Fødte barn i skogen – nå flykter de fra barnevernet

Det ligger barneklær, tøybleier, og kluter stablet rundt i ei lita stue med hemmelig adresse. Hva skal de ha med? Hva er overflødig? Diskusjonen går frem og tilbake. Alice holder opp et stykke tøy i solstrålene fra vinduet.

– Den første lua hennes, er den ikke søt? Og denne buksa som jeg strikket...

Runar Muhammed Jordahl nikker, men ullbuksa skal ikke være med. Babyen deres har vokst ut av den allerede. Den blå sekken som står midt på gulvet rommer knappe 60 liter, og bare det aller mest nødvendige legges oppi.

Noen timer senere har den lille familien gjort seg til flyktninger. Uten pass, og uten tanke for annet enn å komme seg lengst mulig unna barnevernet, reiser de fra Bodø.

Les også: Barnevernet: – Har aldri vært borti noe lignende

– Uaktuelt å føde på sykehus

Vi spoler tilbake til desember 2012. I åtte uker har Runar Muhammed jobba med et byggeprosjekt ute i Bodø-marka. Alice er høygravid, og det toetasjes huset som skal være fødestue er endelig regntett.

Runar Muhammed har satt inn en vedovn som sørger for at innetemperaturen ligger tett opp mot 30 grader. Ei presenning i taket er ellers det eneste byggematerialet som ikke er henta fra skogen.

De har lagra mat for flere måneder. Fra bekken har han båret inn vann som skal kokes. De har sinkbøtter og sugekopper som sammen med grønnsåpe skal få tøybleiene rene. Alt er klart.

Så starter fødselen. Alice er trygg. Hun angrer ikke. Det er her i skogen hun vil føde. Ikke på sykehus.

– Jeg hadde et normalt svangerskap uten komplikasjoner, og fødselen var godt forberedt. Kvinner kan føde. Vi er konstruert for det og har gjort det i tusenvis av år. Kroppen vår har en genetisk hukommelse som trer fram når fødselen er i gang, sier Alice.

I Norge fødes det rundt 60.000 barn i året. Antall hjemmefødsler ligger et sted mellom 80 og 150 per år. Svært få velger bort sykehus, og de som føder uten jordmor til stede, de gjør det fordi fødselen kom brått på.

Hvorfor valgte de å gjøre det slik? Kunne de ikke bare føde på sykehus slik de fleste andre gjør? Men det var helt uaktuelt. De er ikke interessert i å leve livene sine slik de fleste andre gjør.

(artikkelen fortsetter under)

– Jeg ble ikke han friken i skogen over natta

Runar Muhammed er født og oppvokst i Bodø. Han har hatt vanlige jobber, og betalt husleie som alle andre.

Har jobbet som assistent både på skole og i barnehage. Skattet av inntektene sine og bidratt til fellesskapet, men det synes han er flaut å tenke på i dag. Han mener skattepengene brukes til mer vondt enn godt, og liker ikke tanken på blant annet å medfinansiere krigføring.

– Jeg er fullt klar over hvordan det er å leve i byen, men det er en grunn til at jeg har beveget meg bort fra den livsstilen. Jeg ser på den som usunn. Men forandringen skjedde gradvis. Jeg ble ikke han der friken i skogen over natta, sier han.

Som 16-åring startet den gradvise forflytninga hans lenger og lenger unna et typisk norsk levesett. De siste fem årene har han bodd i skogen i Bodø-marka i et selvbygd hus.

Alle bruksting er slikt som andre har kvittet seg med, eller som han har laga av naturmaterialer. Han har høsta fra naturen og henta mat som andre har kasta inne i byen.

– Det er uforsvarlig at vi kaster så mye, så det er en måte å ta ansvar for overforbruket på.

(artikkelen fortsetter under)

Sommer som vinter har skogsområdet han kaller «Hidden Valley» eller «Gopia» vært hans hovedtilholdssted. Han traff Alice fra Romania på ei reise for noen år siden. De likte hverandre og begynte å bo sammen - flyttet rundt fra skog til skog.

– Helt siden jeg var barn har jeg hatt lyst å leve slik. Men jeg har gått gjennom en prosess. De siste årene har jeg snudd mer og mer bort fra systemet etter å ha oppdaga hvor råttent det er. Maten vi spiser, og tingene vi fyller livene våre med skader oss mer enn de hjelper oss, forteller hun.

De sier det handler om å fri seg fra alt som ikke er godt for menneskene og miljøet. De vil ikke være avhengige av penger, men leve i pakt med naturen, og forbruke minimalt med ressurser. Derfor ble skogen deres hjem.

– En perfekt fødsel

Riene er i gang. Runar Muhammed har lånt mobiltelefon og har venner med bil i nærheten dersom noe skulle gå galt. De får skyss til sykehuset umiddelbart hvis de trenger det.

– Var du redd?

– Nei, ikke redd. Men en fødsel er en stor ting, og jeg var veldig skjerpa og fokusert på det som skulle skje. Da den var i gang, hadde jeg ikke tid til å være redd, forteller han.

Det ble aldri behov for å ringe noen. Alice føder et velskapt barn, uten lystgass, uten epidural, og uten en kyndig jordmor i fotenden. Der står Runar Muhammed, som aldri hadde tatt imot et barn før.

– Det er en ubeskrivelig følelse å få ta imot det lille livet som kommer ut. Det er det største jeg har opplevd. Bare å se at det rører på seg, at det er liv. De to første dagene tok jeg til tårene for ingenting, forteller han.

– Det var en perfekt fødsel, spør du meg. Helt problemfri. Barnet fikk komme i sitt eget tempo og ble tatt imot av far og mor, skyter Alice inn.

– Ingen ante hva de skulle gjøre

I tre uker fortsetter de å bo i «fødestua», men så skader Runar Muhammed kneet mens han hogger ved. Det blir umulig å hente de 20 literne med vann som dekker det daglige behovet, og de må forlate skogen.

Familien tar inn hos venner og bekjente. Overnatter litt her, og litt der. Planen er å reise ut av landet til sommeren, når jenta har fått vokst seg større. I Sør-Europa finnes det småsamfunn som har brutt ut og lever slik de gjør. Der har de vært før, og det er dit de vil.

– For å være sammen med folk som tenker som oss og oppdrar barna i slik vi vil gjøre det, forklarer Alice.

På et tidspunkt går de innom Skatteetaten for å forhøre seg om hvordan det er dersom de skal registrere barnet. Foreldrene tenker at det enkleste er om babyen får seg et pass slik at hun kan reise lovlig over landegrensene.

– De visste ikke, og sendte oss videre til helsestasjonen. Plutselig var vi inne i en karusell som de på kontorene hadde laget for oss. Ingen ante hvordan de skulle takle situasjonen vår. Det er tydelig at de aldri har opplevd noe lignende, forteller Runar Muhammed.

Det tar dem så lang tid å få registrert jenta at fristen, som de ikke er klar over eksisterer, går ut.

Dersom det ikke er lege eller jordmor til stede ved fødselen, er det mors ansvar å selv sende fødselsmelding til folkeregisteret. Det skal skje senest innen en måned etter at barnet kommer til verden. Unnlatelse av å oppfylle plikten til å gi melding om fødsel straffes med bøter etter straffelovens § 339 nr. 1.

– Så nå venter vi bare på bota, sier Runar Muhammed.

Folkeregisteret videresender meldingen til Sentralkontoret for folkeregistrering i Skattedirektoratet slik at barnet skal få tildelt fødselsnummer. Disse papirene er i skrivende stund ikke ferdigbehandlet.

(artikkelen fortsetter under)

Barnevernet kobles inn

Ganske tidlig i løpet av det han betegner som ei håpløs, ukevis vandring mellom offentlige kontorer for å få registrert babyen, blir det sendt ei bekymringsmelding til barnevernet.

Etter loven har barneverntjenesten plikt til å gjennomgå meldinger snarest og til å straks undersøke hvordan barnet har det.

De ønsker å møte familien. Foreldreparet skjønner at livsstilen deres kan vekke reaksjoner, men bestemmer seg for å treffe barnevernet.

– Meldinga dreide seg om et barn som var ikke var registrert og som var født ute. Jeg forklarte at det selvsagt ikke var tilfelle. Som om jeg skulle kunne føde et barn utendørs i Nord-Norge i desember. Vi var inne i varme og forsvarlige omgivelser, sier Alice.

For barnevernet er det å undersøke om et barn har det bra som regel ensbetydende med at de må treffe familien flere ganger. Det ønsker de også i dette tilfellet, som leder i barneverntjenesten i Bodø betegner som spesielt.

– Jeg har aldri vært borti noe lignende i min tid i barnevernet, sier Tone Hilde Birkelund.

Alice og Runar Muhammed skjønner ikke hvorfor det er nødvendig med flere møter. De har jo allerede forklart at det ikke stemmer at jenta ble født ute.

– Jeg skjønner at de må gjøre jobben sin. Om det var riktig at hun var født ute, hadde jeg også vært bekymret. Men jeg har hørt så mange historier om barnevernet at jeg ikke tør stole på dem eller invitere dem inn i livet mitt.

I affekt over situasjonen de har havnet i, skriver Runar Muhammed et blogginnlegg. Han øser ut frustrasjonen over et system han mener ikke fungerer. I åtte år har han levd uten å være en del av det og kanskje har det også blitt fremmed for ham.

– Jeg skjønner at folk reagerer

14. mars slår nettstedet bodonu.no opp saken, om et barn som er født i skogen, på bakgrunn av blogginnlegget.

I kommentarfeltet står det blant annet «Dette er gambling med et lite barns liv, der man setter egne ideologier foran sunn fornuft.»

– Jeg skjønner at folk reagerer. De vet ikke at det finnes alternativer til moderne sykehus. Hvis folk hadde hørt om tusen stykker som hadde gjort det på vår naturlige måte hadde de nok ikke reagert på samme vis, sier Runar Muhammed.

– Vi er ikke steinalderfolk

– Men hva skjer når jenta blir større? I Norge har vi opplæringsplikt, hva tenker dere om det?

– Hun er tre måneder gammel, og for meg er det vanskelige å svare på om vi vil sende henne på skole når hun blir sju år. Vi lever i øyeblikket, så det må vi ta da, sier Runar Muhammed.

– Og hun skal selvfølgelig få bestemme selv om hun vil gå på skole eller ikke. Uansett vil hun få lære alt hun trenger for å bli et selvtenkende, kunnskapsrikt, og flott menneske, supplerer Alice.

– Hva med sosialiseringa til barnet?

– Hun får jo selvfølgelig være sammen med andre mennesker, vi er jo sosiale folk, sier Runar Muhammed.

– Mange tror sikkert at vi er veldig isolerte, og vi har fått kritikk for å gå imot utviklinga, men jeg tenker at vi ser fremover og lever bærekraftig, sier Alice.

– Vi er ikke steinalderfolk som er motstandere av framskritt og teknologi. Jeg har pc med internettilgang i skogen. Det drives av et solcellepanel, forteller Runar Muhammed.

Når det gjelder barnets helse har de vært på kontroll og fått fastslått at det ikke er noe i veien med jenta. Hvis hun skulle bli alvorlig syk har hun krav på øyeblikkelig helsehjelp i tiden mens de venter på at hun får godkjent statsborgerskapet. Får hun papirene har hun de samme rettighetene som alle andre nordmenn og kan få fastlege.

– Hvor langt er dere villig til å strekke dere for å komme barnevernet i møte?

– Hvis det handler om å få seg fast bostedsadresse, ja vel, da skaffer jeg meg det. Men jeg føler at jeg lever et bra liv, som vi ikke bør tvinges til å endre på. Det viktigste er at vi oppfyller barnets behov for omsorg, kjærlighet og stell.

– Vi tvinges til å bli snyltere

Hvis datteren deres får et personnummer blir hun den eneste i familien som regnes helt og fullt som norsk.

For selv om Runar Muhammed er født, oppvokst og har bodd størstedelen av sitt voksne liv i Norge er han ikke registrert som innbygger her.

I 2007 ble han registrert som utvandret. For i folkeregisterforskriftens § 4-7 nr. 2 første punktum heter det følgende: «Personer som de siste to år ikke har kjent oppholdssted i Norge regnes som utflyttet.» Runar Muhammed leverer en søknad om å få innvandre igjen.

Alice er papirløs og regnes som ulovlig innvandrer. I og med at hun kommer fra et EØS-land forsøker hun å skaffe seg et D-nummer (et identifikasjonsnummer for personer som ikke står innmeldt i folkeregisteret), men uten arbeidskontrakt er det umulig. Hun har en eneste rettighet i Norge. Øyeblikkelig helsehjelp ved behov. Ut over det, ingenting. Det fører også til at Runar Muhammed blir stående alene med forsørgeransvaret i fødselsmeldinga.

Når formalia ikke er i orden blir alt langt vanskeligere i møte med det offentlige Norge. At barnevernet er innblandet gjør at de føler at de er nødt til å holde hus i byen, men det er ikke så enkelt uten inntekt.

– I skogen er det gratis å leve, men det koster penger å være i byen. Hvis vi blir tvunget til å bo her av norske myndigheter synes vi de bør betale for det også. Vi tvinges til å bli snyltere, sier Runar Muhammed.

Han oppsøker NAV, selv om han sier at han egentlig ikke er interessert i å motta noen slags form for støtte fra staten.

– Jeg fikk beskjed om at eneste mulighet for økonomisk hjelp er at jeg søker om familiegjenforening, sier Runar Muhammed.

Men da må han først ha en bostedsadresse og for å få det må han ha et pass.

(saken fortsetter under)

– Vi har ingenting å skjule

I bloggen har Runar Muhammed skrevet at de vurderer å reise fra Norge. De bekymrer seg for at barnevernet vil ta babyen uten forvarsel for å forhindre at hun forlater landet.

At saken har havnet i media med bilder bidrar til at de ikke føler de kan bevege seg fritt rundt i Bodø med jenta.

– Det skal kun én idiot til for å ringe barnevernet hvis de ser oss på gata, mener Runar Muhammed.

De mener informasjonen fra barnevernet har vært mangelfull og det forsterker frykten for å miste datteren.

– Vi har ingen ting å skjule, og vil gjerne ha full åpenhet om hvordan vi tenker, og hvordan ting er. Men det er vanskelig når barnevernet ikke sier noen ting om hva de tenker, sier Alice.

Flere ganger mailer de barnevernet. De vil ha en garanti for at babyen ikke tas fra dem momentant dersom de møter dem, og vil vite hva barnevernet gjør videre.

– En utfordrende sak

Tone Hilde Birkelund er leder for barnevernstjenesten i Bodø. Hun sier det er ei utfordring å holde kontakt og avtale møter med klienter når de ikke har telefon eller fast bosted. For de kan ikke diskutere saker per mail.

– Det har ikke vi anledning til og det handler om personvern. Vi gjør det ikke sånn og er nødt til å møte familien for å kunne gjøre vår jobb.

Birkelund forteller at de har truffet familien to ganger. De er med andre ord i en svært tidlig fase av undersøkelsene.

– Vi kan ikke gi noen garantier. Det er umulig. Vi må sette inn tiltak alt etter hva undersøkelsene viser. Men det å ta et barn fra foreldrene sine er ikke noe man bare gjør. Det er en lang prosess.

Hun forteller at mange har en redsel for barnevernet, og mener det kan skyldes at folk ikke vet så mye om hvordan de jobber. Men i møte med klientene er de alltid nøye med å fortelle hva som skjer og hvorfor.

– Barnevernet jobber hele tiden med å skape tillit ved å være tydelige på å informere foreldrene om hvordan vi jobber. Det vi gjør er lovpålagt og vi har retningslinjer for hvordan vi går frem. De er det viktig at vi forteller om, slik at vi gjør folk trygge.

– Familien sier de føler seg tvunget til å bo i byen, har dere gitt dem noen signaler om at de må det?

– Nei, vi går ikke inn og bestemmer hvor folk skal bo. Det er feilinformasjon. Hvor de bor legger ikke vi oss opp i. Så lenge barnet er registrert får det alt det trenger av helsetjenester og opplæring enten de bor på den ytterste ø eller midt i byen.

• Les mer hva barnevernet sier om saken her

Vurderer å gjøre seg til flyktninger

Søndag 17. mars: Babyen gråter. Varsler at hun må få skifta bleien. Faren plystrer for å roe henne mens hun bæres ut på badet. Melodien virker og gråten stilner. Ytterst få vet hvor familien oppholder seg. Hos et vennepar har de fått tak over hodet mens de venter på ei avklaring.

Får barnet norsk statsborgerskap når ingen av foreldrene er registrert i landet? Får Runar Muhammed innvandre etter seks år som utvandret til tross for at han har vært her størsteparten av tiden? Og skal de gå barnevernet i møte, eller flykte?

De er usikre. Ombestemmer seg hvert tiende minutt. De tror ikke norske myndigheter vil godta livsstilen deres.

– Vi kan nok ikke fortsette å leve i skogen uten å bruke penger slik vi har lyst til. Barnevernet har visse standarder som må oppfylles, sier Runar Muhammed når jenta har fått ny bleie og ligger inntil Alice sitt bryst.

– Det er rart hvis det er vi som blir tvunget til å endre måten vi lever på. Det finnes folk som går på McDonalds hver dag og setter barna fra seg foran en TV, og det blir godtatt, sier Alice.

Skrekkhistoriene de har hørt om foreldre som har fått fratatt barna sine gjør dem ekstra nervøse.

– Det norske samfunnet skal være så åpent, fleksibelt og tolerant. Jeg er sjokkert over det jeg hører og opplever. Det er vanskelig å kjenne på redsel over noe jeg ikke føler skyld for. Barnet vårt har alt hun trenger, sier Alice.

Leder for barnevernstjenesten i Bodø Tone Hilde Birkelund reagerer negativt da NRK forteller om foreldrenes planer.

– Jeg synes det er meget spesielt at de vurderer å flykte landet. Det må være i deres interesse at vi får gjort ferdig våre undersøkelser og avsluttet denne saken, sier hun.

Får ikke «flytte inn» igjen i Norge

Tirsdag 19. mars går Runar Muhammed innom barnevernkontoret og sier at de godt kan ta et møte nå. Men saksbehandleren deres er ikke til stede. Samme dag får han avslag på søknaden om innvandring til landet hvor han er født, oppvokst og har bodd størsteparten av livet.

Utvandrede nordmenn behandles likt med andre som skal flytte til Norge. Reglene er at man innen åtte dager etter ankomst må ta med pass til et skattekontor som har ID-kontroll og fylle ut flyttemelding.

Folkeregisteret vurderer da om innflytteren virkelig har tenk å bosette seg varig i Norge, og at vedkommende ikke har planer om å forlate landet. En av faktorene som spiller inn er om personen disponerer bolig.

Det gjør ikke Runar Muhammed. Han kan heller ikke fremvise pass, kun et førerkort, og det holder ikke som identifikasjon. Da bestemmer de seg.

(saken fortsetter under)

– Vi ser ingen annen utvei

Onsdag 20. mars

– Hva er klokka?

Alice beveger seg raskt rundt den gapende blå sekken som skal romme alt de har behov for i tiden som kommer. Det er bare en halvtime til den må være lukket og klar. Runar Muhammed sier at de har god tid, og hun drikker et par slurker vann. Puster litt ut.

– Vi ville gjøre dette lovlig, så klart, skaffe barnet et pass. Nå ser vi ingen annen utvei, sier hun.

I sum har vanskelighetene med systemet de ikke bekjenner seg til og frykten for barnevernet ført til ei drastisk beslutning. Det er fortsatt fire uker til datterens papirer er ferdigbehandla, men nå skal hele familien ta seg over landegrensen uten pass.

– Det er synd. Jeg hadde sett for meg ei fremtid her. Men vi har ingen rettigheter. Barnets sikkerhet er i fokus og det er hos oss, ikke i hendene til barnevernet, sier Runar Muhammed.

Hvor de skal vil de ikke fortelle, men de vurderer å søke politisk asyl i et annet land. Alice virker sliten, men sier hun er mindre stressa nå som de har bestemt seg. De skal være lenge borte. Hvor lenge er umulig for henne å spå. Hun stryker ei hånd over dunet på datterens hode. Babybeina spreller.

– Vi drar et sted vi får leve i fred slik vi ønsker. Men jeg håper at hun en dag får komme tilbake og se stedet hun ble født.

Oppdatering:
Siden saken ble publisert har Runar Muhammed returnert til Bodø for å ordne en del praktiske ting. – Men jeg reiser ut av landet igjen så snart det er mulig, sier han.