Tilbake i Vassdalen 30 år etter tragedien

Eivind Hovin (50) og Stein Gunnar Frostrud (54) ser opp på den lille åskammen der Hovin sto sammen med de andre soldatene i ingeniørtroppen den dagen tragedien rammet dem.

En kald vind feier gjennom Vassdalen, men det snør ikke. Været er ganske greit til å være på denne årstiden. Hovin har vært her flere ganger siden skredulykken. Han får den samme reaksjonen hver gang. Han merker at han heller ikke denne gangen er helt forberedt.

Følelsene presser seg frem og han må tørke bort noen tårer. Det er tungt å være her inne igjen. Minnene er sterke.

Hovin blir stående nede på sletten foran den 763 meter høye fjelltoppen Storebalak. Han ser opp mot det hvitkledde fjellet. Det var der oppe at tonnevis med tung snø hadde samlet seg, før den kom rasende nedover.

– Galskap

Skredet feide med seg soldater og beltekjøretøy i 2. tropp fra Ingeniørkompaniet i Brigade Nord. De var 31 soldater som ble tatt av raset. Kun 15 av dem kom ut av Vassdalen i live.

Hovin var med å lede troppen den dagen.

– I dag, når vi står her nå, så lurer jeg på hvordan vi i all verden kunne forsøke å gå gjennom der. Det var galskap å legge en beltevogntrasé så nær fjellet. Vi burde forstått at det aldri kom til å gå bra. Vi skulle aldri vært her inne, sier Eivind Hovin.

Hovin ser bort på kameraten Stein Gunnar Frostrud (54). De to tjenestegjorde sammen i ingeniørtroppen. Hovin som sersjant, Frostrud som fenrik og troppens nestkommanderende.

8 meter med «betongsnø»

Samholdet har de beholdt. De har tatt godt vare på hverandre siden ulykken.

Hovin ser at Frostrud også har problemer med å holde følelsene tilbake. De sier ikke så mye. Begge har nok med sine egne tanker, men blir stående ved siden av hverandre i snøen. De gråter stille.

– Når jeg ser opp på rasområdet, kan jeg peke ut hvor vi fant de fleste. Noen lå under åtte meter med hardpakket betongsnø, sier Frostrud.

De henter frem en bukett med røde roser. Tar forsiktig av innpakningspapiret. Sammen går de et lite stykke ned mot platået der snøen fra raset samlet seg, og der de fleste døde ble funnet.

Roser i snøen

De stanser opp og tar av seg luene. Stein Gunnar Frostrud går ned på kne og leser opp navnene på de omkomne soldatene.

Mellom hvert navn tar han en pause.

Eivind Hovin setter ned en rose for hver av dem. Det er en enkel, men følelsesladet seanse.

– Jeg husker dem som de flotte guttene de var, før raset tok dem. Ansiktene deres. Øynene med liv. Latteren. De spøkefulle kommentarene. Kameratskapet de hadde med hverandre, og med oss. Dette var gutta våre, og vi kommer aldri til å glemme dem. Aldri, sier Stein Gunnar Frostrud.

Selv etter 30 år kjenner de begge fortsatt på sorgen og savnet.

Uverdig og meningsløst

– Det var fint å få gjøre dette. Vise dem en form for ære, siden de døde så uverdig og meningsløst, sier Stein Gunnar Frostrud.

Han sier at han sammen med sorgen, også føler skyld.

– Det var riktignok ikke vår skyld, det som skjedde her inne. Det var andre som bestemte, og sendte oss av gårde, selv om de var advart, og visste om rasfaren. Men det var vi som var troppsbefal, og vi ledet dem inn hit, sier han.

• LES OGSÅ: – Offiserene sendte oss i døden

Frostrud forteller at det var ham som vekket dem i teltene, og ga ordren om å gjøre seg klare til å dra den morgenen.

– Over halvparten fikk jeg aldri se igjen. Det har jeg måttet leve med. Jeg skulle gjerne sett hver eneste mamma og pappa inn i øynene, og bedt dem om unnskyldning for at det gikk slik med guttene deres, og blitt trodd på det, fortsetter han.

Eivind Hovin nikker. Han har kjent på den samme skyldfølelsen gjennom de 30 årene som har gått.

– Jeg vil be om unnskyldning. Beklage at de døde, men jeg håper det ikke var forgjeves. Jeg tror Forsvaret lærte noe av den ulykken. De lærte å ta bedre vare på soldatene sine. Men det var synd prisen for lærdommen skulle bli så høy sier han.

• Se Hovin og Frostruds Minnealbum fra Vassdalen (PDF)

Vassdalen, onsdag 5. mars 1986

Klokken nærmer seg 13, og uværet herjer i Vassdalen, nord for Narvik nær grensen mellom Nordland og Troms. Den 20-årige sersjanten Eivind Hovin fra Ridabu ved Hamar, står på en høyde og forsøker å se gjennom det kraftige snødrevet.

Lenger ute i dalen er det både sol og klar himmel, men her inne opplever de et skikkelig ruskevær. Hovin har ført ingeniørtroppen fra den provisoriske teltleiren deres ved Elvemo, og omtrent fire kilometer østover og inn i Vassdalen.

Det er så dårlig sikt at det er vanskelig å orientere seg. Hovin står like ved foten av fjellet Storebalak, men snøfokk gjør at han ikke kan se toppen. Han ser ikke så mye rundt seg heller, siden den forholdsvis kraftige vinden virvler opp nysnø.

Likevel er 20-åringen ganske sikker på hvor han og resten av troppen befinner seg. Kartene er greit avmerket, og han vet hvor øvingsledelsen har planlagt at beltevogntraseen skal gå.

Det Hovin ikke er klar over, er at troppen har beveget seg for nær Storebalak, og et område som er merket som skredfarlig. Han har fulgt de gule markeringene der hvor beltevogntraseen skal gå, men den er merket feil i utgangspunktet og inn på et skredutsatt område.

Får en dårlig følelse

Eivind Hovin har ikke oppdaget feilen, og er ikke klar over at de er for nær den bratte skråningen. Men Hovin har en dårlig følelse. Det er for mye snø her inne.

Beltevognene kommer ikke videre, og blir sittende fast. Soldatene har gått ut av kjøretøyene. De står nå i skråningen og skuffer vekk snø.

Det er enorme mengder som må fjernes. Hovin ser ikke helt hvordan de kan greie å løse dette oppdraget. Ingeniørtroppen skal være med på den store Nato-øvelsen Anchor Express sammen med 20.000 soldater fra 10 land.

Øvelsen skal starte for fullt dagen etter, og en større panserstyrke fra Brigade Nord skal bevege seg nordover langs E6. Samtidig skal Infanteribataljon 3 utføre en flankeoperasjon og ta seg gjennom Vassdalen, Bukkedalen og østover mot Bonnes, for å utføre et angrep derfra.

Eivind Hovin og resten av 2. tropp fra Ingeniørkompaniet skal rydde en beltevogntrasé for infanteristene. Det er derfor øvelsesledelsen har beordret dem inn i Vassdalen.

– Jeg forsøkte å gå et stykke oppover skråningen, men det var så mye snø at jeg måtte nærmest krabbe. Vinden hadde tatt seg opp, det blåste og snødde kraftig og jeg forsto at dette var galskap. Jeg mente vi måtte avbryte oppdraget og gå bort fra skråningen, forteller Eivind Hovin.

Voldsom kulde og vind

Den unge sersjanten snur seg, og ser ned på soldatene som jobber med spader og motorsager bak ham. De graver i snøen og fjerner kvister, busker og småtrær.

Hovin kan se at de bruker alle kreftene de har. Av og til går noen av dem inn i beltevognene for å varme seg. Det er så kaldt at han skjelver. Vinden gir mange minusgrader ekstra.

Et stykke lenger bak står to av troppens beltevogner og venter på klarsignal til å kjøre. De skal forsøke å komme seg opp i høyden gjennom trasen når den er klar.

Hovin er imponert. Soldatene har holdt det gående helt siden de ble vekket ved firetiden på morgenen. Det er bitende kulde og mye vær, men ingen av guttene klager eller gir uttrykk for at de har gått lei.

Soldatene har fått beskjed om det er greit at de lar AG3-geværene være igjen inne i beltevognene mens de er ute for å grave. Det er selvfølgelig i strid med øvelsesreglementet, men Hovin og det øvrige troppsbefalet mener at arbeidet ikke trenger å bli tyngre enn nødvendig.

Han synes ingeniørtroppen er en fin gjeng. Grunnstammen i troppen har tjenestegjort sammen siden de startet tjenesten på Eggemoen ved Hønefoss 10. juli 1985.

De fleste er mellom 18 og 20 år, noen litt eldre. De har ulik bakgrunn og kommer fra hele landet, fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord, fra Haugesund og Bergen i vest til Greåker i øst.

Etter Anchor Express venter langperm og påskeferie. Guttene gleder seg. Deretter er det bare noen måneder igjen til de skal dimitteres. Hovin vet at mange ser frem til det. De skal hjem for godt – til foreldre, søsken, kjærester, jobb og utdannelse. De har livet foran seg, akkurat som han selv.

Ubehagelig stemning

Eivind Hovin ser lagførerkollega Bjørn Oddvar Haukedalen komme kravlende opp ved siden av ham. Som Hovin, har 20-åringen fra Asker en sersjantgrad, og gjør plikttjenesten sin ved Ingeniørkompaniet på Skjold.

De to er gode venner. Haukedalen er avholdsmann og rører aldri tobakk, og er en av de triveligste personene Hovin har møtt.

Vitsene sitter løst. Som Hovin vil også Haukedalen ta en høyere utdannelse etter noen år i Forsvaret, og drømmer om studier ved NTH. De blir stående og snakke litt.

Haukedalen har fått kommandoen over troppen siden troppssjef Claus Svendsen, 28 år fra Haugesund, har reist tilbake mot Bjerkvik for å snakke med bataljonsledelsen i et forsøk på å trekke troppen ut av Vassdalen. Troppens nestkommanderende, Stein Gunnar Frostrud, befinner seg fortsatt noen kilometer lenger ned i dalen.

De to sersjantene leder derfor troppen, men er i tvil om hva de skal gjøre.

Hørte rare lyder

De har begge oppfattet at flere av soldatene er bekymret for sin egen sikkerhet, og begge føler selv på et ubehag. Det er noe med stemningen her inne i Vassdalen.

De er ikke klar over at Forsvarets egne skredeksperter dagen i forveien vurderte området som så rasfarlig at Vassdalen ble stengt. Dette var ikke blitt fanget opp av øvelsesledelsen, og ingeniørtroppen ble derfor sendt inn dit.

– Vi hadde fått klar beskjed fra øvelsesledelsen om at det var trygt å ferdes i Vassdalen. Men vi skulle aldri vært der inne. Både vi som var befal og soldatene var redde. Det ene var all snøen og vinden, men vi hadde også hørt rare lyder, husker Hovin.

Han forteller at det natten i forveien var som om noe beveget seg i dalen. Noe stort og tungt.

Men det var ingen stridsvogn. Det var snølag i bevegelse.

De siste dagene hadde det kommet utrolige mengder med snø, og det hadde det gått flere ras i området.

Radiosamband sviktet

Haukedalen og Hovin står omtrent midt i skråningen ved en av beltevognene, og diskuterer muligheten for å trekke troppen ut av dalen. De to lagførerne blir enige om at dette ikke går lengre. Ingeniørtroppen kommer ikke til å greie å lage traseen til beltevognene ferdig, og om de skulle greie det, vil vinden fylle den med snø før den kan brukes.

I tillegg uroer rasfaren dem begge. De har heller ikke radiosamband som fungerer. Det er derfor ikke mulig å kontakte øvingsledelsen. De to 20-årige sersjantene er klar over at de må ta en avgjørelse på egen hånd: De må ta med seg soldatene og komme seg ut herfra.

Eivind Hovin står med ryggen mot fjellet Storebalak, og ser ned mot soldatene i skråningen og beltevogntraseen. En gruppe på fire-fem soldater står litt til høyre for ham. De har tatt en pause i gravingen, og snakker sammen.

Det er da han hører et brak bak seg. Eivind Hovin rekker ikke å tenke. Han dras nedover. Så blir det mørkt.

Stillheten. Alle var borte

– Det neste jeg husker er at jeg fikk snø inn i munnen og følte at jeg var nær ved å bli kvalt. Jeg fikk panikk og gispet etter luft, og så for meg mor og far, besteforeldrene mine, søsteren min. Tenkte at jeg nå skulle dø fra dem. Men så åpnet jeg øynene, og så lys over meg, og greide etter hvert å reise meg, forteller Hovin.

Alle var borte. Også alt utstyret og beltevognene.

– Jeg så bare hvit snø. Det var ikke en lyd. Bare vinden kunne høres. Etter hvert så jeg noen av soldatene kravle opp fra snøen på samme måte som meg. De var i live, men var altfor få.

Han forteller at han oppdaget to føtter og en arm som stakk opp av snøen, og begynte å grave med hendene. Etter hvert kom det flere til for å hjelpe, og en soldat ble reddet ut i live.

De lette videre. Hovin forteller at de gravde til blodet sprutet ut av fingertuppene, mens panikken tok tak.

– Hvor var de alle sammen? Snøen var iskald. Flere fikk frostskader på hendene. Det var en fortvilet situasjon. Alt var kaos. Hvor skulle vi lete? Vi fikk opp noen, og flere av dem overlevde, men etter hvert fant vi ikke flere i live. En av guttene kom ravende mot meg. Han var blodig. Jeg spurte hvordan han hadde det, men jeg tror ikke det kom noe svar, forteller Eivind Hovin.

Hovin har dratt av et leddbånd i det høyre kneet, men bestemmer seg for å løpe etter hjelp.

De to andre sersjantene i troppen er begge borte. Den ene er Bjørn Oddvar Haukedalen som han snakket med da raset gikk.

Den andre er 22-årige Olav Lilland fra Vindafjord i Rogaland. Begge er sannsynligvis under snøen, så Hovin ber derfor en av de andre soldatene om å overta ansvaret.

Så løper han nedover dalen, den samme veien de kom.

Det samme gjør en av beltevognførerne. Han heter Per Åge Nymoen, er 21 år og kommer fra Røros. Nymoen var inne i en av beltevognene da raset kom. Han fikk frontruten over seg, og har fått et dypt kutt over venstre øye.

Både ansiktet og den hvite kamuflasjedrakten er farget rød av blod. De løper begge nedover dalen for å hente hjelp.

Frykten griper om seg

Eivind Hovin har smerter, men det er ikke det som plager ham mest. Det er frykten. Han er livredd for nye ras. Han hører lyder han ikke visste eksisterte. Merkelige lyder.

Drønn og knitring som han regner med er lyd av snø i bevegelse. I tillegg er det den kraftige vinden. Et stykke ned i Vassdalen er han sikker på at det skal komme et nytt ras. Han tar av seg vernemasken og en samekniv han har festet i beltet og henger opp i et tre ved beltevogntraseen. Blir han tatt av snøen, skal de vite hvor det kan letes.

Hovin venter noen minutter på det nye raset, men kommer seg så raskt videre. Litt lenger ned i dalen kommer han til en teltleir. Der får han varslet noen soldater om hva som har skjedd, og det slås alarm.

– Det var en helt grusom og uvirkelig situasjon. Jeg løp langs traseen vi hadde laget noen timer tidligere. Nå lå mange av gutta jeg hadde ansvaret for, under snøen i dalen bak meg, forteller han.

De første som kommer for å delta i redningsarbeidet, er militære mannskaper som har ligget i teltleirer ytterst i Vassdalen. Etter flere timer kommer det politi fra Narvik og letemannskaper med helikoptre. De har med seg skikkelig redningsutstyr, men det er ikke noen liv å redde.

De som graves frem er døde.

Soldater i sjokk

Fenrik Stein Gunnar Frostrud er 24 år og kommer fra Lillestrøm. Gjennom morgenen og formiddagen den 5. mars har han kjørt i skytteltrafikk mellom hovedkvarteret til øvelsesledelsen og ingeniørtroppens teltleir i Elvemo, noen kilometer vest for der soldatene befinner seg.

På formiddagen har han sammen med stabslaget ordnet en leveranse med glovarm saft som han vil frakte til soldatene inne i Vassdalen.

Han kommer seg med en beltevogn som skal innover. De følger den nylagde beltevogntraseen, men blir stående fast i et mindre snøras som har sperret veien omtrent en kilometer fra der de tror troppen befinner seg.

Da er klokken om lag 14. Det er der Frostrud får beskjeden. En soldat stopper beltevognen, og sier at noe har skjedd med troppen som er lenger inne i dalen. Det er ingen som helt vet hva som har hendt, men noe er galt der inne. Fryktelig galt. Det er observert soldater løpende derfra med blod i ansiktet. De kjører videre inn mot rasstedet. Stein Gunnar Frostrud kommer frem dit som en av de første.

Han skjønner med én gang hva som har skjedd. Han ser at noen av soldatene står og graver panisk med bare hendene.

Andre har synlige skader og er dekket av blod. En står og kaster opp noe rødt slim. Sannsynligvis er det punkterte lunger, tenker Frostrud. Enkelte stirrer apatisk på ham. De er tydeligvis i sjokk. Øynene deres er gjennomsiktige. Frostrud registrerer raskt at mange er borte. Hvor kan de være? Er de under snøen?

«Finn gutta våre!»

Han blir møtt av troppssjef og løytnant Claus Svendsen som også har kommet til. Svendsen forteller at han selv ble tatt av ras da han var på vei ut av dalen for å be om at troppen måtte trekkes ut. Han har fått ødelagt flere ribbein og er tydelig preget av det.

Løytnanten ber ham være med å lete i snøen. «Finn gutta våre!», er ordren Frostrud får fra troppssjefen. «Registrer dem som du finner, og få oversikt over dem som er borte».

– Snøen var hard som betong. Vi greide etter hvert å grave frem flere. Det er lett å tenke at når noen blir tatt av snøras, så er det bare å grave dem frem igjen raskt nok, så er de i live. Det var ikke tilfelle i Vassdalen. Soldatene var blitt dratt ned langs skråningen i en voldsom hastighet. Det sto mange store bjørketrær der, og de fleste omkomne var påført store slagskader. Når vi gravde i snøen, kunne vi følge blodsporene til vi fant dem, sier Frostrud.

Mange av dem ikke var mulig å kjenne igjen. Soldater han hadde vært sammen med i flere måneder.

– De fleste var påført så store skader i ansiktene at de var helt ugjenkjennelige for meg. Det var grusomt å se de ødelagte kroppene. Noen få lå med hendene foran ansiktet. De var dekket av is. De hadde overlevd selve raset og pustet under snøen, men var senere omkommet av blodtap eller oksygenmangel. Vi greide ikke å komme ned til dem tidsnok.

– Andre forsøkte vi å gi førstehjelp. Jeg husker én jeg forsøkte å blåse liv i. Det var som å blåse i en ballong med hull i. Det kom bare en surklelyd. Da skjønte jeg at lungene var ødelagt.

Nyheten sprer seg

I ulykkesrapporten står det at skredet kom noen minutter over kl. 13. Offisielt blir klokkeslettet satt til 13.05.

På en av døde soldatene blir det funnet en klokke. Den har stoppet på 13.04.

Gjennom dagen blir nyhetene fra Vassdalen gjort kjent gjennom telexer fra NTB og NRKs TV- og radiosendinger. De første radiomeldingene er forsiktige, men det tar ikke lang tid før ulykkens omfang blir klart.

Utover ettermiddagen offentliggjøres navnene på de første omkomne, men det tar fortsatt noen dager før alle er hentet opp fra snøen. De som ikke blir funnet, får status som savnet. Om morgenen den 6. mars er 11 omkomne funnet. Forsvaret er usikre på om det er fire eller fem savnede.

Forvirring om savnede

Dette skaper mye uro i familier som har sønner som tjenestegjør i Nord-Norge og ikke får kontakt med dem. Forsvarets informasjonstjeneste kollapser. Hysteriske mødre og fedre med gutter i Ingeniørkompaniet ringer fortvilet til alle som kan tenkes å vite noe.

I Holmen leir ved Skjold, der 2. tropp holder til når de ikke er på øvelse, er det unge vaktsoldater som tar imot henvendelsene. De vet hvem som er borte, men har fått klar beskjed om at de ikke får lov til å si noe til foreldrene. De må lyve og svarer at de ikke vet.

Det oppstår hjerteskjærende scener da foreldrene til en av de savnede soldatene, 20-årige Øyvind Tørnes fra Porsgrunn, greier å komme seg inn til rasstedet i Vassdalen fredag 7. mars. Tørnes ble først registrert som en av de overlevende, men etter noen timer endrer han status som savnet. Nå vil foreldrene selv være med å lete etter ham. Da de ankommer Vassdalen, er sønnen deres nettopp blitt funnet omkommet.

Fire timer etter ulykken, om ettermiddagen 5. mars, blir den første av de overlevende intervjuet på NRKs radiosendinger. 19-årige Sven Arne Simonsen fra Narvik forteller om det som skjedde:

– Det var så mye snø der, men vi skulle måke oss frem slik at beltevognene kunne kjøre over fjellet. Så kom raset. Det tok bare 15 sekunder, og så var det ferdig. Tidligere på dagen gikk det to ras som vi visste om. Men likevel valgte de å kjøre øvelsen, selv om de visste at det var rasfare der. Vi skulle holde på uansett. Jeg hørte selv at troppssjefen meldte til øvelsens ledelse at det var rasfare, men han fikk beskjed om å fortsette, fortalte Simonsen til NRKs reporter.

19-årige Simonsen dro aldri tilbake til Holmen leir og Ingeniørkompaniet på Skjold etter at han ble utskrevet fra sykehuset. Foreldrene nektet ham å vende tilbake til militærtjenesten.

16. februar 2016

Nær 30 år etter, tenner Eivind Hovin og Stein Gunnar Frostrud lys ved minnetavlen som er satt opp. Der står navnene på de 16 omkomne. De to mennene blir stående. Tankene går tilbake til den onsdagen da alt gikk galt.

Tiden etter har vært tung og vanskelig. De har begge vært plaget av skyldfølelse. Kunne de gjort noe annerledes? Hvorfor utførte de en ordre de var så uenige i? Hvis det er slik at øvelsesledelsen og brigadeledelsen visste at det var farlig der inne, hvorfor ble de da sendt inn dit?

Begge ble klar over at soldatene var redde og ikke ville inn i Vassdalen. De var bekymret selv også. Likevel valgte de som troppsbefal å følge ordrene de fikk fra øvelsesledelsen.

– Jeg kjenner på en voldsom bitterhet. Det har fulgt meg hver eneste dag i alle disse årene. Troppen vår ble sendt inn dit, til tross for sterke advarsler. Troppssjefen nektet å gå inn, men ble beordret, og fikk garantier om at alt var trygt. Alle kjente til at det hadde gått ras her i dagene før øvelsen. Likevel ble vi sendt dit.

– Vi mener det burde ha blitt stoppet, men vi var troppsbefal på et lavere nivå. Dette lå over oss. Da er det ikke vi som har ansvaret, men vi føler likevel skyld overfor gutta våre, sier Frostrud.

– Sendt rett i døden

Han sier det er de ansvarlige for ledelsen som burde tatt ansvar. Det gjelder brigadeledelsen og øvingsledelsen.

– De fikk beskjed om at det var farlig. Likevel presset de oss inn, og ga oss klare ordre om å utføre oppdraget. Her inne var det vind, snøfokk, rasfarlig og bitende kaldt. Guttene våre hadde ikke en sjanse. De ble sendt rett i døden, forteller Frostrud.

Sterk kritikk

Øvelsesleder var generalmajor Martin Vadset. I juli 1986 fikk både han og flere andre offiserer sterk kritikk for feilvurderinger i forkant av ulykken av en granskingskommisjon.

Vadset avviste kritikken, og politiet henla saken mot offiserene i mars 1987.

Martin Vadset ønsker i dag ikke å uttale seg om Vassdal-ulykken til NRK.

Avlyste øvelsen

Etter ulykken bestemte Forsvaret seg for å avlyse øvelsen Anchor Express, men ønsket likevel å holde normal aktivitet og trene opp avdelingene i områder som ikke var rasfarlige. En del prestisje sto på spill siden 20.000 soldater var ankommet og en rekke land hadde brukt store ressurser på å dra til Nord-Norge.

Avgjørelsen førte til sterke reaksjoner i mange av de norske avdelingene i indre Troms.

Ved Maukstadmoen leir, som var Ingeniørkompaniet naboleir i Skjold, gikk hele kompanier til streik, og det ble truet med fengselsstraff. Soldatene mente på sin side det var galt å holde øvelser før de hadde fått være med på en minnestund for de omkomne.

Konflikten løste seg da brigadesjef og oberst Arne Pran slo fast at de norske soldatene skulle få hvile, og holdes unna aktiv tjeneste til kistene med de døde var sendt til sine hjemsteder.

Det skjedde etter en gripende minneseremoni i en flyhangar i Bardufoss den 12. mars.

• – Grov svikt og feighet i Forsvaret før og etter dødsulykken i Vassdalen

Avskjed med Vassdalen

De to vennene gjør seg klare til å dra fra Vassdalen. Det er blitt ettermiddag, vinden har tatt seg opp, og det er blitt kaldere. Da de er klare til å dra, blir de likevel stående og se ned mot platået der de fleste av de døde kameratene ble funnet.

• Dette er troppens eget minnealbum om medsoldatene som døde i Vassdalen

Eivind Hovin og Stein Gunnar Frostrud holder rundt hverandre, sier noen lavmælte ord om kameratskap og samhold. Tårene kommer igjen. De har lovet seg selv å aldri glemme soldatene som endte sine liv i Vassdalen. Tankene går til mødre og fedre som mistet en sønn. Alle dem som måtte leve videre uten en bror. En kvinne ble enke i ung alder, og en liten gutt på tre år fikk aldri bli kjent med faren sin.

For Eivind Hovin og Stein Gunnar Frostrud har det vært 30 tunge år. De har lært seg å leve med sorgen og skyldfølelsen, men vet at fortsettelsen også kan bli vanskelig. Minnene om de døde, og vissheten om sorgen til de etterlatte, kommer til å følge dem resten av livet.

• Pårørende krever ny gransking av Vassdal-ulykken

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sier til NRK at Forsvaret lærte mye av ulykken i Vassdalen og har endret på sikkerhetsreglementet. Hun ønsker ikke å ta stilling til om ulykken bør granskes eller undersøkes på nytt.