- Det var en del nøkkelpersoner i Bodø som ble grepet av pønken da den kom, både musikere og arrangører.
- Det førte til et veldig levende og kreativt miljø på ungdomsklubber og spillesteder i Bodø, sier forfatter av boka, Trygve Mathiesen, som selv spilte i bandet YM:stammen.
Kastet ut
En av disse nøkkelpersonene var Bjørn Jervås, som i dag er kulturarbeider i Bodø og musikalsk aktiv i bandet Manna.
I 1979 var han med å starte bandet Hjertesvikt, som ble starten på en viktig, nordnorsk rockebølge.
- Det jeg husker som den mest omtalte episoden fra den tida, og som også var veldig negativ for oss, var konserten på et ungdomssted som het Norrøna. Vi ble hyra inn av arrangør Bodø kommune. De mente at konserten var for heftig, så den ble stoppet etter tre og en halv sang.
- Da ble vi fysisk kastet ut av lokalet. Men da vi kom ut på busstorget var det fullt av folk som skulle banke oss opp. Da vi ba vaktene om å få slippe inn igjen, ringte de til politiet, som faktisk kom og kastet oss ut av det spillestedet vi var engasjert for å spille på. Det sier vel det meste, sier Bjørn Jervås.
Banet vei
Musikk-entusiast Tore Stemland fra Bodø har vært den viktigste bidragsyteren til Bodø-kapittelet i boka "Tre grep og sannheten".
Han sier Hjertesvikt og andre pønkband fra Bodø og distriktet rundt gjorde at band som kom senere fikk muligheten til å få spillejobber utenfor Nord-Norge. Musikklivet i verken Bodø eller Norge ville ikke vært det samme uten pønken.
- Det kom et helt nytt blod inn i det, folk tok ansvar, ga ut plater sjøl. Senere band som Ny Gate og Cakewalk, streite pop- og rockeband på 80-tallet, fikk muligheten til å spille i Sør-Norge og helt ned til København. Det ville aldri skjedd uten at pønken banet vei. Den hadde utrolig mye å si, mener Tore Stemland.
Artige navn
Kassetten 'Null problem' kom i 1983.
Bandene sang på nordnorsk dialekt, og var kreative i både tekster og orkesternavn. Fra Fauske kom etter hvert bandene Hæmma Vekst og Sekunda Mannsværk, i Narvik startet man Kriminell Ungdom, Schlumsøstrene og Total Undergang:
- Det gikk mye på dialekt, historie og provokasjon. De seksuelle preferansene var sterkt til stede, med bandnavn som Mitti Skritti, Peder Pung og de kåte. Pønkerne likte også å dra fram ting som folk ikke likte, for eksempel Svartedauen, Hjertesvikt og Skabb, som også var et bandnavn.
Husker ikke
Men Bjørn Jervås har ikke noe godt svar på hvorfor bandene plutselig begynte å synge på norsk. Det bare kom, sier han, helt uten noen plan.
- Jeg husker godt tekstene, og jeg mener de står seg godt den dag i dag. Jeg var 17 år den gangen, og var på midt mellom ungdom og voksen. Jeg tror vi sa mye om akkurat den følelsen, sier Jervås og nevner titler som "Storbykveld", "Ung i dag", "Vi blir boikotta", og en låt som het "Død over..."
- Så kunne vi bytte ut hvem vi til en hver tid ville ha "død over", minnes Jervås med et smil.
Etablerte i dag
Boka handler altså om da pønken kom til Bodø og Norge. Men hvor ble de av, de som sto ytterst på scenekanten og fremst på barrikadene? De gikk litt i alle retninger, sier Tore Stemland.
- Per Solvang, som kalte seg "Svarte-Per" da han var vokalist i Svartedauen er i dag professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Gisle Sennestad, fra bandene Hemma Vækst og Sekunda Mannsværk, er professor i litteraturvitenskap i Bergen.
- Enten gikk de til topps eller til grunne, for å si det sånn, jeg tror ikke du finner noen i kassa på Rimi, sier Stemland.
- Flere av de som spilte i band den gangen var godt beleste, med et oppriktig samfunnsengasjement. De kunne sin Kirkegaard, diskuterte astrofysikk og klassisk musikk. Å kalle pønkerne for "uvitende pøbel" som Nordlandsposten gjorde i sin tid, blir helt galt. Det hører ikke hjemme noe sted, mener Stemland.
