Han er vokalisten i et av Skandinavias mest suksessrike band like før og like etter siste tusenårsskifte.
►
Det brune, krøllete håret og det energiske smilet avslører at det faktisk er han som kommer slentrende. På scenen er han mannen med den store utstrålingen. Her faller det så naturlig å by ham på en kaffe. Men han avslår tilbudet, vennlig.
– Vi skal snakke om de store spørsmålene i livet i dag, Bo ...
Bo, eller bare Bosse som han ber oss om å kalle ham, ser meg plutselig rett inn i øynene. Han smiler og forandrer mening om kaffen.
– Da må jeg ha en kaffe likevel. Og kom vi setter oss et annet sted, sier han.
– Jeg vil sette spor
Vi forlater den folkerike lobbyen. Det er roligere i underetasjen på dette som tidligere var misjonshotellet. Det har også vært hovedkvarteret til Gestapo under krigen. Da var det et sted for harde avhør og tortur. Nå skal vi skal snakke om døden. Men også om livsgleden.
– Jeg vil sette spor som sitter igjen hos folk som et minne, etter at jeg er død, sier Bo Kaspers-vokalisten, i det han setter seg ettertenksom ned i sofakroken vi har valgt. Han setter kaffekoppen foran seg, ser at klokken allerede er 15 denne regntunge lørdagen i Trondheim. Klokken tikker mot den viktige lydprøven før konserten.
- Les også:
- Les også:
Angst for å dø
Bo Kasper Sundstrøm har allerede slått an temaet. Det skal handle om å sette spor etter seg. Det er jo akkurat dette som er teksten hans i «Vi kommer aldrig at dø». Det handler om å skrive boken som alle leser, om sangen alle barn synger, om det lille ekstra i parfymen som alle kvinner dusjer på seg.
– Vi mennesker vil sette spor etter oss. Vi vil jo ikke dø, sier Sundstrøm med ettertrykk.
– Barna er min garanti
Blikket hans er fast. Det er ikke tilfeldige fraser han kommer med. Dette er gjennomtenkt. Han vil sette spor, han vil bli husket og noe skal leve igjen etter ham etter at han har forlatt dette jordiske livet. Men er det sangene? Er det tekstene? Er det melodiene? Han trenger ikke tenke seg om før han svarer.
– Det er barna mine. De er det viktigste jeg har gjort i dette livet. De er min garanti for at noe av meg lever videre, sier han.
- Fra serien «Godhet»:
- Fra serien «Godhet»:
– De forteller at jeg faktisk lever
Han og hans kone har to barn sammen. Han snakker gjerne om barna sine, og om det som blir overført over generasjonene. Han drar sammenhenger fra sine egne foreldre og besteforeldre og frem til de som i dag vokser opp som barn.
– Barna er en direkte «feedback» på at man faktisk lever, sier han ivrig.
- Fra serien «Godhet»:
- Fra serien «Godhet»:
– De er min Oscar-statuett
Han reiser seg og gestikulerer. Og han drar sammenligninger. Han blir ivrig. Tidsrammene blir brutt. Han enser foreløpig ikke at lydprøven nermer seg. Kaffen blir stående urørt på bordet.
– Å hente barna i barnehagen eller på skolen er jo som å stå på scenen og motta en Oscar-statuett – hver eneste dag! Pappa, pappa roper de. Og dette er jo bare fantastisk. Plutselig handler sporene han har satt ikke om hans sanger og tekster, men om hans barn.
- Fra serien «Godhet»:
- Fra serien «Godhet»:
– Sangene passer godt i begravelser
Lydprøven begynner snart. Men han vil fortsatt fortelle om sitt forhold til døden. Døden er ikke bare bryteren som slås av. Den er også utgangspunktet for mange av hans tekster.
– Man kan si hva man vil om døden. Men det er et ganske bra emne å skrive populærsanger på, sier han med overbevisning i stemmen. Mange av sangene mine passer nok bedre i en begravelse enn i et bryllup, legger han til.
Den vakre begravelsen
Han forteller historien om den syke kvinnen. Hun hadde kreft og visste hun skulle dø, bare 35 år gammel. Da hennes mann tok kontakt med Sundstrøm var planleggingen av hennes begravelse godt i gang. Hun ønsket seg «Innan klockan slagit tolv» med Bo Kaspers til sin begravelse.
– Det ble en slik fortettet stemning av kjærlighet i kirken som jeg aldri har opplevd i noe bryllup noen gang. Her satt 300 mennesker og tenkte sine absolutt vakreste tanker om denne kvinnen som nå var død.
– Stemningen i kirken gav perspektiv
Bosse faller litt ut av den energiske stilen når han snakker om hendelsen i kirken. Stemningen og opplevelsen ble en sterk erfaring for ham.
– Det var vanskelig, og det var merkelig. Men det gav også er perspektiv på hva jeg egentlig forsøker å skrive om, sier han ettertenksomt.
- Les også:
– Livet er kort
Plutselig er vi inne i spenningen mellom alvoret og dybden i tekstene til Sundstrøm, og det faktum at han faktisk produserer populærmusikk som når de mange. Han skal fortelle mye på kort tid. En populærmelodi strekker seg jevnt over pluss/minus tre minutter.
– Det handler om livet. Det er kort. Og vi formidler dette sammen med klassiske rock and roll-fraser.
– Dødsangsten preger meg fortsatt
Tiden løper. Lydprøven skulle ha begynt. Men han vil fortsette å prate. Om dødsangsten. Han nipper til kaffekoppen. Kaffen er blitt kald.
– Som barn hadde jeg en fryktelig dødsangst. Denne angsten lever fortsatt og preger livet mitt.
Retorisk spør han hva klokken er. Han vet godt at han er på overtid. Men en samtale om angsten for døden passer ikke inn i 3-minuttersformatet.
– Men dødsangsten førte til at jeg bestemte meg for å få noe ut av livet jeg lever nå. På godt og vondt. Jeg har bare dette livet. I angsten for døden vil jeg også ete, drikke og være glad.
– Etter døden finnes ingen ting
Bo Kasper Sundstrøm sammenligner døden med noe som slukkes. Han sier at det er dette som er årsaken til hans dødsangst. Man fødes, man lever, så dør man og deretter finnes det ingenting mer, sier han.
– Men jeg ser en trøst i barna. Det er ikke bare meg og mitt liv lenger. Det er mine barns og min kones liv det handler om. Og forhåpentligvis mine barns bans liv.
Telefonen ringer. Bo Kasper Sundstrøm MÅ reise seg. Musikerne er klare. Lydprøven kan ikke vente. Men det er ikke stress. Dypest sett kan han slappe av. Han har satt spor etter seg. Ikke bare i tekster og musikk. Han vet han lever videre, gjennom sine barn.
– Etter døden lever vi videre så lenge det finnes mennesker som husker en, og som trenger en, sier han og haster videre. Lydprøven kan ikke vente lenger. Og kaffen var allerede blitt kald.