– De første tolv timene så jeg for meg alt. At jeg kom til å miste jobben, at jeg kom til å miste mine kolleger og venner, at jeg aldri mer kunne få jobbe på et sykehus, jeg tenkte på alle som hadde tillit til meg.
Det er en kald onsdagskveld i februar 2012. Sykepleieren Merete Fjellaksel har nettopp fått en telefon fra sjefen sin på Ahus. Hun vil ha et møte med henne morgenen etter.
Rusmiddelbruk er den største enkeltårsaken til at helsepersonell i Norge mister autorisasjonen, og hovedårsaken til at sykepleiere mister sin autorisasjon. Hvert år mister flere titalls sykepleiere autorisasjonen på grunn av rusmiddelbruk og tyveri av legemidler.
En ny studie gjennomført av Akan kompetansesenter som NRK har skrevet om i dag, viser at behandlingen disse sykepleierne får fra sine arbeidsgivere i tiden etter at de blir avslørt, har stor betydning for om de klarer å bli kvitt avhengigheten sin og komme seg tilbake i jobb.
Det fikk Merete erfare.
Begynnelsen
– Det finnes både en avhengighet og en rusavhengighet. Jeg har fått vite i ettertid at jeg var avhengig, ikke rusavhengig, sier hun.
Merete møtte høsten 2007 en mann som hun ble sammen med. Et halvt år senere fikk han kreft. Det ble starten på en svært vanskelig periode.
– For det første så kjente vi nesten ikke hverandre før han ble syk, vi holdt på å kjøpe bolig sammen og jeg hadde et barn fra et tidligere forhold som jeg tok meg av i tillegg til jobben som sykepleier, forteller hun.
Merete prøvde å opprettholde det vanlige livet på alle fronter, men det ble for mye for henne. Hun var i sjokk og trengte å bli ivaretatt selv, sier hun.
Da gikk hun til legen sin og fortalte om situasjonen. Hun hadde hodepine, vondt i ryggen og nakken. Det fikk hun smertestillende for.
– Det var fysiske smerter, men sett i etterpåklokskapens lys, så var det en psykisk smerte som lå bak det, sier Merete.
Men den gang tok hun det legen forskrev. Og det gikk ikke lang tid før hun begynte å merke hvor deilig det var å ta to Pinex Forte og legge seg på sofaen og slumre i noen timer. Da slapp hun å forholde seg til det som var smertefullt og vanskelig.
Slik utviklet forbruket seg over tid. På det meste tok hun 30 Pinex Forte-tabletter om dagen.
– Da hadde jeg også en samboer som hadde et åpent medisinskap. Han var syk og fikk en del smertestillende som jeg kunne få litt av. Men etter hvert måtte jeg finne andre måter å få tak i tabletter på, sier Fjellaksel.
Artikkelen fortsetter under videoen
Merete forteller hvordan avhengigheten startet.
Eskaleringen
Hvor mange tabletter hun tok rett fra medisinskapet på Ahus har hun ikke tall på. Men hun anslår at det kan dreie seg om et tresifret antall.
– Man kan ikke si at det er enkelt, men når du jobber som sykepleier og har den tilgangen som er på sykehusene, så blir det på en måte «enkelt» å låse seg inn på medisinrommet og ta der, sier Merete og lager sitattegn med fingrene.
Men man kan ikke forsyne deg ubemerket fra et medisinskap på et sykehus over lang tid før folk begynner å lure på hvorfor det er et så stort forbruk av disse medikamentene. Derfor begynte Merete etter hvert å se etter nye muligheter. Da hun fant et stempel fra en legekollega, begynte hun å skrive sine egne resepter.
Hun logget seg på datamaskinen på jobb, skrev i et worddokument, og printet ut «resepten», før hun ga den prikken over i-en.
Den første gangen trodde hun politiet kom til å stå på utsiden av apoteket og vente på henne. Det skjedde ikke, så hun fortsatte.
– Det var snakk om mange hundre tabletter, sier hun.
Dette var før e-resept og man kunne i praksis bare gå fra apotek til apotek og hente ut tabletter.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Avsløringen
– Jeg vet ikke hva det var, for den var lik alle de andre reseptene jeg hadde laget før det.
I februar 2012 – mange måneder etter at Merete hadde begynt å skrive sine egne resepter – reagerte et apotek på den ene resepten hun kom inn med. De ringte til legen som sto på resepten og ville sjekke opp dette. Da begynte snøballen å rulle.
– Det kom selvsagt som et sjokk på oss alle sammen. Hun var en betrodd medarbeider og hadde stor tillit, forteller seksjonsleder ved Ahus og Meretes sjef Irene Gynnild Ponton.
Det var hun som var i den andre enden av telefonrøret den februarkvelden i 2012. Hun hadde da sammen med de andre lederne allerede blitt enig om hvilken tilnærming de skulle ha til Merete i denne saken.
– Når man er i så dyp krise som det Merete var i da og da, så skal man ikke bli avvist. Da trenger man hjelp. Det er den viktigste drivkraften vi hadde da, å kunne være til støtte og følge henne opp, sier Ponton.
– Vi ville legge til rette for at dette skulle gå bra. Vi hadde raskt et mål, og det var at hun skulle komme tilbake i jobb med full autorisasjon.
Veien tilbake
Like etter møtet satt Merete hjemme og visste ikke hva hun skulle gjøre. Hva skulle hun gjøre nå? Hvem skal hun henvende seg til?
Til slutt fant hun ut at hun måtte dra tilbake til starten. Hun ringte legen sin.
– Jeg hadde ikke lyst til det. Kan du tenke deg det? Jeg ville opprettholde fasaden fortsatt overfor legen som hadde skrevet ut medikamenter til meg, forteller Merete.
Da hun kom til legen og begynte å forklare hva det gjaldt, stoppet han henne. Han forsto raskt at han ikke bare kunne sende henne hjem. Så Merete dro fra legekontoret med en nedtrappingsplan og en plan for veien videre.
Hun ble henvist til et sted som behandler medikamentavhengige, hvor hun gikk i behandling i halvannet år.
– Jeg trappet ned og sluttet ved hjelp av behandleren, legen og apoteket som jeg hadde en avtale med om å hente medisiner annenhver dag.
Den 8. mars 2012, drøye fem uker etter at hun hadde blitt avslørt, hadde Merete tatt sin siste Pinex Forte-tablett, og Statens helsetilsyn påla henne å ta urinprøver hver uke.
Artikkelen fortsetter under videoen
Meretes sjef Irene Gynnild Ponton forteller at de måtte hjelpe sin medarbeider.
Men saken hennes var fremdeles ikke ferdigbehandlet. Den ble først sendt til Fylkeslegen, så videre til Helsetilsynet. Både Merete og Ahus ventet i det uvisse frem til hun ble fratatt autorisasjonen i desember 2012.
– Jeg følte aldri at jeg var ute. Det var aldri noe takk og farvel og lykke til videre. De holdt kontakt med meg, jeg ga dem oppdatering om hvordan det gikk. Da jeg endelig mistet autorisasjonen, så begynte de å se på hva jeg kunne gjøre. Sjefen min sa at de ville hjelpe meg, forteller Fjellaksel.
De hadde mange samtaler om at det ikke kom til å bli lett å komme tilbake. Merete hadde i utgangspunktet vært i videreutdanning da hun ble tatt. Flere av kollegaene ventet at hun kom tilbake med enda mer kompetanse, i stedet måtte hun begynne på bunnen igjen.
Hun fikk ny mulighet til å være assistent ved avdelingen og gjøre vanlige pleieoppgaver som ikke krever autorisasjon.
Sakte, men sikkert jobbet hun seg oppover igjen. Den 8. mars 2016, på dagen fire år etter at hun mistet den, fikk Merete autorasjonen sin tilbake og jobber nå som sykepleier igjen.
– Det er ingen grunn til å ikke hjelpe
– At de tok meg inn i varmen igjen har betydd alt. Hvis du ikke har en jobb, så har du heller ikke en inntekt. Hvis du ikke har en inntekt hvordan skal du forsørge deg og dine barn, hvor skal du bo. Det generer masse nye utfordringer i en allerede vanskelig situasjon, sier hun.
– De tenkte ikke at jeg var et problem, men at jeg hadde et problem. Som de hjalp meg med.
Irene Gynnild Ponton sier det aldri var aktuelt å snu ryggen til Merete da hun ble avslørt for blant annet tyveri fra sykehuset. Hun sier det var en kalkulert risiko.
– Vi risikerte å investere mye tid i noe som potensielt ikke ble noe av. Men det var en risiko vi valgte å ta og viste tiltro til vår medarbeider.
– Vi ville være noen som gjorde at det ble lettere for henne å komme seg ut av avhengigheten, og ikke verre.
Til gjengjeld har de fått igjen kompetanse og fikk beholde noen som allerede kunne mye om faget og som utviklet seg enda mer fordi hun fikk være i arbeid.
– Det er ingen grunn til å ikke hjelpe. Vi måtte prøve og det gikk bra, sier Ponton.
