gang de har vært på skolen. Hun har ett år igjen på videregående, siden hun begynte på ny linje som 19-åring.

Men i butikken jobber hun alltid alene. Så går hun hjem, og er alene der også.

Nesten alene, i hvert fall. Kattene Speedy og Alva har holdt henne med selskap.

Pandemien har stjålet flere store friheter. Men den ga henne en ny frihet i retur: Frihet fra frykten for å gå glipp av livet, eller FOMO, fear of missing out.

Mobilen har ikke lyst opp med bilder av andres tilsynelatende strålende liv. De store festene. Ferieturene til varmere strøk.

Gjenåpningstiden preger både det etablerte og det sosiale mediebildet. Inntrykket kan bli litt som i høytidene: At alle har det så fint.

– Man ser bare den positive siden, og man kan kjenne på en forventning om at du bare skal være glad og at alt skal være perfekt. Det blir spesielt sårt om du ikke har det sånn. Kontrastene kan bli enda større, sier Tilmann von Soest.

Så snakker han om det som er vondt å erkjenne: At pandemien gav enkelte et etterlengtet pusterom fra en ellers tung hverdag. At det er noen som ikke vil tilbake.

– Det er noen som har hatt en del fordeler under pandemien. For eksempel elever som har hatt en vanskelig skolehverdag, som under pandemien har kunnet regulere hva slags kontakt de vil ha med andre selv, sier von Soest.

Å komme seg ut i verden

NRKs undersøkelse viser at en av fem har blandede følelser rundt at livet blir mer normalt igjen, det vil si de både gleder og gruer seg.

Både undersøkelsen og von Soest bekrefter dette: Å ta hverdagen tilbake etter en pandemi er ikke bare som å skru på en bryter.

– Det er noe i det å vende seg til den nye normalen, og en usikkerhet i om man kan stole på at den kommer. Særlig kan folk som i utgangspunktet er litt forsiktige av seg eller som er redde for smitte, synes situasjonen er vanskelig, sier professoren.

Det flest gruer seg til etter pandemien, er å reise til og fra jobb. Deretter kommer økt kontakt med storfamilien, fysisk tilstedeværelse på arbeidsplassen og sosiale aktiviteter og uteliv.

Det er snakk om små prosentandeler. Men kanskje store endringer i folks liv.

Og 15 prosent av dem som deltok i undersøkelsen, oppgir at de ser mer negativt på fremtiden etter pandemien, fem år frem i tid.

Ada Marie deler frykten for nåtiden. Men ikke for fremtiden. Hun har femårsmålet klart for seg.

Da er hun forhåpentlig barnehagepedagog. Helst vil hun holde seg i Porsgrunn. Kragerø, der hun kommer fra, er for lite, mens Oslo er for stort, synes hun. Porsgrunn, derimot, er akkurat passe.

Innen da er pandemien forhåpentlig helt over. Da gleder hun seg til å kunne gå ut og kjenne seg trygg. Vite at sjansen for smitte er minimal. Kunne møte andre uten å ta hensyn til avstand eller munnbind eller om man er vaksinert eller ikke.

Og kanskje har hun fortsatt med seg den ene tingen pandemien ga henne: Frihet fra FOMO. Hvem vet, kanskje er den for henne, som for meg, byttet ut med: JOMO.

The joy of missing out.

Det ville i så fall vært en slutt som er en Disney-film verdig.