Turnerapport nr. 12

2.8
Claudette er på to hjul igjen. Etter mye strev og mye banning er hun på veien igjen om enn noe halt.
Mannen jeg forlot henne hos het Arif og var ikke så dum han. Generelt er alle mekanikerne jeg har vært hos så langt vært veldig flinke. Men det er noe med tyrkere og stolthet. Man slipper liksom ikke til selv. Her er loven at tyrkeren har rett. Stiller man feil spørsmål til feil tid kan man bare pakke og dra, ikke still spørsmålstegn ved deres avgjørelser.

Men denne Arif var en bra mann og interesse for gamle sykler hadde han. Han gjorde noen triks og vi timet igang forholdet igjen. Hun er ikke helt i toppform og jeg har justert og kjælt, men jeg har igjen fått troen på at vi kan kjøre hjem sammen.

Jeg kasta meg ut på veien igjen og nærmet meg Istanbul med stormskritt. Som mange sikkert vet er Istanbul delt av Bosporus-stredet. Og helt riktig - der var det en stor bro, og på den andre siden et stort skilt, Welcome to Europe, det var på tide. Og Europa er det jammen meg her. Storby Europa, både når det gjelder priser, mote, mat og det meste. Men det er slett ikke dumt.

Istanbul er en sjarmerende by med trange smug og snodig bebyggelse. Fortausrestauranter i fleng, teppesjapper, ja stort sett det meste. Måtte se på denne Sofiaen eller Aya Sofia som hun heter på tyrkisk. Imponerende, og for en kuppel.

Det er litt rart, men det er mye enklere å identifisere seg med folk her. De lever et liv som er stort sett det samme som vårt.

Nå går turen videre til Bulgaria - hvis politiet slipper meg inn da....