Holdt sammen og berget livet

De to 16-åringene Stian Johansen og Tobias Tokle Sørstad fra Mosjøen så flere bli skutt og drept på Utøya. Guttene holdt sammen i kaoset og berget livet ved å svømme fra øya.

• LES OGSÅ: Fire nordlandskommuner rammet
• LES OGSÅ: Venner venter fortvilet på livstegn

– Skjønte at vi var i livsfare med en gang

De to guttene hadde nylig ankommet Utøya og var trette etter den lange togturen fra Mosjøen. Fredag formiddag la de seg i teltet for å sove ut og komme til hektene.

– Vi la oss og satte vekkerklokka på 16:20, men våknet da de kalte inn til informasjonsmøte i storsalen. Vi gikk inn og fikk høre om bombinga i Oslo, sier Sørstad.

På grunn av oppstyret rundt dette fikk ikke guttene sove mer etter møtet, og gikk inn i hovedhuset for å lade mobiler og datamaskin. De satte seg sammen på et mindre rom mens de som var fra Oslo og Akershus fikk mer informasjon om terrorangrepet i storsalen.

– Vi prøvde å komme på internett, men fikk det ikke til. Jeg gikk tilbake inn i storsalen og da været jeg raskt at ikke alt var som det skulle. Alle trakk mot vinduene, sier Sørstad.

Derfra kunne de se at folk løp rundt utenfor i panikk.

– Jeg gikk tilbake til Stian. I vinduet fra rommet der vi sto så vi en mann som kom gående rolig ned grusveien mot huset. Det kom ei jente mot han og han tok opp pistolen og skjøt flere skudd mot henne. Vi skjønte at vi var i livsfare med en gang, forteller han.

Guttene løp ut av huset hvor det var oppstått panikk. De forteller at noen ble trampet ned i kaoset som oppsto.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Holdt hodet kaldt

Guttene løp ned til stranden og gjemte seg på bergene. De holdt hodet kaldt og skrudde av lyden på mobilene.

– Vi tok også av oss alle klær med synlige farger. Vi var 20 til 30 stykker sammen nede på bergene. Stian ropte at vi måtte huke oss ned og ikke bli sett. Noen la på svøm allerede da, sier Sørstad.

– Vi sa at de burde komme på land, men de nektet og ville ikke tilbake på øya, sier Johnsen.

Det var etter hvert flere og flere som la på svøm. Guttene holdt sammen med gruppen på land, mens de hørte at skuddene stadig kom nærmere gjemmestedet.

– Vi holdt rundt hverandre for å holde varmen. Jentene var hysteriske. Når noen begynte å rope og snakke måtte vi bare be folk være stille og prøve å ta vare på dem, sier Sørstad.

Trosset vannskrekken og berget seg

Guttene var blant de siste som besluttet å legge på svøm. Johansen som har vannskrekk syntes det var tøft, men sier at det kom til et punkt hvor han ikke følte at han lenger hadde noe valg.

Da de svømte fra stranden satt det bare to igjen fra gruppen som ikke turte være med fordi de ikke var sterke svømmere. De lot seg ikke overtale.

– Vi så at de satt og holdt rundt hverandre da han kom på oversiden av berget. Han skjøt noen varselskudd i været før han begynte å skyte ned mot dem. Så gikk han helt ned dit de satt, rettet pistolen mot dem og tømte hele magasinet, forteller Sørstad.

• LES OGSÅ: Tårevått gjensyn med ungdommene
• LES OGSÅ: Lå i skjul i en fjellsprekk

Motet hverandre opp

– Det var ganske tungt mot slutten, vi hostet vann og var veldig kalde og slitne. Men vi så hverandre i øynene og sa til hverandre at dette skal vi klare, vi skal ikke dø her, sier Sørstad.

Det kom en båt som tok opp to stykker i nærheten av guttene som viftet og ropte. Den ble redningen. Det var en tysk turist som tok de to guttene ombord i båten sin.

– Han skjønte ikke helt hva som foregikk. Vi kommuniserte ved å peke mot land slik at vi skulle komme i trygghet, sier Sørstad.

– Skal tilbake til Utøya

Guttene ble innlosjert sammen med de andre overlevende på Sundvollen hotell og fikk varslet foreldrene om at det gikk bra.

– Vi så på TV kvelden før vi la oss at det var minst ti døde. Det var ille, men det var først da vi våknet og så at det hadde økt til 80 at vi forsto omfanget av det vi hadde vært med på, sier Sørstad.

Dette var Stians Johansens første AUF-leir på Utøya. For Tobias Tøkle Sørstad var det den tredje.

– Vi har hatt det så morsomt på Utøya, i fjor badet vi hver dag, spilte volleyball, og ble kjent med veldig mange folk. Om det kanskje ikke blir til neste år så skal jeg tilbake. Vi skal overvinne frykten, sier Sørstad.

Hvor lenge kan dette komme til å sitte i dere?

– Det er folk som har det verre enn oss. Vi kommer selvfølgelig til å huske dette for resten av livet, men jeg tror det vil gå bra med oss, sier Sørstad.