Hopp til innhold

– At kyrne ikke får navn, er en farlig utvikling

På 24 år har antallet kyr i Norge som har fått navn gått ned fra 90 til 30 prosent. – Å sette et nummer på dyrene er ei farlig utvikling og et skritt i feil i retning, sier dyrevernsorganisasjonen NOAH.

Mona Øvergård og kua "Pia"

Mona Øvergård går mot strømmen. Hun bruker tid sammen med alle kyrne og alle får et navn. Her er det kua «Pia» som får den daglige samtalen.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

– I dag er bare 30 prosent av de 240.000 kyrne i landet som har navn, mens det i 1988 var hele 90 prosent. Det er en markant nedgang, sier systemkonsulent Oddvar Moen i Tine rådgiving.

Selv om NOAH mener at man skaper større distanse til dyret ved å ikke gi det et navn, mener de samtidig at et navn ikke er en garanti for at man ser kyrne som et individ.

Siri Martinsen, Noah

Veterinær og leder i NOAH, Siri Martinsen.

Foto: Siri Martinsen / NOAH

– Det å kalle kyrne for Dagros eller Rosa er ofte en tradisjon og betyr ikke at man anerkjenner dyrene som sammensatte vesener, men å isteden bli et nummer i rekka er ingen positiv utvikling, sier Siri Martinsen i NOAH.

Mekanisk gårdsdrift

På gården Ner-Voll i Vestvågøy kommune i Nordland, driver Ketil Høyen gårdsbruk sammen med broren Tor. Da de to vokste opp hadde alle de 19 kyrne på gården navn. I dag går det kun i nummer.

– Vi hadde navn på kyrne til langt ut på 90-tallet. Det var spesielt Tor som var mest interessert i å gi kyrne navn. Vi hadde blant annet ei bok som het «
Gullhorn og dei andre» skrevet av Asbjørn Karbø. Boka handlet om norske kunavn og viste tradisjonen for hvordan kyr ble navnsatt, sier Høyen.

Han tror at årsaken til at så få kalver i dag får navn er at den moderne bonden ofte samarbeider med andre bønder og innfører en mer mekanisert gårdsdrift.

– Vi hadde et inderlig ønske om å fortsette i næringen, og innså at da måtte vi øke besetningen. Det betydde at vi ikke lenger kunne drive med båsfjøs for da ville helsa garantert sviktet. Derfor ble det mekanisert, og der er det nummer som gjelder, sier Høyen.

(artikkelen fortsetter under)

Fjøsen til Ketil Arne og Tor Høyen

Fjøset til brødrene Høyen heter Melkeskuta. Møterommet – eller styrehuset – er merket som en båt: Med navn, nummer og tilhørighet i Vestvågøy.

Foto: Ketil Arne Høyen

«Krona, Kronborg og Kronlin»

I dag har brødrene Høyen 50 kyr som melker og ca. 70 kalvinger i året.

– Det gir oss 35 nye kviger som årlig måtte fått et nytt navn. Jeg synes det er greit å bruke nummer. Dessuten kjenner jeg igjen de fleste kyrne på utseende.

Et av de første kunavnene som Ketil Arne Høyen husker fra midten av 1960-tallet er Krona, som var ei nordlandsku. Navnet er blant de ti mest populære navnene som er brukt på kyr i Norge.

– Døtre av Krona var Kronborg og Kronlin mener jeg å huske. De fleste navnene var tostavelsesord, sier Høyen.

Mest populære kunavnene i Norge - hentet fra boka «Gullhorn og dei andre» skrevet av Asbjørn Karbø.

1.

Dagros

2.

Rosa (-e)

3.

Litago (d)

4.

Stjerne (-a)

5.

Rø(d)lin (Rau-)

6.

Stas(e)lin

7.

Dokka (-e)

8.

Svarta (Sorta)

9.

Ros(e)lin (Rosa-)

10.

Krona (-e, Krun-)

Systemet som brødrene Høyen bruker kalles robotmelking. Det betyr at kyrne selv får velge når og hvor ofte de vil melkes. Systemet gjør at de kan ha mange flere kyr, noe som for mange bønder fører til at de mister den personlige kontakten med dyrene.

Grand Prix-deltakere i fjøset

Tooji fikk lite poeng under årets Melodi Grand Prix, men i Bindal fikk han i alle fall en kalv oppkalt etter seg.

– Vi har hatt veldig mange Grand Prix-deltakere i fjøset. Rybakk, Guri Schanke, og noen ganger navnene på sangene som har vunnet, sier kubonde Mona Øvergård.

De er alle representert i fjøset til Mona og Bjørn Øvergård. Statsledere som Obama, stortingspolitikere, kongefamilien og ikke minst alle i Spice Girls.

– Ofte kaller vi opp kyrne etter ting som skjer rundt oss. Som da tv-programmet «Hurtigruten minutt for minutt» gikk kalte vi den ene kalven for «Hurtiggutten», forteller Mona Øvergård.

Alle i familien, naboer og familiens venner har fått kalver oppkalt etter seg i fjøset til ekteparet Øvergård.

– For meg så er de individer alle i hop. Jeg blir glad i dem og prater ordentlig med dem. Noen ganger er det nesten som man får svar, humrer Mona.

Ifølge mannen Bjørn fikk Mona et rautende høyt svar da hun en dag spurte ene kviga om hun hadde lyst på kalv.

– Vi tok den voldsomme rautingen som et ja og slapp kua ut. Det første hun gjorde var å ri på de andre kyrne. Det var en allmektig brunst. Så da ble det inseminering og kalv.

Systemkonsulent Oddvar Moen i Tine rådgiving, jobber med kukontrollen hvor de har oversikt over alle kyr som har navn. I likhet med bonde Ketil Høyen tror han at årsaken til at så få kalver i dag får navn er at den moderne bonden samarbeider med andre bønder og er blitt mer mekanisert.

– Når det blir så store enheter og med mange eiere har man ikke lengre det personlige forholdet til dyra, sier Moen.

Han forteller at de tidligere fikk rapportert inn en kalv som ble født under en cupfinale og fikk navnet «To null».

Så kalvet Gullhorn. En betydningsfull dag i ødemarken, en velsignelse og en lykke så stor. Gullhorn fik god melkedrikke og Isak sa: Knip ikke på melet! Skjønt han hadde båret det hjem på sin ryg. Der lå en pen kalv, en skjønhet av en kukalv, rødsidet den og, pussig forvildet efter det mirakel den hadde gjenemgåt. Om et par år vilde den selv være mor.

Den kalven blir en skamvakker ku, sa Inger, og jeg skjønner ikke hva hun skal hete, sa hun. Inger hun var barnagtig og hadde usselt geni for alting. – Hete? Sa Isak, du kan aldrig få høveligere navn til henne end som Sølvhorn!

(Knut Hamsun: Markens Grøde, 1917)