Derfor rømte Stefan Sundström til Træna

– Tanken på å reise til Træna er for meg et sted å flykte til. Det er som å komme til en resort.

Etter å ha gitt ut to plater og ei bok på ett år, måtte Stefan Sundström ha pause fra storbylivet og musikken. Han trengte å koble av og gjøre noe helt annet. Han reiste til Træna og ble mannskap på kameratens fiskebåt.

Fant ei rorbu på Træna

Stefan Sundstrøm har siden 1989 gitt ut 15 album, i tillegg har han medvirket på en rekke andre plateinnspillinger. Norge har blitt en kjent arena for ham. Her har han spilt på store og små scener, fra nord til sør.

Hans første møte med Træna var i 2008. Det var også i denne perioden han ble kjent med artisten «Æ» (Erling Riibe Ramskjell), som utviklet seg til et nært vennskap.

Sundström besøker Træna hver gang han har anledning. Det blir gjerne flere ganger i året. Her finner han roen som han kjenner blir viktigere etter som årene går.

– Da ungene ble voksne og flyttet hjemmefra, tenkte jeg at nå var det bare å stå på og produsere tekster, musikk og bøker. Men så kjente jeg at dette ikke går. Jeg er for gammel til å holde på i et sånt tempo og må roe ned tempoet. Jeg fikk en sjelelig tinnitus av alle inntrykkene; av det å huske mange telefonnumre, mailadresser, for å nevne noe, sier han.

Stefan måtte bort fra denne tilværelsen, ta en time out, som han selv beskriver det. Han ringte til sin venn på Træna og ba om å få komme nordover.

Han flytta inn i ei gammel rorbu. Uten strøm, uten vann. Fascinasjonen av øygruppa ute på helgelandskysten fanget også etter hvert kjæresten Karin Renberg. Hun flyttet ikke nordover, men ble en hyppig gjest.

(artikkelen fortsetter under)

Rorbua er liten og enkel. På veggen henger geviret som en gang har pryda en reinokse. I et hjørne står en gammel, rusten vedkomfyr som ikke lenger varmer. Under et vindu med utsikt over sjøen er en liten lenestol og en enkel sengebrisk. En tom ølboks står som en vase i vinduskarmen.

Her inne fant han den stillheta han hadde lengtet etter.

La bort gitaren og ble fisker

«Æ» er selv musiker og har gitt ut flere plater. Her ute kan han dra ut på sjøen med sjarken sin og drive fiske. Stefan mønstret på som mannskap, og gjennom vinteren 2012 drev de fiske etter skrei ute på det fiskerike havet. Arbeidet som fisker er fysisk hardt, men det er konkret.

Man starter tidlig på morgenen, men man er ferdig når fisken er levert.

(artikkelen fortsetter under)

– Å være fisker føltes riktig, så ordentlig. Når man kommer til kai med flere hundre kilo torsk og leverer den, får jeg følelsen av at i dag har jeg jeg foretatt meg noe. Og det å kjenne på det fysiske ved å fiske har igjen ført til at jeg fikk stor respekt – for alle de som har drevet yrket i mange år og fått gikt, forteller Sundström med ettertenksom mine i ansiktet.

Jobben på kameratens fiskebåt åpnet horisonten. Han fikk større utsikt, blikket rakk lengre enn det som er mulig hjemme i Stockholm.

Træna lar en tenke store tanker

Træna er omgitt av hav, og når det er klarvær kan man se fastlandet langt der inne et sted. Utsikten er ubegrenset. Det mener Sundström gjør noe med menneskene som opplever det.

– Det er så god utsikt her. Sånn er det ikke hjemme. På grunn av alt lyset ser man ikke stjernehimmelen i Stockholm. Det gir en følelse av at blikket ikke får dra ut, sikta er begrensa. Her oppe kan jeg tenke tanker som er lengre enn to minutter. Man blir ikke avbrutt av en reklameplakat. Alle tanker blir oppstykket av tempoet i det moderne samfunnet. Det er ingen tanker som er lengre enn 140 tegn. Mens her ute kan man tenke tanker som er like lange som bibelen.

(artikkelen fortsetter under)

Stefan Sundström føler seg som en trænaværing, men er noe usikker på om trænværingene mener det samme om ham.

Han har uansett fått sterk tilknytning til øysamfunnet og de 500 som bor der ute. Han nyter å være her, og noen ganger leker han med tanken om å flytte hit for godt.

– Hadde jeg vært ung og ikke hatt barn, ville jeg flytta hit. Når jeg er her og kjenner lengselen etter mine barn drar jeg hjem. Og så er jeg hjemme en stund og drar tilbake hit til Træna. Med årene har jeg blitt mindre avhengig av å ha et fast punkt. Men jeg trenger å ha et sted å hvile, det trenger ikke å være mitt hjem. Men gjerne her.

Med stillhet kom inspirasjonen

Han søkte stillhet og fant den. Langt unna støy, nyheter om Idol og reklameplakater åpnet verden seg på en annen måte for ham. Når han lå på brisken i rorbua opplevde han de sterke inntrykkene som lyden av stillheta ga. Han var ikke på Træna for å produsere nye tekster, trodde han.

– Først var det ikke noe musikk i hodet mitt. Det var stille. Det var bare lyden av måkene og sjøen som skvulpet mot steinene under rorbua der jeg sov. Men lydene brakte med seg noe. Det var liksom a-moll, uten at det var trist. Det opplevdes som en mollakkord med vill kjerne glede.

(artikkelen fortsetter under)

Inntrykkene ga en ny inspirasjon. Han følte seg lettere og opplevelsene dannet ord i hans ode og ble til nye tekster. Det resulterte i elleve nye tekster, samt en av kameratens «Æ» tekst «Fåglan».

I tillegg jobber Sundström med boka «Stefans lilla norske». I boka vil han forsøke å formidle kontrastene mellom det å leve i en tilværelse der alt er forutsagt og utsikten er borte, og den åpenbaringa man kan få ved å bryte opp og se så langt det er mulig.

– Boka er en slags reiseberetning i Nord-Norge. Men det blir også en måte å uttrykke tanker som krever litt tid til å tenke over, og som krever tid til å formidle. Det er noe man ikke kan gjøre med 140 tegn på Twitter.

Ny plate under radaren

«Under radarn» er en tittel som beskriver noe helt konkret; den store NATO-radaren som står som en monument på en av de høye fjelltoppene. Men albumtittelen har en vel så sterk metaforisk betydning av Sundströms tilværelse. Det å forlate Stockholm og i stedet leve som en anonym fisker på helgelandskysten.

Det ble et poeng å spille inn plata på Træna. I stedet for å reise hjem til Stockholm fikk han sine musikere til å ta turen nordover. Mot at han stemte kommunens piano fikk han bruke Træna kirke som studio for innspillinga.

– Musikerne reagerte akkurat slik jeg gjorde første gang jeg kom til Træna; Wow, sa de. Så jeg tok dem imot. Serverte dem sjømat og hvitvin, og så spilte vi inn plata. Vi var veldig effektive. Selve innspillinga brukte vi bare tre dager på å gjøre, og hele tiden var musikerne ivrig med å bli ferdig sånn at de kunne dra på sjøen og fiske.

Stefan Sundström bruker mobiltelefonen som videokamera og legger ut selvlagde videoer. Her forteller han om innspillinga av den siste plata.

Verdens vakreste sted

Stefan Sundström er veldig opptatt av å fortelle hvor vakkert det er her ute. Han deler sine opplevelser med sine venner og de han møter.

– Jeg ble litt sjokkert over å finne – så nær Sverige – det vakreste sted på jorden.

En februardag i 2013 setter han seg på hurtigbåten og reiser hjem igjen – til Stockholm. Men han, kameraten «Æ» og trænværingene vet at det blir gjensyn – om ikke så lenge.